Den beste utenlandske musikken så langt? Tja, noe i nærheten, kanskje? Etter mye om og men, endte Popklikk-redaksjonen opp med disse platene og låtene. Vi snakker ikke rangering, disse anbefalingene er kun basert på hvilke plater og låter vi har hørt mest på så langt i år. Og jada, vi har helt sikkert glemt noen, men det oppdager vi selvfølgelig først når saken er publisert. Spilleliste med 150 knallsterke låter nederst i saken.
Wilco: «Cruel Country»
Tre år etter fine «Ode To Joy», er Wilco tilbake med et album bestående av 21 låter! Et album der bandets hang til å eksperimentere og prøve ut nye musikalske krumspring er lagt på vent. For på «Cruel Country» er det gjengens nære forhold til country og folk som vektlegges. Alle bandets seks medlemmer bidrar på hvert sitt hvis, men uten at noen slår på stortromma. Selv bandets eminente gitarist, Nels Cline, må holde seg på matta. Om man vil, kan tittelen «Cruel Country» tolkes både som et nikk til countrymusikkens betydning for Tweedy og som en kommentar om tingenes tilstand i bandets hjemland, USA. Et stadig mer splittet land, der forskjellene øker og evnen til dialog og samarbeid har dårlige arbeidsvilkår. Problemstillinger og temaer Tweedy belyser i noen av låtene på plata, deriblant tittellåta, «I Am My Mother» og «Hints». Med «Cruel Country» har Wilco lyktes med å lage et nydelig og stillegående album, der country, folk og rock veves sammen på forbilledlig vis. Et knallsterkt album som bare kommer til å bli bedre og bedre for hver gjennomspilling. (Espen A. Amundsen)
Wet Leg: «Wet Leg»
En stiligere åpning på et indiepop-album enn «Being in Love» og hiten «Chaise Longue» skal du lete lenge etter. Vi snakker uimotståelig moderne pop i et litt ubestemmelig landskap prestert av to kvinner i slutten av tjueårene, Rhian Teasdale and Hester Chambers fra Isle of Wight. Hiten deres har allerede over 17 millioner Spotify-strømmer, og for en gangs skyld er det et kvalitetstegn. En så universelt fengende låt vil jeg påstå at det lages bare noen få av i løpet av et tiår – du får en dose og vil bare ha en til. Duoen ellers forfriskende selvironiske tekster i disse woke tider («Are you woke, give me diet coke»), som gir håp for en generasjon som ofte virker fortapt i skyldtynget alvor. Kanskje et lite hint om at ikke alle unge kvinner som lager bra musikk er nødt til å være seriøse og selvutleverende. Musikalsk kunne man trekke linjer til folk som Franz Ferdinand, Arctic Monkeys og The Breeders, eller for så vidt Billie Eilish, men med et pop-instinkt som på sitt beste er mer ABBA enn Strokes, for å si det sånn. Lydbildet er så moderne man kan få det fra folk som driter i hva som er moderne – det er i hvert fall et kvalitetstegn. Livet blir mindre kjedelig av vitamininnsprøytinger som dette. (Morten Solli)
Lars Winnerbäck: «Själ och hjärta»
Winnerbäck satser denne gangen for fullt på det han gjør best; å lage musikk i skjæringspunktet mellom svensk visetradisjon og heartlandrock. Winnerbäck har etter hvert blitt selve ambassadøren for denne sjangeren på svensk: streit folkrock/americana, sosialrealistiske historier fortalt med en rusten røst og anthem-aktige refreng. Et knippe svenske artister, ikke minst Ulf Lundell, har gått denne veien før. Winnerbäck har likevel et eget grep om sitt publikum. «Själ ochhjärta» er så solid og gjennomført at det er vanskelig å trekke fram enkeltlåter. Hvis man først skal trekke fram en favoritt så må det bli «När hjulen rullar». Den kommer til å bli stående som en klassiker. Dette er Winnerbäcks svar på Lundells «Öppna landskap», en låt som tematisk og musikalsk rett og slett er en naturlig forlengelse av den klassiske Lundell-låten. Nydelig utført. Winnerbäck evner med sine låter og kloke tekster å favne om et stort publikum, gi dem trøst og tro, også i denne tiden. Det blir ikke relevant å sette dette albumet opp mot tidligere Winnerbäck-utgivelser. I stedet er det bare å konstatere at vår favoritt-partysvenske har gitt ut nok bauta av en plate. Kanskje hans beste så langt i karrieren. (Jon Erik Eriksen)
Fountains D.C.: «Skinty Fia»
Følelsen av fremmedgjøring går igjen i mange av låtene på albumet. På «Bloomsday» blir vokalist Chatten skikkelig nostalgisk. Sangen har samme navn som markeringen av årsdagen for den ene dagen som er omtalt i James Joyces roman Ulysses. Dagen er oppkalt efter hovedpersonen i Ulysses, Leopold Bloom. Det er en diger gitarlyd, ikke ulikt The Cures lydbilde, og bandet jager oss fremover. «Bloomsday» etterfølges av «Roman Holiday», med en tradisjonell rockeåpning og et forsøk tekstmessig på å omfavne London. Men det skjer ikke uten en viss bitterhet og distanse til den engelske storbyen. Igjen drives vi av gårde fra vers til refreng til vers, med en gitar som nekter å bøye seg for overmakten. Overalt på denne platen, Fontaines tredje album på fire år, blir vi overrasket. Plutselig dukker det opp et enkelt trekkspill på «The Couple Across the Way». Det kan like gjerne være en låt spilt inn i pausen av innspillingen, men teksten formidler følelser fra et forhold som absolutt ikke funker. Dette er et forbanna sterkt album, hvor en komet av en gruppe eksperimenterer i hvilken retning de vil ta karrieren. Kall det post-pønk, kall det hva du vil – dette er energi, og musikken tar skikkelig balletak på deg. Mer kan vi ikke kreve av et album i 2022. (Herman Berg)
Rolling Blackouts Coastal Fever: «Endless Rooms»
Nå har «Endless Rooms, bandets tredje full-lengder, endelig landet. Og for en stilfull og nydelig gjennomført landing det har blitt! Godt hjulpet av medprodusent Matt Duffy, har RBCF jobbet fram et stringent og krystallklart lydbilde der bandets viktigste våpen – gitarene – virkelig får skinne. Om du er glad i el-gitarer som dundrer avgårde, både synkront og hver for seg, er «Endless Room» en plate du bare må ha. Bandets tre gitarister og låtskrivere, Fran Keaney, Tom Russo og Jim White, har gravd fram en magisk trylleformel der alt virker så naturlig og avstemt at man som lytter blir fullstendig oppslukt av musikken. Samspillet mellom el-gitarer, bass og trommer er så tight at det knapt kan gjøres bedre. Låtene gynger avgårde i et forrykende, men likevel behagelig tempo. For å utvide lydbildet en smule, dukker det opp både synth, orgel og glockenspiel underveis. Selvom RBCF etter tre helstøpte album, høres mest ut som seg selv, går fremdeles tankene til band som The Go-Betweens og The Church. På « Endless Rooms» er det umulig ikke å nevne band som Television og The Dream Syndicate som mulige inspirasjonskilder. Tittellåta høres ut for eksempel ut som en herlig miks av RBCF, Television og The Knack. (EAA)
Drive-By Truckers: «Welcome 2 Club XIII»
Åpningslåta «The Driver» er virkelig en mektig låt. Den får puste og rulle, gitaren er grom, upolert og rett–ut–av-forsterkeren, kompet er kontant og levende. Sørstatsrockeren Schaefer Llana er med og løfter låten på vokal. Vi snakker klassikerstatus. Det er noe genuint og rått over låtskrivingen, og ikke minst tekstene, til Drive-By Truckers; en måte å fange samtiden og utfordringene i sørstatene på, som få andre kan. Samtidig melodiøst og lekent. Bander har djupe røtter i den amerikanske folkrocken. Det er for eksempel ingen tvil om at de er inspirert av sambygdingene fra Athens, R.E.M. Det er hørbart, ikke minst på andrelåten «Marias AwfulDisclosures». Det er noe med gitaren og måten å angripe melodien på som minner spesielt om tidlig R.E.M. Drive-By Truckers har skjemt oss bort med gode album i snart tre tiår og bandet er i ferd med å etablere en ikonisk status innen sørstatsrocken. Desto mer gledelig er det da at de fortsatt har mye på lager. (JEE)
Big Thief: «Dragon New Warm Mountain I Believe in You»
Å påstå at dette er en relativt skranglete og vindskeiv affære er muligens en underdrivelse, all den tid det rett som det er høres ut som om låtene er spilt inn i et bøttekott eller et trangt kjellerlokale. Men, selvfølgelig på en svært sjarmerende og «proff» måte, som igjen tilfører plata både autensitet, gnist og hurramegrundt-stemning. Lydbildet er spunnet rundt akustiske gitarer, tangenter, steelgitar, feler, fløyter og stillfarne el-gitarer, men det dukker opp mange vitale musikalske innfall underveis. Musikalsk spriker det i mange retninger der særlig inspirasjon fra musikalske sjangre som alt.country, rock, americana, pop og folkrock synes å være bærebjelkene. Det mest fascinerende med «Dragon New Warm Mountain I Believe in You», er måten bandet med stort hell klarer å få dette skranglete og sprikende prosjektet til å fremstå som en helt naturlig helhet. Noe som igjen gjør det til en helt unik lytteropplevelse der det hele tiden dukker opp noe nytt, spennende og utfordrende, hver gang man spiller plata. (EAA)
Elvis Costello: «The Boy Named If»
Det hele sparkes i gang med hyperenergiske «Farewell OK» – en klassiker allerede (!), i sporene til den costelloske varianten av rock ‘n roll og femti/tidlig sekstitallsrock, slik vi kjenner den fra syttitallske innertiere som «Clean Money» eller «Pump it Up», komplett med boogie-bass og farfisaorgel. Så bærer det rundt i alle slags Costello, temmelig frenetisk for det meste, og knapt et hvileskjær før singelen «Paint the Red Rose Blue», en ny og vakker blomst i vår manns for lengst bugnende bukett av poetiske country- og jazzinspirerte ballader. Etter tre-fire lyttinger faller ting på plass for de fleste låtene. Det som virket hektisk først, trer klarere fram og detaljene i arrangementene blir mer hørbare enn forvirrende. Jeg synes albumet er mer eller mindre uten dødpunkter- helt til de siste tre låtene. De ovennevnte låtene, tittellåta, «The Difference» og «My Most Beautiful Mistake» er klassisk Costello-pop fra øverste hylle – med andre ord, popkunst på veldig høyt nivå. (MS)
Carson McHone: «Still Life»
Etter å ha hørt den fantastiske åpningslåta, «Hawks Don’t Share», der Stones-aktige gitarer holdes i ørene av en fantastisk blåserekke, og saksofonen virkelig får skinne, var jeg fullstendig bergtatt. Etter å ha hørt spor to, den yppige og melodiøse tittellåta, med velklingende kassegitarer og stilige tangenter, der el-gitarene tar fullstendig kommandoen mot slutten av låta, slo det meg at begge låtene minnet ganske mye om en eller annen artist jeg har hørt mye på de siste årene. Da jeg sjekket hvem som hadde bidratt på plata, falt brikkene på plass. Det kunne liksom ikke være noen annen. Og jada, jeg snakker selvfølgelig om Daniel Romano som både har arrangert, produsert, sunget, spilt trommer og gitarer på plata. Komboen McHone/Romano er med andre ord en perfekt match. Når det er sagt; «Still Life» er først og fremst Carson McHones baby, det er hun som har skrevet alle låtene og synger seg rett inn i lytternes hjerter. And that girl can sing, tro meg! I løpet av plata eksponeres man for alt fra røffe el-gitarer, myke kassegitarer, vakre pianoakkorder, snasne koringer, litt trekkspill, passe store doser orgel og forfriskende og hissige blåsere. (EAA)
The Delines: «The Sea Drift»
«The Sea Drift» er nok et album der Willy Vlautin har tatt i bruk sine magiske, musikalske evner. En magi som tilfører låtene akkurat det lille ekstra som skiller dem fra hverandre. En viktig ingrediens, for Vlautin beveger seg i et relativt avgrenset musikalsk landskap, der låten, godt hjulpet av Amy Boones nydelige vokal, ofte på umerkelig vis glir over i hverandre. På det ytre plan oppleves «The Sea Drift» som et usedvanlig vakkert og iørefallende album der elementer av soul, country og jazz glir sømløst over i hverandre. Lydbildet, som er krydret med deilige blåsere og strykere, tilfører låtene en myk og sval eleganse, som ofte står i sterk kontrast til innholdet i flere av tekstene der livets mange små og store utfordringer legges under lupen. Ser man bort fra platas to instrumentale spor, fremstår låtene på «The Sea Drift» som små, noveller med et vindskeivt blikk på tilværelsen, pakket inn i vellyd og deilige melodier. Noe som tilfører låtene en interresant og kontrastfylt dimensjon man sjelden møter i dagens musikkindustri. (EAA)
Tears For Fears: «The Tipping Point»
«The Tipping Point» er gutta i Tears For Fears’ første skikkelige album på nærmere 20 år. Den noe dystre, men tidsriktige, tittelen «The Tipping Point» kan være et bilde på nettopp årene som er gått, eller omveltninger i verdensbildet, være seg klima, miljø eller geopolitisk. Produksjonen er grandios og kanskje litt old school i 2022, men det høres likevel riktig ut. Lyden av TFF var, og er, i stor grad Orzabals widescreen-vokal, fint balansert med Smiths mer sarte stemme. Solid låtskriving og håndverk har vært varemerket, og gamlegutta har fortsatt grepet på det. Tittellåta er helt på høyde med gammel storhet, med sitt klassiske shufflebeat, som snytt ut av nesa på deres egen, smått ikoniske «Everybody Wants to Rule the World»fra «Songs…». Blant mange godelåter på plata finner vi «Master Plan». Den handler opplagt om brødrene Gallaghers opp- og nedturer med Oasis. Et annethøydepunkt er «End Of Night», som er en finfin kraftpoplåt. Alt i alt, «The Tipping Point» er et gledelig gjenhør med gamle (anti-) helter fra 80-tallet. (JEE)
BODEGA – «Broken Equipment»
Låtene på «Broken Equipment» er en utsøkt miks av hip-hop, rap, punk, post-punk og rock. En uimotståelig miks som i min verden sender tankene til artister som The Clash, Big Audio Dynamite, Talking Heads, Run-D.M.C., Beastie Boys, The Jam og The B 52’s. Den første låta jeg hørte, singelen «Statuette on the Console», fyker avgårde i et vanvittig tempo, drevet framover av hissige gitarer og tettsittende tromming. Vi snakker ren nytelse og hæla i taket. «NYC (disambiguation)», «Pillar on The Bridge of You» og «How Can I Help You» er tre herlige rocklåter som (i mitt hode) hadde passer perfekt inn på platene The Clash og The Jam lagde på 80-tallet. På de to åpningslåtene, «Thrown» og «Doers», smeltes art-rock, punk og hip-hop sammen på finurlig vis. Noe som selvfølgelig fungerer aldeles utmerket. «C.I.R.P» er en hardtslående perle, som banker hodet i veggen over et intenst og gjentagende tema. Etter å ha jaget samtlige låtene framover med hjelp av både pisk og gulrot, velger BODEGA og avslutta herligheten med nydelige og stillegående «After Jane». Selvom Ben Hozie på ypperlig vis står for brorparten av syngingen/snakkingen, bidrar Nikki Belfiglio også med forfriskende vokal på to av låtene. Noe som tilfører plata både variasjon og en sjarmerende vri. (EAA)
Annika Norlin: «HYENE»
«HYENE» bestående av halvparten svenske og halvparten engelske tekster. Noe som selvfølgelig fungerer strålende. Som alltid. For det kan synes som om Norlin ikke er i stand til å lage dårlig musikk. Hun er og blir en kvalitetsgarantist for de av oss som elsker indiepop. Flere av låtene på «Mentor», som er produsert av Andreas «HYENE» Söderlund, flyter rundt i et atmosfærisk lydbilde der synth og piano, lekne gitarer og nydelige koringer dominerer. Noe låter som, «Darkest Shade of Dark» og «Hydra» og «Alien» er et utsøkte eksempler på. På nydelige og stillfarne «Pengar», spretne og poppete «Vita Frun» og pianoballaden «Kroppen som en skål», dukker det opp både strykere og blåsere.Plata avsluttes med den kruttsterke balladen «Den siste», der Norlin deler på vokalen med Mattias Alkberg. En låt med en tekst det er få forunt å skrive. Som alltid med Annika Norlin, er låtene så melodiøse og iørefallende at man fort kan glemme å lytte på tekstene. Noe man må unngå for enhver pris, for Norlin er utvilsomt en av Nordens beste låtskrivere, både når det gjelder tekst og melodi. (EAA)
The Reds, Pinks and Purples: «Summer at Land’s End»
The Reds, Pinks and Purples er egentlig Glenn Donaldsons enmannsprosjekt, litt på samme måtesom Timothy Showalter og hans Strand Of Oaks, uten sammenligning for øvrig, siden de to holder på i hver sin ende av indie-skalaen. Donaldson er fra junaiten, men det hele låter umiskjennelig som britisk indiepop. «Summer at Land’s End» er spekket med uimotståelige låter i et vakkert, retro lydlandskap. Man kan vanskelig få nok. Her er det en klype The Smiths, en dæsj The Cure, og en god porsjon Belle and Sebastian, og faktisk ikke så rent lite The La’s. Det er heller ikke helt ulikt musikken som de utmerkede norske bandene The Margarets og Number Seven Deli holdt på med mellom 2002 og 2012. Forskjellen ligger i en litt mer oppdatertproduksjon. Donaldson legger gjerne på en kul romklang på samme måte som andre indieband. «Summer at Land’s End» er bandets fjerde langspiller på bare to og et halvt år, noe som viser at Donaldson er særdeles produktiv. Hvem vet hvor dette kan ende hvis kurven fortsetter å peke oppover. (JEE)
Band Of Horses: «Things Are Great»
På «Things Are Great» finner vi Bridwell og gutta mer eller mindre tilbake ved utgangspunktet. Gitarlyden fra førsteskiva er på plass igjen og et overraskende ungdommelig pågangsmotdominerer. Bridwell har visstnok tatt en større rolle i produksjonen denne gangen enn han har hatt tidligere. Videre har han hentet inn gamle samarbeidspartnere, inkludert Granddaddys Jason Lytle, Dave Fridmann og Dave Sardy. Plata åpner med glimrende «Warning Signs» hvor Bridwells høytflygende vokal suppleres med effektfull ekko/koring. Andrelåta, den suverene singelen «Crutch», har bøttevis med feelgood-stemning og et herlig driv. «In Need Of Repair» skiller seg litt ut med sitt fine kassegitarriff. «Lights», med sin massive Cure-inspirerte temagitar, er nok en godlåt. Skiva runder av med fenomenale «Coalinga», som spinner rundt en liten akustisk figur, før et overraskende kraftfullt kor overtar i forkant av refrenget. Enkelt, men effektfullt. Band Of Horses kan virkelig kunsten å skape mye med lite. I tillegg tilfører bandet musikken et smittende godt humør, også når de mener alvor, og kan oppleves som en oppmuntring i dystre tider. Det er derfor enkelt å oppsummere med at hest fortsatt er best, ingen protest. (JEE)
Erin Rae: «Lighten Up»
Å hyre inn Jonathan Wilson som produsent var en genistrek som har resultert i et varmt og harmonisk lydbilde der de mange små og subtile detaljene fremstår som selve essensen i både produksjonen og låtstrukturene. Måten Wilson krydrer lydbildet med slidegitarer, strykere, keyboard, Wurlitzer, Mellotron og lekne gitarer, er rett og slett forbilledlig. Resultatet er 12 låter som kanskje best kan beskrives som melodiøs og tilbakelent countrysoul der opptil flere av låtene, som «Gonna Be Strange», «Cosmic Sigh» og «Enemy», oppleves som små symfonier. På den besnærende balladen «Can’t See Stars», der Kevin Morby dukker opp på vokal, går tankene til Gram Parsons og Emmylou Harris, og på svært iørefallende «Modern Woman», nærmer Rae seg popmusikkens udefinerbare univers. At «Ligthen Up» er et svært vellykket album er det altså ingen tvil om, et album der Rae beveger seg rundt i musikalsk landskap der artister som Lilly Hiatt, Waxahatchee, Nick Lowe, Jonathan Wilson og Jenny Lewis, også befinner seg. (EAA)
True Lies: «New World Blues»
Svenske True Lies lager melodiøs gitarrock med minst ett bein godt planta i 80-tallet, og med slektskap til artister som Warren Zevon, The Replacements, Wilmer X, The Dream Syndicate, Green On Red, Mason Ruffner og The Rolling Stones. Fellesnevneren for låtene, er det enorme trøkket bandet klarer å opprettholde. Vokalist Per Olins mektige stemme omringes nesten til enhver tid av instrumenter med dårlig tid og mye på hjerte. De lett hissige el-gitarene tar seg knapt nok en pause, og er en sterk bidragsyter til at «New World Blues» er blitt så vellykket. Fra åpningslåta «Hush, Hush, Hush», som setter standarden med høy gitarføring og et fengende refreng, ruller bandet ut den ene knall-låta etter den andre, før de avslutter med platas roligste spor, «Burn». En herlig låt som på elegant vis avslutter et fyrverkeri av et album der særlig tittellåta, «Hush, Hush, Hush», «The Grip», «The Cat», «Landmine» og «Sleepwalk», brenner seg fast i bevissthetens forunderlige verden. (EAA)
Tim Heidecker: «High School»
Tim Heidecker er for de fleste kjent som en moromann fra USA, men etter å ha hørt hans nye plate, «High School», er han definitivt også en spellemann med mye på hjertet. Som låtskriver makter Heidecker å flette sammen gode, nynnbare melodier med sjarmerende tekster mange kan kjenne seg igjen i. Noe herlige «Stupid Kid» er et godt eksempel på, en låt som i sin helhet handler om en ung gutts første møte med Neil Youngs «Harvest Moon», et møte som resulterer i både ny innsikt, inspirasjon og en litt lei avslutning. På «Future Is Uncertain» dveler han rundt en av platas tekstmessige hovedtemaer; det faktum at framtiden er usikker samtidig som fortiden svinner hen. En fortid han med et underfundig og empatisk blikk reflekter rundt på låter som «Buddy», «Chillin’ In Alaska» og «What Did We Do With Our Time». Selvom tekstene på «High School» er både underholdene og fine, er det likevel Heideckers evne til å snekre sammen gode melodier som er platas store beholdning. Melodier som beveger seg i et musikals landskap der en deilig miks av softpop, rock og country sender tankene til den amerikanske vestkysten og kremartister som Ryland Baxter, The Beach Boys og Randy Newman. (EAA)
Martin Courtney: «Magic Sign»
Martin Courtney har gjennom en årrekke skapt magiske øyeblikk som frontfigur i New Jersey bandet Real Estate. Noe han selvfølgelig fortsetter med på sitt andre soloalbum, « Magic Sign», et album fylt med deilige poplåter i skjæringspunktet powerpop, softpop og country. En musikalsk treenighet Popklikk-redaksjonen setter ualminnelig stor pris på. Omgitt av et lydbilde fylt med jingle-janglete gitarer, keyboard/synth, pedal steel, strykere og Mellotron, renner godlåtene ut en etter en. Det er neppe et dårlig tips å anta at platehylla til Courtney består av opptil flere plater av av band som The Byrds, The Teenage Fanclub og Nada Surf. Courtney er en låtskriver med en ekstrem teft når det gjelder å lage melodiøse og slitesterke låter. Anført av hans lune og slentrende stemme, beveger låtene seg uanstrengt avgårde på en bølge av varme og nostalgi både tekst-og melodimessig. Etter den fantastiske åpningslåta, «Corncob», dukker det ene musikalske høydepunktet etter det andre opp til overflaten. (EAA)
Maggie Rogers: «Surrender»
Gullstrupe og shooting star, Maggie Rogers herjer på listene med singlen «Want Want». Låta er også å finne på det «Surrender». Et album som mange har hatt forventninger til. Rogers har noe av den samme utstrålingen som Maria McKee hadde på 90-tallet, noe som gjør meg betydelig mer positivt innstilt til musikken enn jeg kanskje ellers ville vært. Innimellom høres Rogers ut som en vaskeekte folk-artist og på andre låter mer som norske Sigrid. Ikke for at det er noe galt i det, men uttrykket på plata blir veldig sprikende. «Surrender» åpner med et brak av en indierocker, «Overdrive». Her fungerer det meste. På «Want Want» virker det som at produksjonsteamet har prøvd å finne hit-formelen. Låta i seg selv er ganske bra den. Et annet høydepunkt er den fine «Horses», som like gjerne kunne vært en av de bedre av Taylor Swift. Jeg liker godt måten Rogers fremstiller seg selv på, som frigjort ung kvinne i et stadig mer polarisert De Forente Stater. Det er flott å se at Rogers er blant de som står på barrikadene for kvinners rettigheter over there. Trekløveret «Honey», «Symphony» og «Different Kind Of World» avslutter plata på utsøkt måte. Spesielt sistnevnte er en fin låt, visjonær og forsonende med de annerledestenkende. (JEE)
Pete Yorn: «HAWAII»
Popklikk hørte mye på de to første Pete Yorn-platene, og da spesielt debuten, «musicforthemorningafter» fra 2001, der to av hans beste låter, «Life On a Chair» og Strange Condition», med rette fikk mye oppmerksomhet. For noen uker siden slapp han sitt niende album, «Hawaii», et album bestående av 10 låter som slipper lytteren inn i tilbakelent og svalt musikals univers der særlig kassegitarer, tettsittende og presis tromming og bassing, keyboard og Yorns behagelige stemme dytter låtene framover. På flere av låtene, som «Elisabeth Taylor» og «Blood», går tankene til The Cures vidunderlige univers, andre ganger, som på «Further» og «Fred & Wilma», dukker John Ritter og Josh Rouse opp i horisonten. Alle låtene på «HAWAII» har selvinnsikt og mye og by på, men foruten de foran nevnte nevnte låten, tilbringer Popklikk for tiden mye tid sammen med den melodiøse og følsomme balladen «Ransom». (EAA)
The Sadies: «Colder Streams»
Det kanadiske folk-rockebandet The Sadies har holdt det gående siden 1994 i samme gata som Wilco, The Long Ryders, The Dream Syndicate og, når de er på sitt mest rocka, The Drive-By Truckers. Gitarist/vokalist Dallas Good gikk dessverre gikk bort i februar tidligere i år (han ble bare 48 år gammel). Sørgelige saker. Skiva åpner med energiske «Stop and Start». Det låter Beatles anno «Rubber Soul» så det holder, og det er alltid bra. «Message to Belai» er ekkoet av 70-tallsrock a la Pussycats. Det samme med «More Alone». Sistnevnte låt får en ekstra dimensjon med tanke på dødsfallet til Dallas Good. «So Far for So Few» høres ut som 60-tallet med et hint av både The Jayhawks og R.E.M. Skivas beste spor er «All the Good», mye på grunn av den fokuserte verselinja, banjoen og etfolky sound. «Cut Up High and Dry» har noe av de samme gode kvalitetene. Plata er produsert av Richard Reed Parry (Arcade Fire), som har holdt bandet i tøylene, men heldigvis ikke falt for fristelsen å tillegge bandet mer enn de er. «No One’s Listening» og «Better Yet» er drivende rockelåter, en kunst The Sadies behersker til fulle. Plata avsluttes med den ambisiøse og fine instrumentalen «End Credits». Alt i alt er «Colder Streams» en overraskende energisk og variert plate fra The Sadies. La oss håpe at Dallas’ bortgang ikke betyr slutten for dette fine bandet. (JEE)
Metromony: «Small World»
På sitt sjuende album, «Small World», leverer britiske Metromony elegant og svært iørefallende popmusikk. Med multi-instrumentalist Joseph Mount som spydspiss, har bandet laget et av sine deiligste album så langt i karrieren. Et album med mange likhetstrekk til artister som Phoenix, 10cc, Jarvis Cocker, Hot Chip og en slags lettvariant av The Cure. Låtene byr, alle som en, på lite motstand – de sitter klistra i øret før man aner det. Noe den myke, luftige og svært tiltalende produksjonen skal ha mye av æren for. Omgitt av synth, tangenter og kassegitarer, svever låtene avgårde i et musikalsk landskap der softpop og technopop omfavner hverandre. Alle platas ni låter holder høy klasse, men «Things will be fine», «It’s good to be back», «Love Factory» og «Hold Me Tonight (med Porridge Radio) er muligens strået vassere en resten av bønsjen. (EAA)
The Slow Show: «Still Life»
Manchester-bandet er kjent for å lage rolige, episke låter i atmosfæriske lydlandskap. Musikalsk er de slektninger av blant andre Tindersticks. På «Still Life» er låtene litt mer fokuserte enn tidligere, noe jeg tror er et smart grep som vil gi bandet en større tilhengerskare. Det første som slår en med bandet er den gigantiske og spesielle barytonstemmen til vokalist Rob Goodwin. Skiva åpner formidabelt fint med låta «Mountbatten». Goodwin snakkesynger, på sin karakteristiske måte,låten ruller og drivverket skifter underveis. Det hele er mesterlig utført.«Anybody Else Inside» følger opp like sterkt. Piano og gitarer brukes effektfullt. «Rare bird» er nok en vakker låt som bygger seg langsomt opp slik flere av sporene gjør. Alle låtene er ypperlig arrangert og mange er elegant krydret med koring. Hele plata har en meditativ og beroligende virkning og anbefales på lik linje med fisking eller en godværsdag i påskefjellet. Gir du denne flere runder i spilleren sitter du igjen med et av årets fineste album. Sann mine ord. (JEE)
Holm: «Why Won’t You Dance»
I 2016 debuterte det danske bandet Yung med albumet «A Youthful Dream», og det samme året solodebuterte bandets frontfigur Mikkel Holm Silkjær med Ep’en «Holm». Og nå er Holm her med sin første longplayer, herlige og energiske «Why Won’t You Dance». Holm synger med en selvsikker autoritet det er få forunt å være i besittelse av, en autoritet som dytter låtene framover på imponerende vis. Holm beveger seg i et musikalsk univers med røttene godt plantet i 80-tallet, en tid da band som The Cure, Echo and The Bunnymen, The Smiths og The Go-Betweens traff de av oss som ikke satt klistret foran skjermen og så på MTV. Referansene til sistnevnte, og da særlig en av bandets to frontfigurer, Robert Forster, er definitivt tilstede, bevisst eller ubevisst, noe som alltid er et kvalitetstegn. «Why Won’t You Dance» er et funn av ei plate, proppet fullt av knallsterke «pop»-låter, der enkelte trenger et par ekstra runder før brikkene faller på plass. (EAA)
Beach House: «Once Twice Melody»
Beach House har brukt lengre tid enn vanlig i forkant av denne utgivelsen. Ikke så rart, for dette er intet mindre enn fire EP’er, eller Volume 1-4 om du vil, på totalt en time, tjuefire minutt og trettiåtte sekund. Det er plenty, til og med for et dobbeltalbum, men det viktigste er at sluttresultatet er meget imponerende. Beach House lager drømmepop av ypperste merke, som om franske Air møtte amerikanske Grandaddy. Det finne mange band med samme arvemateriale, men få med evnen til å gjennomføre som dette. Beach House er på sitt beste når synthene krydres med gitar eller et «clean» piano, og enda bedre blir de når de trøkker til litt ekstra. Ekstrem teft for den enkle, geniale melodien, kombinert med tidsriktig 80-tallssynth er oppskriften. Åpningslåten «OnceTwice Melody», settes i gang av et lite arpeggio på kassegitaren før synth-bassen overtar. Andre spor ut, den mer rytmiske og over seks minutt lange, «Superstar», er egentlig en klassisk, tøff shoegazer. Ganske enkelt en kjempelåt! «The Bells» er et av platas vakreste spor, tydelig inspirert av legendariske Big Star. Hele verket avrundes på formidabelt vis med«Modern Love Stories» (JEE)
Hailey Whitters – «Raised»
Foruten å lage svært umiddelbare og iørefallende låter, skriver Whitters, godt hjulpet av folk som Bobby Pinson, Brandy Clark, Hillary Lindsey og Lori McKenna, utrolig fine og jordnære tekster der hun på en varm og humoristisk måte beskriver sin oppvekst i en liten by i USA. Albumet bugner over av musikalske sjarmbomber som for eksempel «Everything She Ain’t», «Boys Back Home», «Everybody Oughta», «Beer Taste Better» og «Pretty Boy». De fleste av tekstene er vanskelig å tolke som noe annet enn kjærlighetserklæringer til Whitters egen oppvekst og egen røttene. Tekster som rører noe i lytteren uten at det blir verken klissete eller patetisk. Nevnte «Pretty Boy» er nesten utenomjordisk fin. Lydbildet, som fylles opp med strykere, tangenter, feler, steelgitarer, kassegitarer, er så luftig og krystallklart at detaljene virkelig kommer til sin rett. At noen låter er bedre enn andre sier seg selv, men alle låtene på «Raised» fortjener din oppmerksomhet. Som for eksempel «Middel Of America» og «College Town» som sender tankene til herrene Mellencamp og Petty. På førstnevnte bidrar Popklikk-favorittene American Aquarium. (EAA)
Miles: «Riding With The Waves»
Om du liker musikk som fort ramler inn i musikalske båser som softpop eller yachtrock, er musikken som ruller mot deg fra «Riding With The Ways» definitivt noe for deg. For britiske Adam Amer aka Miles lager klassisk vestkyst-musikk i det samme farvannet som Eagles, Michael McDonald, Robbie Dupree, The Babys og Boz Scaggs, for å nevne noen. Vi snakker solfylt, lettbent og svært melodiøs musikk pakket inn i et lydbildet fylt med sofistikerte blåsere, sandblåste harmonier, lekende Hammondorgel og slicke gitarer. Låtene på plata er så veltrimmede og melodiøse at det er umulig ikke å trekke på smilebåndet og drømme seg tilbake til en tid da palmene suste i kapp med pina coladaene. Mye av æren for at plata har blitt en sjarmbombe av de sjeldne må tilskrives The Hooligan Horns formidable innsats. Da gjenstår det bare å sette seg i bilen, rulle ned vinduene, skru på musikken og rulle ned til stranda. (EAA)
Eric Palmquist: «Värmen»
«Värmen» er en plate man fort blir glad i, låtene sklir avgårde i et rolig og behagelig tempo der tangenter og kassegitarer dominerer lydbildet. Trommer og perkusjon må stort sett finne seg i å sitte på sidelinja. Melodiene, som er både innsmigrende og vakre, pakker på fint vis inn tekstene som ofte tar for seg livets mange utfordringer. Palmquist skal ha mye skryt for å lage troverdige og tankevekkende tekster. Den varme og luftige produksjonen er nærmest prikkfri, noe Andreas Matheson (Popsicle) skal ha mye av æren for. I løper av noen få år har Palmquist laget to fremragende plater som plasserer han helt i toppsjiktet av nordiske artister. Med sin særegne stemme, evne til for å lage både iørefallende melodier og sterke tekster, er det på høy tid at norske musikkelskere åpner ørene på vidt gap for Eric Palmquist musikalske univers. (EAA)
The Weather Station: «How Is It That I Should Look At The Stars»
«How Is It That I Should Look At The Stars» består av 10 nydelige komposisjoner som lister seg framover på en måte som får meg til å holde pusten hver gang de nærmer seg. Fordi musikken er så til de grader skjør og stillegående, tok det litt tid før den fullstendig overrumplet meg. Men når nyansene og de subtile musikalske grepene faller på plass, åpenbarer det seg 10 særdeles vakre låter som alle springer ut av Tamara Lindemans skjøre og varme stemme. En stemme som i hovedsak støttes opp av et enslig piano. For å tilføre musikken nyanser og vitamintilskudd, har Lindeman alliert seg med med en særdeles kompetent gjeng med musikere fra Torontos jazzscene. En gjeng, som ved hjelp av saksofoner, klarinetter, fløyter, ståbass og Wurlitzer, kler opp låtene med deilige og svært behagelige bidrag. På to av låtene bidrar Ryan Driver på vokal, noe som tilfører musikken enda en dimensjon. «How Is It That I Should Look At The Stars» er et album som krever ro, stillhet og minimalt med forstyrrelser. Å lytte på plata oppleves litt som å sitte alene på en stubbe omgitt av skogens ro. En ro som kun brytes av en kongle som mister grepet, eller en fugl som slipper vingene løs.(EAA)
Lo Moon: «A Modern Life»
På «A Modern Life» er det ikke mye motstand i materien annet enn en og annen produksjonsmessig vekker. Frontmann i Lo Moon, Matt Lowell, har en stemme med en vakker, lys klang. Vokalen er opplagt et sterkt kort og gir tidvis assosiasjoner til en såpass merittert mann som Bryan Ferry. Keyboards (Crisanta Baker) har en fremtredende plass i lydbildet. Det hele minner ikke så lite om Coldplay, litt The 1975 og en god porsjon Death Cab For Cutie.Chris Walla(tidligere gitarist i, nettopp, Death Cab For Cutie) og Yves Rothman er tungt inne på produksjonssida. Den første halvdelen av plata er kanskje sterkest, med fine «Carried Away», fulgt av «Dream Never Dies». Den klart beste låten på skiva er singelen «Expectations», som noe trivielt handler om en 16-årings forventninger til livet, jenter og sånn. Låta er midttempo pop-rock med falsett-vers og et rungende refreng som garantert vil fungere som et perfekt soundtrack til en amerikansk TV-serie og dermed løfte Lo Moon opp mot pophimmelen. På «Eyes on the Prize» høres Lowell artig nok litt ut som Lars Lillo Stenberg. «Digging Up The Dead» er også et høydepunkt med sin fine retro-produksjon. Lo Mooner selve essensen av letthet, men det er inspirert låtskriving å spore her. (JEE)
Bedroom Eyes: «Sisyphus Rock»
Musikken som fyker ut av rillene på «Sisyphus Rock», kan med letthet beskrives som gitarbasert rock et sted midt i mellom artister som The Replacements, Matthew Sweet, Teenage Fanclub, Nada Surf og Pixies. Om vi forflytter oss til Norge, går tankene til band som Beezewax, I Was A King, Flight Mode, Sanderfinger og Posterboys. Selvom de energiske gitarene driver de fleste låtene framover på svært overbevisende vis, roer Jonsson og gjengen tempoet en anelse på enkelte av platas åtte spor. På nevnte «One of Those Things», gis for eksempel tangentene mye spillerom i det luftige lydbildet, og er sånn sett det nærmeste man kommer en ballade på plata. Den mest sjarmerende låta på plata er ikke overraskende «Paul Westerberg», en slags hyllest til The Replacements frontfigur. En svært melodiøs og energisk låt med en smart og morsom tekst. Samtlige låter på plata er skreddersydd for musikkelskere som setter pris på rock med ekstra store doser power. Produksjonen er både tøff og forseggjort, og selvom lydbildet domineres av skarpskodde el-gitarer, er det også plass til både luft og musikalske nyanser i lydbildet. Noe platas eneste svenskspråklige låt, «Det store blå», kanskje er det beste eksemplet på, en deilig og storslått poplåt, fremført på jämtska, det er umulig ikke å bli fullstendig hekta på. (EAA)
Destroyer: «Labyrinthis»
«Labyrinthis» er intet mindre enn Destroyers trettende album i rekken(!). Bejar har uttalt at det er nettopp et av målene ved bandprosjektet, å eksperimentere seg fram og variere uttrykket. På «Labyrinthitis» når bandet virkelig sin katarsis på flere låter. De får maksimalt ut av konseptet, og på sitt beste er dette er et livsbejaende og berusende album. Samtidig som det er rene bergog dalbane. Plata er dynamisk og velprodusert, men det er uvisst om Bejar egentlig kom i mål med denne skiva. Den passende tittelen refererer da også til en øreinfeksjon som framkaller svimmelhet og forvirring. «Labyrinthitis» kan best beskrives som slags art rock med elementer av jazz, funk og elektronika. Det høres kanskje ikke så forlokkende ut, men Destroyer mestrer heldigvis kunsten å holde fokuspå selve låten. Til tider høres de litt ut som et moderne Lloyd Cole and the Commotions. Destroyer åpner ballet med bruk av seks strengers barytongitar på «It’s In Your Heart Now». Jeg er skikkelig svak for barytongitar, et instrument som ble flittig brukt av band som The Cure og New Order på 80- og 90-tallet. Det hviler i det hele tatt en new wave-vibe over plata. Etter den vinnende åpningslåten, får vi «Suffer», som åpner seg som en forundringspakkenår de massive gitarene endelig kicker inn. «June» lener seg hardt på bassgangen, mens «All My Pretty Dresses» er platas mest optimiske og reneste poplåt. (JEE)
Young Gov: «Guv III»
Som på de to foregående platene, består «Guv III» av ekstremt fengende gitarmusikk med beina godt plantet i både England og USA. Det tar ikke langt tid før slektskapet til band som The Beatles, Big Star, The Byrds, Cheap Trick, Oasis, Marshall Crenshaw, Syl Sylvain, The Rubinoos, Paul Collins Beat og Teenage Fanclub, dukker opp i horisonten. Og da har jeg bare nevnt noen få av favorittbandene mine jeg hører gjenklangen av på plata. I sine anmeldelser på Popklikk av Young Govs to foregående platene, skrev Espen (den yngre) at Young Guv hadde gitt ut noe av den kuleste og mest fengende gitarpopen på denne siden av 2000-tallet. Noen Cook og gjengen definitivt har fortsatt med på «Guv III» som består av 11 låter der favorittene bokstavelig talt står i kø! Med unntak av det nydelige, Kinks-aktige avslutningssporet, «April of My Life», er låtene av den svært fremoverlente sorten. Som små, driftige raketter fyker de rett til himmels. Omgitt av et lydbilder der gitarer, trommer og bass dominerer, sitter alle låtene umiddelbart. Da jeg her forleden hadde hørt plata tre ganget på rappen, ville jeg bare ha mer. Og sånn sett kan man si Young Gov lager svært avhengighetsskapende musikk som man aldri blir lei av å høre på. (EAA)
Seatbelts: «A World Inbetween»
Fire år etter at Seatbelts så dagens lys, er debutskiva endelig her. Et usedvanlig velspilt, melodiøst og energisk album som sender tankene i retning av 80-talls helter som The Go-Betweens, The Smiths, Orange Juice, The Triffids, The Saints og Talking Heads. Selvom det er mange gitarer i sikte plata gjennom, er «A World Inbetween» først og fremst fylt med musikk der de gode melodiene styrer showet. Platas mest umiddelbare låt er muligens «Another Passing Day, drevet framover av handclaps og velsmurte gitarriff, men det er mye å velge mellom. Som for eksempel åpningssporet «Citylines» og «Black Spring». Det er også rom for variasjon, noe både «Song For Vonnegut» og «Hey, Hey Tiger» er deilige eksempler på. To låter som tillater seg å bevege seg rundt i litt andre musikalske landskap. Foruten å stå godt på egne ben, klarer Seatbelts, sammen med band som Rolling Blackouts Coastal Fever, The Coral, The Goon Sax og Ducks Ltd., å gjenskape noe av den samme magien flere av de ovennevnte bandene tryllet fram på 80-og 90-tallet. (EAA)
Michael Head & The Red Elastic Band: «Dear Scott»
Det er ingen tvil om at Michael Head nok en gang har truffet den berømte spikeren på hodet. Hovedårsaken til dette skyldes selvfølgelig først og fremst Heads unike evne til å lage svært iørefallende låter, men produksjonen til Bill Ryder-Jones må også tildeles en stor del av æren for at lydbildet og låtene er blitt så til de grader vellykkede. Et lydbilde der det foruten gitarer, bass, trommer og tangenter, suppleres med nydelige blåse- og strykearrangementer. På flere av låtene bys det dessuten på opptil flere musikalske taktskifter underveis, noe som igjen tilfører plata både variasjon og særpreg. Tekstene på plata er så til de grader underholdende, tilbakeskuende og smarte, at flere av dem fremstår som små noveller med mange underfundige betrakninger og innfall. Kombinasjonen av nydelige melodilinjer, overtrufne tekster og en varm og detaljrik produksjon, gjør at «Dear Scott» allerede nå viser tegn på å være en tidløs klassiker der fortid og nåtid smelter sammen på perfekt vis. En fortid med røtter i den amerikanske vestkysten og livet i gatene i Liverpool, og en nåtid der disse inspirasjonskildene videreføres på forbilledlig vis. (EAA)
The Dream Syndicate: «Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions»
Den kompromissløse innstillingen på forgjengeren har måtte vike for et langt mer melodiøst og tilgjengelig uttrykk. Produksjonen til ringreven John Agnello drar bandet i flere retninger – i løpet av plata møter vi alt fra dronete, hypnotiske partier, melodisterke refrenger, svevende keyboards/synther og el-gitarer som både durer avgårde og går fullstendig av hengslene. Her og der dukker det også opp både saksofoner og trompeter. For meg fremstår plata som en mer fremoverlent, oppjustert, moderne og tidvis mykere utgave av det klassiske Dream Syndicate lydbildet vi kjenner så godt fra 80-tallet. Inspirasjonskilder som The Velvet Underground, Suicide og Television, smeltes sammen med elementer fra krautrock, Brian Enos atmosfæriske lydlandskap, en akkurat passe dose popsnert og klassisk psykedelisk vestkystrock. Selvom jeg setter stor pris på bandets «fornyelsesprosess», er det utrolig befriende at gjengen smetter inn låter som «Trying to Get Over» og «Straight Lines», låter som sender oss rett tilbake til bandets storhetsperiode på 80-tallet. Stort bedre blir det ikke! Det er ingen tvil om at drømmen lever videre. (EAA)
Damien Jurado: «Reggae Film Star»
Jurado opererer i skjæringspunktet mellom Neil Young og Elliot Smith, innimellom med en dose av R.E.M.. Han eksperimenterer gjerne med akustiske opptaksmetoder som gjerne høres demoaktige ut, mens låtstrukturen kan være mer kompleks og melodiøs. Skiva åpner med sterke «Roger», og fortsetter med rytmiske «Meeting Eddie Smith», som nesten høres ut som Kings ofConvenience. «What Happened To The Class of ‘65» er en annen godbit med sitt fine driv og strykere. På «Day Of The Robot» er ekkoet av Neil Young tydelig til stede. Fellesnevneren har alltid vært Jurados følsomme vokal med sin lyse klang og ofte i selskap med kassegitaren, spilt av Jurado selv. Han er ofte på sitt beste i akustisk format, men Jurado utfordrer gjerne eget uttrykk ilåter som er arrangert opp med komp og tangenter. Det kommer en dag når Damien Jurado vil få den statusen han fortjener som foregangsmann og inspirator for en generasjon av singer-/songwriters. Hans anerkjennelse som låtskriver er for lengst ubestridt. (JEE)
Kevin Morby: «This Is A Photograph»
Flere av låtene begynner i et rolig og repeterende tempo, som etter noen økende temposkifter eksploderer i storslåtte partier der både strykere, tangenter, blåsere og trommer løfter Morbys stemme mot uante høyder. Noe særlig de to åpningslåtene, tittellåta og «A Random Kind Of Kindnes», er utsøkte eksempler på. Men, Morby er også en mester i å lage stillegående og vakre ballader der lydbildet fylles på med nydelige nyanser og smarte innfall. Som for eksempel «A Coat Of Butterflies» og «Stop Before I Cry», to usedvanlig vakre komposisjoner, der særlig sistnevnte, som blant annet handler om hans kjæreste, Katie Crutchfield (Waxahatchee), treffer ekstra hardt etterhvert som strykerne faller inn. Men førstnevnte, som er en slags hyllest til Jeff Buckley, er ikke stort dårligere. Et annet stort høydepunkt er «Bittersweet TE», der Morby har fått med seg Poklikk-favoritten Erin Rae på vokal. En låt der banjo, feler og strykere omkranser to vokaler som kler hverandre særdeles godt. Med «This Is A Photograph» manifesterer Kevin Morby sin posisjon som en av våre beste og viktigste artister akkurat nå. (EAA)
Horsegirl: «Versions of Modern Performance»
Der er en allsidig og snasen langspilldebut, dette, og allerede låttitlene og albumtittelen,«Versions of Modern Performance», lover godt. Vi snakker støygitar-punkpop fra høy hylle, der en solid dose gjeld skal betales til Kevin Shields og hans blodige valentiner. De har attpåtil adoptert hans karakteristiske «glide-gitar» på flere låter (akkordbred bruk av vibrato-armen. Albumet byr på en god rekke treffende arrangerte, ordentlige låter der vitamin-innsprøytende melodier aldri druknes helt i det deilig bråkete lydbildet. Dels er det utflytende og søkende, som i «The Fall of Horsegirl», dels mer «rett på sak»-punkpop, som i nevnte «Anti-Glory» og «Option 8». Men den lengste låta klokker inn på 3:48, og stort sett er låtene langt kortere – tommel opp for det! Så hvis du kan tenke deg en slags Sonic Youth/My Bloody Valentine/Ramones-hybrid med Stereolab-vokal og kanskje en liten dæsj And You Will Know us By the Trail of Dead, er dette midt i blinken. Horsegirl kan fort ende opp som årets indie-funn! (MS)
Rachel Bobbitt: «The Ceiling Could Collapse»
Plata åpner med «More», som er en av årets aller, aller fineste låter. Punktum. Faktisk så bra at jeg kunne basert anmeldelsen på denne låten alene. Fra den forsiktige åpningen, den smidige overgangen til refrenget, til kontrasten i den huggende gitaren som kommer inn etter refrenget. Eller den utrolig effektfulle bruken av tamburin og gitarsolo på den episke halen. Sjelden opplever man at tekst og musikk flyter så godt sammen som det gjør her. Det er lett å få assosiasjoner til The National, The War On Drugs, men også til Tom Petty når kompet driver som det gjør på førstelåten. Det stadige søket etter dybde i låtene leder også tankene til Bon Iver.«Watch And See» er også en bra låt i samme kategori som «More». Plata rundes av med vare og fine «For Keeps», som et ekko av Leonard Cohens «Hallelujah». Sett gjerne «More» på repeat, men min spådom er at vi har mer i vente fra denne kanadiske artisten. (JEE)
Michael Rault: «Michael Rault»
Som på forgjengeren, fortsetter Rault å lage musikk med beina godt plantet i mye av musikken som vokste fram på den amerikanske vestkysten mot slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Men også lyden av britiske artister som The Beatles, Wings, 10cc og Gilbert O’Sullivan, dukker opp i det svært delikate lydbildet som rammer inn plata. Et variert og fascinerende lydbilde som på elegant vis fylles opp med gitarer, bass, trommer, synth, strykere, blåsere, Harpsichord, pedal steel og tangenter i alle farger og former. Selvom duften av et solfylt California, siver ut av så godt som alle rillene på plata, ble musikken ironisk nok skrevet i et snøfylte Montreal i løpet av et halvår. Musikk som best kan beskrives som sofistikert pop med røtter i både soul, kammerpop og yachtrock. De nydelige harmoniene gir utvilsomt assosiasjoner til Beach Boys’ musikalske univers, men også band som Big Star, Raspberries, Badfinger, Emitt Rhodes, Steely Dan og The Zombies dukker opp bak bølgetoppene. Av nyere band, driver brødrene i The Lemon Twigs med mye av det samme. (EAA)
Arcade Fire: «WE»
Låtene på «WE» har visstnok blitt til rundt pianoet, i hovedsak komponert av ekteparet Win Butler og Régine Chassagne. Mange har kritisert Butlers messende, misantropiske tekster, men «WE» er selvfølgelig blitt til på Arcade Fire sine premisser. Kompromissløst. Det står det respekt av. Det er likevel de harmonisterke låtene og musikken som er Arcade Fires sterkeste kort. «WE» er mesterlig produsert av Nigel Godrich. Plata åpner med elektronika/melankolika a la Röyksopp på «Age ofAnxiety I» og «Age of AnxietyII (Rabbit Hole)». Det svinger voldsomt i tempo og stemning selvom der blir litt vanskelig å holde interessen oppe gjennom hele denne åpningsseansen. Der tar seg heldigvis opp med «End of The Empire I-III», som åpner som enhommage til John Lennon før låten bretter seg ut i mange fasetter. Deretter får vi glimrende «The Lightning I» og «The Lightning II», og ikke minst «Unconditional I (Lookout Kid)», som er like bra, og som beviser at bandet er best når de får fram humør og tempo i musikken. Arcade Fire er sjangeroverskridende og fenomenale i sine beste øyeblikk på denne plata, og fremdeles i toppen når det gjelder euforisk stadion-rock. (JEE)
Los Colognes: «The New World»
Los Colognes fra Nashville lager nydelig klassisk rock med røttene i 70-og 80-tallet, og låter som en blanding av Dire Straits, Fleetwood Mac og The War On Drugs. Trioen har holdt på siden 2012 og platedebuterte med albumet «Working Together» i 2014. Nå er de tilbake med sitt fjerde album, «The New World». Plata åpner med singelen «Ballad of a Straw Man», som slentrer avgårde frem til et uimotståelig refreng. Her høres både J.J. Cale, Dire Straits med flere, men Los Colognes «låner» på en elegant måte. Dette var også låten som fanget undertegnedes interesse for bandet. Fortsettelsen er en herlig miks av melodiøse låter hvor lytteren vil tenke på band som The War On Drugs («Battle Royale») og Pink Floyd («The New World»). På introen til «Feedback Loop» er vi farlig nær Tom Petty and The Heartbreakers’ klassiker «Don’t Come Around Here No More». Plata avsluttes med den nydelige balladen «Over and Out» som tikker inn på 9:06. (DMT)
King Hannah: «I’m Not Sorry, I Was Just Being Me»
King Hannah er et forfriskende bekjentskap fra selveste Liverpool, men har fint lite tilknytning til The Beatles, The La’s eller Echo & the Bunnymen – det denne duoen, som består av Craig Whittle og Hannah Merrick (opprinnelig fra Wales), derimot har til felles med 60-tallets britiske invasjon er en dominerende innflytelse fra dype amerikanske røtter – blues, folk og sørstatsnovelle-feeling, ørkenstemning og voodoo-groove – like deler «Paris, Texas» og Dr. John, ispedd bøtter av inspirasjon fra mesterlige americana-fortolkere som P.J Harvey og Nick Cave. Jeg synes dette er en av årets mest spennende debuter. Eksistensielle tekster fremført, stort sett med Merricks karaktersterke stemme krydret av riktig så spenstig og spennende gitarspill fra Whittle. På sett og vis er de ektefødte barn av 1990-tallet. Slik musikere født på 1960-tallet ofte ble spenstige fortolkere av tiåret de ble født noen tiår seinere, tar King Hannah til seg estetikken fra den særbritiske trip hop-bølgen fra tiåret jeg antar de er født i. Aller best er den lange og sugende «The Moods That I Get In» med noen særdeles sløye og nær hypnotiske gitarminutter i et slags Pink Floyd-landskap. (MS)
Craig Finn: «A Legacy of Rental»
Som soloartist søker Craig Finn (The Hold Steady) mot roligere farvann der oppsiktsvekkende gode tekster kombineres med fengende og vaneskapende melodier. Bruken av elektroniske dippedutter, blåsere og strykere, tilfører platene en variasjon og en energi som driver låtene framover. Noe som selvfølgelig også er tilfelle på «A Lagacy of Rentals», der Finn for anledningen har trommet sammen et 14-manns stort orkester og sluppet til vidunderlige Cassandra Jenkins på vokal/kor. Som på de fleste platene der Finn er involvert, popper Springsteens musikalske univers opp i horisonten, men nå og da dukket også lyden av artister som The National og Willy Vlautin (Richmond Fontaine og The Delines) opp. Finn er, akkurat som Vlautin, en fantastisk historieforteller. Fortellinger om mennesket som lever litt i ytterkanten av normalen. At Finn snakkesynger seg gjennom mange av låten gir dem et preg av å være små noveller som beskriver en sammensatt og komplisert verden. «A Legacy of Rental» er nok et glimrende album fra en artist som fortjener langt mer oppmerksomhet enn han har opplevd så langt i en karriere fylt med musikalske gullkorn. (EAA)
Caroline Spence: «True North»
Med «True North» manifesterer Spence seg som en av de aller sterkeste stemmene innen country/americana-sjangeren. Hun har en nydelig stemme, en forførende girl–next–door-faktor og en formidlingsevne av en annen verden. Spence’ øvrige superkrefter er at hun er herlig upretensiøs, autentisk, melodisikker og en sterk tekstforfatter. Skal man først trekke fram noen låter på plata, kan man nevne førstelåta «Mary Oliver», eller «Clean Getaway» med sitt ABBA-piano og rørende fine tekst som handler om å tro at man kan unnslippe den man er som liten.Platas kanskje sterkeste låt er den glimrende, melankolske «Scale These Walls».«I Know YouKnow Me» er også utgitt som duett med Matt Berninger tidligere i år, en sterk låt som like gjerne kunne vært på sisteplata til The National. «Icarus» er platas mest rocka øyeblikk. Her er Spence nærmere R.E.M. enn Emmilou Harris. Caroline Spence er kun 32 vintre gammel. Forventningene til henne er definitivt ikke blitt mindre etter dette beundringsverdige albumet. Min spådom er uansett at nærmere americana-himmelen kommer du i hvert fall ikke i år. (JEE)
Belle and Sebastian: «A Bit of Previous»
Som alltid med «Belle and Sebastian» pøses det på med mesterlige popmelodier og underfundige og underholdende tekster. Kombinasjonen sprudlende og energiske poplåter og deilige og ettertenksomme ballader, er fremdeles bandets varemerke. På «A Bit of Previous», stemmer stort sett alt. Å lage et popalbum som topper dette, er så godt som umulig. Omgitt av et varmt og finslipt lydbilde, befinner de fleste låtene seg i et musikalsk landskap der softpop, 70-og 80-talls vibber, forsiktige innslag av country og disco, ruler. Selvom bandet snart må være verdensmestere i lage svært iørefallende melodier, lager de også tekster som, med god margin, leverer til over norm. Tekster fylt med nostalgi, varme og kloke betraktninger om livets mange faser. Belle and Bastian består per dags dato av sju bandmedlemmer som alle bidrar til å løfte musikken på «A Bit of Previous» til uante høyder. Måten Stuart Murdoch og Sarah Ann Martin bytter på å synge, er forbilledlig og tilfører plata både variasjon og en sjarmerende vri. I mitt musikkunivers er Belle and Sebastian anno 2022 definitivt et av klodens mest sjarmerende band. (EAA)
Soccer Mommy: «Sometimes, Forever»
Melankoli er en fast følgesvenn i Soccer Mommy aka Sophie Regina Allison sin indierock. Tekstene er heller ikke av det lystige slaget, men tar for seg av livets forgjengelighet, knuste drømmer og forhold som gikk i vasken. Som for eksempel i den aldeles glimrende førstelåta, «Bones». Den seige «With You» åpner med småpsykedeliske synth-lyder og har et fint løft på refrenget hvor Allisons luftige vokal kommer til sin rett. «Shotgun» er også en låt som, med sitt sterke refreng, har potensiale til å nå ut til den store lyttergruppen av følsomme unge kvinner (og menn). «Feel It All The Time» har også et fint alt-country–driv. Med litt mer humør og fandenivoldskhet har Soccer Mommy potensiale til å rykke opp i divisjonene. «Sometimes, Forever» er et viktig steg i riktig retning og kommer garantert til å gjøre at flere får øynene opp for denne dyktige låtskriveren og artisten. (JEE)
Companion: «Second Day Of Spring»
Tvillingsøstrene Sophia og Jo Babb, fra Fort Collins, Colorado, lager uskyldsren, melankolsk, alternativt folk med vakre vokalharmonier. Låtene er nyanserte og velarrangerte, uttrykket overraskende modent med tanke på at dette er debutplata til Companion. For oss skandinaver er det umulig ikke å tenke på First Aid Kit i møte med søstrene Babb, men forskjellen ligger i at sistnevnte har litt mer indie-preg på låtene og i produksjonen, noe som gir Companion et strøk av noe udefinerbart. Simon & Garfunkel er også en mulig kilde til inspirasjonfor søstrene som opererer i det klassiske samstemte duettformatet. På «Second Day Of Spring» utforskes livet og skjønnheten i alt vi omgir oss med. Det er egentlig ikke så nøye hva søstrene synger om, hele plata oppleves beroligende, som et varmt bad på en iskald dag. Og samtidig ligger det en liten uvisshet der et sted, som et lite grøss. Bare hør den fantastiske låta «Snowbank». Det koselige og det uhyggelige går hånd i hånd. Det er nettopp i dette skjæringspunktet god musikk skapes. Companion har rett og slett laget et album av den typen som er tidløst og slitesterkt. (JEE)
MJ Lenderman: «Boat Songs»
«Boat Songs» er MJ Lendermans tredje album. At dette er hans første i et proft studio, betyr ikke at musikken er verken silkemyk eller strømlinjeformet. Snarere tvert om. Enkelte av låtene på plata høres nemlig ut som demoinnspillinger hentet rett ut fra skuffen. Noe som tilfører plata en sjarmerende, men ganske rølpete tilnærming til musikken som tidvis velter mot lytteren. Vi snakker vrengte gitarer, fuzzpedalen og bøttekott-lyd på opptil flere av låtene. Låter som surrer rundt på det samme roteloftet som mye av musikken til artister som Neil Young (når han er i det humøret) og Dinosaur Jr. Men plata er også fylt med låter der lydbildet er langt mer nedpå og gjennomarbeidet og som leker seg i musikalsk landskap ikke ulikt det band som Son Volt og Drive-By Truckers, befinner seg i når de er i støtet. Fordi musikken på «Boat Songs» ofte forsvinner inn i et lettere kaotisk lydbilde der det fuzzes og vrenges over en lav sko, kan det tidvis være en smule utfordrende å være lytter. Men om man er litt tålmodig, faller de fleste brikkene etterhvert på plass. Noe som først og fremst skyldes at Lenderman makter å hoppe fra det myke og melodiøse til det skranglete og bråkete på en elegant og troverdig måte. (EAA)