Plateanmeldelse: The Dream Syndicate – «Ultraviolet Battle Hymns And True Confessions» (album, 2022)
Da jeg vokste opp var The Dream Syndicate en drøm av et band. Alle skivene til bandet ble kjøpt inn og spilt både titt og ofte. Konserten deres på Sardine’s en gang på midten av 80-tallet var et stort høydepunkt, så da bandet i 1988 ble oppløst var skuffelsen til å ta og føle på blant gutta i gjengen. Trøsten var at bandets frontfigur, Steve Wynn, fortsatte å gi ut tøffe plater både som soloartist og i andre bandkonstellasjoner.
Da bandet i 2017, 29 år etter sitt forrige album, slapp «How Did I Find Myself Here», skrev Tom Skjeklesæther blant annet følgende i sin anmeldelse av plata her på Popklikk:
«Alle elementene som gjorde at vi elsket bandets originale plater, inkludert liveplatene, er på plass. Jason Victor tar steget opp som The Dream Syndicates beste gitarist, flere hakk over både Karl Precoda og Paul B. Cutler. Rytmeseksjonen Duck & Walton er like på plass som de var på 80-tallet. Steve Wynn har laget sangene som holder, åpneren, «Filter Me Through You», har kvalitetene som gjør at vi husker «Tell Me When It’s Over», «That’s What You Always Say», «Still Holding On To You» og «Merrittville».
Og Tom hadde helt rett – The Dream Syndicate var tilbake i storslag. Drømmen hadde gått i oppfyllelse.
I 2019 fulgte bander opp med finfine «These Times», før de i 2020 slapp den mildt sagt kompromissløse skiva, «The Universe Inside» – to plater som fikk mye skryt i Morten Solli aka Popklikk-Morten sine anmeldelser.
For noen uker siden sto jeg i pøsende regnvær og trampet takten til gamle og nye The Dream Syndicate-låter. Anledningen var bandets konsert på Loaded-festivalen i Oslo. Et band som storkoste seg, og der særlig Steve Wynn og Jason Victor sine gitarer naturlig nok fikk mye plass i lydbildet, spesielt på den fenomenale versjonen av «John Coltrane Stereo Blues» som avsluttet konserten. Med seg i gitarkassa hadde bandet sitt splitter nye album «Ultraviolet Battle Hymns And True Confessions», som ble sluppet dagen før konserten.
Et album jeg har etterhvert har blitt veldig glad i. Den kompromissløse innstillingen på forgjengeren har måtte vike for et langt mer melodiøst og tilgjengelig uttrykk. Produksjonen til ringreven John Agnello drar bandet i flere retninger – i løpet av plata møter vi alt fra dronete, hypnotiske partier, melodisterke refrenger, svevende keyboards/synther og el-gitarer som både durer avgårde og går fullstendig av hengslene. Her og der dukker det også opp både saksofoner og trompeter.
For meg fremstår plata som en mer fremoverlent, oppjustert, moderne og tidvis mykere utgave av det klassiske Dream Syndicate lydbildet vi kjenner så godt fra 80-tallet. Noe «Where I’ll Stand», «Beyond Control» og «Everytime You Come Around» er glimrende eksempler på. Men kjernen i musikken forblir den samme, den fandenivoldske innstillingen og viljen til å gå nye veier er fremdeles inntakt.
Vi snakker med andre ord om et ambisiøst prosjekt der gamle inspirasjonskilder som The Velvet Underground, Suicide og Television, smeltes sammen med elementer fra krautrock, Brian Enos atmosfæriske lydlandskap, en akkurat passe dose popsnert og klassisk psykedelisk vestkystrock. På flere av låtene, som for eksempel nydelige «… Hard To Say Goodbye», går tankene til et av mine favorittband fra 90-tallet, Luna; New York-bandet som hentet mye inspirasjon fra nevnte Television.
Selvom jeg setter stor pris på bandets «fornyelsesprosess», er det utrolig befriende at gjengen smetter inn låter som «Trying to Get Over» og «Straight Lines», låter som sender oss rett tilbake til bandets storhetsperiode på 80-tallet. På sistnevnte bidrar Chris Cacavas med hissige og viltre tangenter som sammen med el-gitarene kjører musikken rett utfor stupet. Stort bedre blir det ikke!
Det er ingen tvil om at drømmen lever videre.
Foto: Dream Syndicate sin hjemmeside
