Konsertanmeldelse Alison Krauss og Robert Plant – Tjuvholmen, Hamar – fredag 1. juli 2022
Da «The Battle of Evermore» runger utover et strålende Tjuvholmen på Hamar, endrer konserten karakter fra en jordisk messe til en eventyrlig reise i tid og rom. De to praktstemmene smelter sammen når de anser det for nødvendig, og skiller lag når de finner det for godt. Hvordan man får slik stemmekontroll i en alder av 73, vet bare gudene…Og knapt nok dem.
Jeg hadde vel aldri trodd jeg skulle få oppleve tre låter fra klassikeren «Led Zeppelin IV» på en konsert; «Rock and Roll», «The Battle of Evermore», «When the Levee Breaks»!
Men der er mannen, frontfiguren, i levende live, vital som aldri før. Rynkete. Hårete. Sprudlete. Morsom.
Da en av publikummerne slenger et spørsmål mot scenen om hvordan det står til, svarer mannen fra West Bromwich: «I’m not really sure», til allmenn latter fra publikum. Og da den samme legenden utbryter at det har tatt lang tid å komme seg til Hamar, at det er best at bandet derfor leverer, og i samme åndedrag konstaterer selv at de faktisk er svært gode, stiger stemningen enda noen hakk, i og rundt og blant et modent publikum.
De får med seg Plants lakoniske mumling i etterkant; «hva gjør man ikke for å få nye venner»…
Det er nemlig ikke bare opplagt at rockeikonet er i godt humør. Under en konsert i Bodø med backingbandet Sensational Space Shifters for noen år siden, kjeftet han på publikum fra scenen. Han fikk nok av den høylydte pratingen i lokalet.
Under konserten i Hamar er jeg en liten stund litt engstelig for det samme fenomenet, selv om det er utendørs. Som oftest oppstår forstyrrelsene som resultat av stigende alkoholkonsum.
Franske Theo Lawrence er support-artisten med nydelig countryrøst som maler bilder fra en svunnen amerikansk tid og opptrer i knallrød skjorte, med tidsriktig beltespenne i jeansen. Han får muligens med seg at litt for mange publikummere står med ryggen til, prater høyt og virker relativt uinteresserte i den tradisjonelle countrymusikken.
Da Robert Plant (73) og Alison Krauss (50) entrer scenen forsvinner summingen. To verdensledende artister fra ulike generasjoner er altså nok til å få fanget fokuset. To artister som representerer hver sin sjanger. To artister som har gitt ut to album sammen, med 14 års mellomrom.
Det første, «Raising Sand» (2007), hørte jeg svært mye på da det kom ut. Alle sporene var usedvanlig vakre, med T-Bone Burnett som stødig skipper. Utgangspunktet for samarbeidet var egentlig den supermorsomme filmen, «O Brother Where Art Thou?» (2000, med George Clooney i hovedrollen), der den amerikanske stjerneprodusenten koste seg med låter innen bluegrass, country, gospel og blues. Den filmen er egentlig starten på reisen som til slutt skulle ende opp i et samarbeid mellom Krauss og Plant.
«Raising Sand» fikk sine fortjente Grammy-priser, klatret til andreplass på albumlistene i USA og UK, men det var kun i ett land det gikk til topps på listene. Gjett hvilket…
Det var Burnett som forstod at styrken i samarbeidet lå i parsammensetningen. At han her hadde kommet over en unison stemmeprakt og en spesiell kjemi, både på det personlige og musikalske plan, som kunne føre til stor kunst.
Det er nettopp dette som er tilfelle den 1. juli 2022, ytterst på en holme i Hedmark, like etter klokken ni om kvelden.
Pur magi.
Alison Krauss med base i det amerikanske blugrassmiljøet, med hele 27 Grammy-priser i beltet, er en vokalist og fiolinist med en helt spesiell status i USA. Robert Plant, en britisk superstjerne fra 70-tallets utagerende hardrockeutskeielser; en guttunge som var ferdig som Zeppelin-vokalist i en alder av 32 og som Plant i dag stiller spørsmål om hvem han egentlig var. Den gang.
Hva er sjansen for at det skal klaffe mellom to personer med så ulik bakgrunn?
Det er kanskje dette uforklarlige som smelter dem sammen i musikken. For det låter innimellom som vi kun hører én stemme. Krauss beskriver motivasjonen for å velge ut låter med sin mannlige motpart som tidløs, basert på følelsen av lengsel, fred, konflikter og den evige søken etter noe mer. Låtene de synger er nemlig ikke nye, men coverversjoner av nesten glemte, gamle sanger som vekkes til live igjen.
Plant sier i et intervju med stjernereporter Christiane Amanpour på CNN at de fortsatte å sende hverandre låtskatter lenge etter at samarbeidet på den første platen og den påfølgende turneen var avsluttet.
Det første albumet kom som en stor overraskelse på alle – hva så med det andre som ble sluppet på tampen av fjoråret? Formelen var den samme: Coverlåter av noen kjente og flere ukjente artister. Mange låter som var havnet i den store glemmeboken. Kun én er nyskrevet på «Raise the Roof». Men igjen var det samspillet mellom de to vokalistenes stemmer som T-Bone Burnett plasserte i kjernen.
Og nettopp denne avslappede stemningen mellom de to er smittende; ingen av dem i konkurranse, de har ingenting å bevise overfor hverandre, eller overfor en til tider svært kritisk omverden. Dette preger da også hele den 95 minutter lange konserten. Vi kan flyte med på 18 låter, inkludert tre Led Zep-covere (kan man kalle det coverlåter når et av originalmedlemmene synger det han selv skapte for 50 år siden?), samt ett ekstranummer.
Heldigvis har styrtregnet fra Oslo tatt en pause før det drar nordover, det treffer ikke Hamar sentrum før midt på natten. Dermed blir det en strålende, solfylt kveld i nydelige omgivelser, med skyer i det fjerne som skaper en romantisk ramme.
Med et stødig og selvbevisst band i bunn, elegant kledt i sort og hvitt. Det ruller av gårde i et jevnt tempo som aldri blir kjedelig. Ingen av de andre på scenen er kjente musikere i Norge, men utrolig kompetente folk åkkesom; de trakterer bass, tangenter, to gitarer og trommer.
Lyden er knall, det låter virkelig bra. På utendørskonserter er det alltid en viss risiko for at lyden blåser bort eller er ubalansert på en eller annen måte. På Hamar klarer vi fint å skille alle instrumentene i samspillet.
Men det er vokalen vi hele tiden vender tilbake til. Til tider er Krauss’ stemme så kraftig og flott at vi gjerne skulle hatt henne for oss selv i en egen avdeling. Men så faller Plant naturlig inn, prikker oss på skulderen og minner oss på hvorfor vi faktisk er kommet.
Første låten, «Rich Woman» fra duoens debutalbum, er egentlig en låtskatt fra New Orleans med Li’L Millet & His Creoles. Det er kun litt rust å spore hos Plant i starten, men han synger seg stort opp hele veien.
Fjerde låt, «The Price of Love», kan lett konkurrere vokalmessig med The Everly Brothers (jeg har sett dem), mens Zeps «Rock’n’ Roll» med fele og ståbass?! Gud bedre.
Det er når Ringenes Herre-mesterverket, «The Battle of Evermore», runger utover Hedemarken at duoen beveger seg så høyt opp i spekteret som det er mulig å nå. Sandy Denny fra Fairport Convention var den eneste som fikk æren av å synge duett med Zeppelin tilbake i 1971. Og låten ble kun fremført under Nord-Amerika turneen i 1977, da uten Sandy Denny på vokal.
Nå får Alison Krauss anledning til å synge klassikeren under hele turneen. Og til tider låter det helt fantastisk vakkert. Det solfylte glasstaket som svever høyt over oss, slår nesten sprekker…Og vi selv, vi ønsker knapt å lande, kompisen min og jeg.
Vi har tatt turen ut av Oslo midt i rushtrafikken på en fredag og returnerer midt på natta, etter å ha stoppet for en kanelbolle på Espa. Vi ser på hverandre og lurer på hva vi egentlig har vært med på. Årets konsert? Tiårets?
I hvert fall noe helt, helt, helt spesielt, som hadde fortjent langt flere enn de drøyt 4000 tilhørerne som møtte opp på Hamar.
Her er spillelisten fra fredagens konsert med Alison Krauss og Robert Plant
