I går var det 55 år siden Pink Floyd debuterte på LP med “The Piper at the Gates of Dawn” (1967).

Tekst: Martin Johannessen 

Pink Floyd brukte tiden mellom februar og mai 1967 til å spille inn sitt debutalbum. Innspillingen foregikk i legendariske Abbey Road Studios i London, hvor også The Fab Four gjorde diverse opptak til “Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band”. “The Piper at the Gates of Dawn” ble gitt ut i august 1967.

Det må ha vært ganske nervepirrende å spille inn en debutplate i nabostudioet til verdens største band.

Pink Floyd hadde skrevet under på en ganske dårlig kontrakt med £5,000 i forskudd over fem år, lave royalties, og de måtte betale tiden i studio selv. Men; EMI, som ikke var helt sikre på hva slags band de hadde signert, ga Pink Floyd likevel full frihet til å gjøre hva de ville. Så da gjorde de det.

Før plata kom ut hadde de gitt ut singlene “Arnold Layne” i mars 1967 og “See Emily Play” i juni 1967. Begge gjorde det bra på listene. “See Emily Play” ble produsert av Norman Smith. Det var en låt etter Smiths hjerte: “I was waiting for really and truly a song like that, that I could release as a single.” (2)

Norman Smith skulle også produsere plata. Han hadde tidligere vært tekniker for Beatles frem til og med “Rubber Soul” i 1965. Da ble han forfremmet til produsent. Pink Floyd var et av de første banda han jobbet med. Han produserte også den neste plata, “A Saucerful of Secrets” (1968). Han jobbet også på “Ummagumma” (1969) og “Atom Heart Mother” sammen med bandet.

Han hadde sett Pink Floyd på UFO Club i London, men klarte ikke helt å begripe hva han så og hørte. Likevel skjønte han at det var “noe” og at Syd Barrett faktisk var en interessant låtskriver, selv om han ikke klarte å beskrive det:

«I can’t in all honesty say that the music meant anything at all to me. In fact, I could barely call it music, given my background as a jazz musician and the musical experience that I’d had with the Beatles. Still, there was something about Syd Barrett’s songs that was indescribable.”

Det aller meste av musikken til Pink Floyds debutalbum ble skrevet av Syd Barrett. De andre medlemmene hadde bare noen få bidrag. Produsenten var heller ikke så imponert over de tekniske kvalitetene til musikerne. Trommeslager Nick Mason visste ikke hvordan han skulle virvle. Roger Waters kunne selvfølgelig spille bass, men produsenten var mer imponert over hvilke lyder han kunne lage med munnen: He had a ridiculous repertoire of mouth noises, and we used that on one or two things.”

Tekstene handler om ting som fugleskremsel, gnomer, sykler, verdensrommet og alt annet som måtte foregå i hodet til Syd Barrett. Og en sang om katten hans.

Innspillingen startet 21. februar 1967 med seks opptak av “Matilda Mother». Uka etter spilte de inn «Interstellar Overdrive» og «Chapter 24». I mars gjorde de nye opptak av «Interstellar Overdrive» og prøvde å gjøre den kortere. Det klarte de ikke og den endte opp med å bli nesten 10 minutter lang.

De gjorde seg også ferdige med “Flaming” i ett opptak. Det er en pussig låt med noe rare fløytelyder fra Roger Waters. Den var den eneste låta som kom ut på single.

Senere i mars spilte de inn flere versjoner av “The Gnome” og Roger Waters sin «Take Up Thy Stethoscope and Walk». “The Gnome” handler om den lille nissen Grimble Gromble. I 1995 tok et band fra Chicago navn etter den lille gnomen.

«Take Up Thy Stethoscope and Walk» er en frenetisk låt, ganske kul og ganske vill. Gitarspillingen til Barrett er hinsides. Men Roger Waters klarte å lage en god låt av det.

I februar ble de også invitert med inn i kontrollrommet til Beatles for å høre de spille inn “Lovely Rita”. Det må ha vært en fin opplevelse!

“We sat humbly and humbled, at the back of the control room while they worked on the mix, and after a suitable period of time had elapsed, we were ushered out again,” sa Nick Mason.

«The Scarecrow» ble også ferdig på ett opptak. Men de brukte mye lenger tid på «Astronomy Domine». I begynnelsen av sangen hører vi manager Peter Jenner som leser opp navn på diverse stjerne gjennom en megafon.

En dobbelt så lang konsertversjon dukket opp på “Ummagumma”, men da var det David Gilmour som sang den. Og nå var den mer progressiv enn psykedelisk, akkurat som bandet utviklet seg.

De brukte også lang tid på instrumentalene «Interstellar Overdrive» og «Pow R. Toc H.» før de var fornøyde. Hele bandet ble kreditert som låtskrivere, og det var kanskje derfor det tok litt ekstra tid?

En av de siste låtene de spilte inn var “Lucifer Sam”, som først het “Percy the Rat Catcher”. “Lucifer Sam” var katten til Syd Barrett, en siameser. Til slutt spilte de inn «She Was a Millionaire», men den fikk plass på plata.

“The Piper at the Gates of Dawn” ble en suksess med 6. plass som høyeste plassering England. I USA nådde den bare 132. plass, men i Norge kom den faktisk på en hederlig 10. plass på VG-lista.

“The Piper at the Gates of Dawn” har selvfølgelig klassikerstatus i dag og Pink Floyd ble etter hvert et av verdens aller største band. På slutten av 60-tallet var de eksperimentelle og nyskapende. Men det kan ikke ha vært lett å bryte gjennom myldret av andre artister som også skulle få legendestatus.

1967 var det store året for psykedelisk rock og Summer of Love. Beatles ga ut sitt mest eksperimentelle album til nå. The Doors og Jimi Hendrix Experience ga ut to glimrende plater hver. På slutten av året ga Love ut fantastiske “Forever Changes”. Og midt oppi alt dette sto Pink Floyd, mens Syd Barrett forsvant mer og mer ut av virkeligheten.