Konsertanmeldelse: Ulf Lundell – Sentrum Scene (09.08.22)

«Det är gott att leva. Det är gott att finnas till» sang Ulf Lundell og gjengen fra scenen da konserten nærmet seg slutten. Og han hadde selvfølgelig helt rett, for etter to og en halv time fylt til randen med dundrende rock og avsindige mengder frigjort energi, var det så godt å leve, både for band og publikum, at tiden slik vi normalt kjenner den hadde sluttet å eksistere. Vi var i flytsonen og levde med og i musikken som omfavnet oss. Det føltes så uendelig godt å bare være uten egentlig å tenke over det. For ordene og musikken som strømmet mot publikum fra scenen ga i hvertfall meg et langt og befriende frikvarter fra all elendigheten vi må forholde oss til i disse vanskelige tider der krig, pandemier og kaos dessverre står øverst på dagsorden.

Jada, det blir kanskje litt i overkant følsomt når en litt eldre herre skildrer en opplevelse fremført av en enda litt eldre herre på denne måten. Når det er sagt; konserten med Ulf Lundell på Sentrum Scene på tirsdag ga meg en følelse av å være med på noe enda større en bare nok en konsert med en av Nordens største rockpoeter. Der var noe med både låtvalgene og tilstedeværelsen til Uffe, som fikk meg til å føle at jeg var med på noe helt spesielt.

Fra å begynne en anelse forsiktig, bare vokste konserten i styrke og intensitet. Etterhvert var det så mange endorfiner i omløp at man nesten kunne ta og føle på euforien som fylte lokalet. Og alle, absolutt alle, fra Uffe til bakerste mann i lokalet, ble bare gladere og gladere. Tidvis føltes det nesten som å være på et musikalsk vekkelsesmøte, der tre el-gitarer, en uendelig mengde tangenter, en spinnvill saksofon, en tung bass og verdens blideste trommis gang på gang sprengte lykketermometeret. Definitivt kär och galen igjen.

Brorparten av konserten var tungt bevæpnet. Vi snakker høy lyd, og veldig mye el-gitar. Som alltid imponerte Uffes våpendrager Janne Bark med store doser entusiasme og gitarspilling i verdensklasse. Han var tidvis så langt inne i musikken at han nesten svevde. Uffe, for anledning ikledd en relativt sliten bermudashorts, beveget seg stort sett rundt mikrofonstativet og et lite bord på jakt etter enten vann eller et munnspill. Som en vaskeekte rocker sang han rett fra hjertet og med masse energi og overskudd. Også tekstene, da. Det finnes vel knapt en artist i Norden som i like stor grad som Lundell evner å beskrive den verden vi lever i. Tekster som på en og samme tid oppleves som både personlige og universelle.

Når det gjaldt låtvalgene var jeg forberedt på at mange av mine Uffe-favoritter var milevis unna setlista. Noe som skulle vise seg å stemme. Og som muligens for noen, kunne oppleves som en skuffelse. For meg betydde det lite, fordelen var nemlig at mange litt mindre kjente låtperler, fikk skinne. Som for eksempel «Tilsammans vi två» og «Ut ikveld» fra «Jolly Roger», som fikk æren av å åpne konserten før en deilig versjon av «Levande og varm» tok oss videre med på ferden. Tre låter som fungerte aldeles utmerket før de ble etterfulgt av «Evangelina» og deretter en var og nydelig versjon av «Senare år». Gud bedre meg for en låt, og for en tekst!

Og så braket det løs for alvor i en svært kraftfull og drivende god versjon av «Omaha», som ble etterfulgt av en underholdene og lun anekdote fra Uffe om hans og bandets skranglete busstur til Oslo. En anekdote som ble etterfulgt av en sublim versjon av «Roadhouse Kirscheim». Bare å lytte på teksten var verdt inngangspengene alene. Tangenter, kassegitarer, dempede el-gitarer og Uffes stemme. Stort bedre kan det ikke gjøres der jeg kommer fra (som fattern pleide å si).

Etter en fin og leken versjon av «Snöen faller och vi med den», dukket det opp en rå og hardtsparkende versjon av «Den vassa eggen» der Janne Bark briljerte og Uffe sang med malm i røsten. På «Ryggen fri» ble det allsang og massiv applaus fra et mildt sagt engasjert publikum. Et heftig engasjement som forble inntakt både på og foran scenen resten av konserten. De fem neste låtene, «Om det här är vinter», «Förlorad värld» (New Jersey-Uffe), «Kär och galen», «Aldrig nånsin din clown» (herregud for et trøkk! Får vi snart taket i hodet?) og «När jag kysser havet», fremsto som en ren triumfferd, før det hele, etter en munter anekdote om Uffes formiddag i Oslo, ble forløst i en helt vanvittig potent og øsepøsende versjon av «Chans».

Etter cirka to timer i manesjen takket Uffe og gjengen for seg, men publikum ville definitivt ha mer, og fikk selvfølgelig det i form av tre gitardrevne og svært energiske versjoner av «Om jag hade henne», «(Oh la la) Jag vil ha dej» og «Gott att leva». På de to sistnevte tok det fullstendig av. Allsang herfra til evigheten og en sprudlende Uffe som blant annet fikk med seg Janne Bark på å utforske musikkhistorien. Spinnvilt og veldig gøy! Instrumentene kaptes om å overgå hverandre. Igjen og igjen, før «Gott att leva» ble avsluttet med et brak. En avslutning som fikk publikum til å gå fullstendig bananas. Armer og bein overalt. Gledestårer og svetteringer forårsaket av det som betingelsesløst må kunne klassifiseres som en musikalsk maktdemonstrasjon.

Da bandet, etter nok en liten pause, entret scenen for siste gang, hadde støyrockerne Uffe og Janne hentet fram kassegitarene. Det var tid for «Baby om morgonen», en usedvanlig vakker låt som ble fremført med hjertet i halsen og ro i sjelen. En øm, stillferdig og verdig avslutning på en konsert som for alltid vil bli husket for de av oss som var der. En konsert der det kompromissløse og det vakre gikk hånd i hånd, og som ble avsluttet med følgende ord:

Så kom hit, min vän
Jag vill älska dig varsamt
Älska dig vansinnigt nu
För ganska snart ska jag flyga iväg

Fire setninger som på nydelig vis oppsummerte konserten jeg akkurat hadde vært vitne til. En konsert som fikk meg til å kjenne mer enn litt ekstra på hvor sanseløst godt det er å leve og være til når man i felleskap opplever at det, ved hjelp av musikkens kraft, på ingen måte er umulig å flytte fjell.

Foto: Herman Berg