Retrokick: Pernice Brothers – «Live a Little» (album, 2006)
Det slår aldri feil. Pernice Brothers får meg alltid til å tenke på stjerner og konfetti. Etter fine, men litt ujevne «Discover a Lovelier You», klinket Pernice Brothers til med «Live a Little». Med produsent Michael Deming bak miksebordet, fylles lydbildet, som på det fantastiske debutalbumet «Overcome by Happiness», med strykere og blåsere. Denne gangen hadde Deming og sjefen sjøl Joe Pernice, tråkket litt hardere på pedalen. Men for all del, dette er først og fremst knakende gode poplåter som sakte men sikkert lister seg inn i lytterens hjerne der de, mye takket Joe Pernice sin varme og innbydende stemme, bygger rede og slår seg til ro.
Låtene på «Live a Little» er fotrappe, sjarmerende og ualminnelig påtrengende. Når jeg setter på albumet rekker samtlige opp hånda og skriker: «Kom igjen’a, spill meg en gang til da vel». Noe jeg naturligvis gjør. Men i kronologisk rekkefølge. For alle låtene har noe av betydning å formidle. Noe som får blodet til å bruse.
Å velge seg ut noen favoritter lar seg ikke gjøre i dette målfotofeltet. Det er langt bedre å bruke enkeltlåter som innfallsvinkel til albumet som helhet. Som for eksempel åpningssangen «Automaton», som minner om gamle ærverdige Squeeze, hvis store forbilder var The Beatles.
Pernice Brothers musikk fremstår i det hele tatt som veldig britisk. Prefab Sprout, The Proclaimers og The Smiths er andre referanser som understreker dette. «High as a Kite» handler til og med om Joe Strummer og The Clash og noen herlige sommerdager i 1980.
Heavy downbeat of one and the show began.
London calling, strike up the contraband
Stroke of a genius, stroke of luck he got it right
Took a hit, and we were gone
Take me along
We wore pictures of Strummer
Fell over ourselves all summer
High as a kite
«Somerville»er et klassisk eksempel på god pop’n’rock. Fengende refreng, elegant el-gitar og en tekst med hjerneceller langt over gjennomsnittet. «Cruelty to Animals» byr på det samme. Men denne gangen smyger strykerne seg inn og utfyller lydbildet på en utsøkt måte. Noe som er tilfellet på flere av låtene. Som for eksempel vakre «Conscience Clean (I Went to Spain)». «PCH One» derimot slentrer av gårde med blåsere, piano og en nydelig 12-strenger.
Men som sagt, Joe Pernice lager ikke bare utmerkede melodier og flotte arrangementer. Han skriver også skarpsindige tekster om vår karusellignende tilværelse her på Moder Jord, der tyngdekraften ikke nødvendigvis er en selvfølgelighet. Det er, foruten blandingen av ironi, nostalgi, romantikk og ubegripeligheter, først og fremst Joe Pernices språklige fantasi og presisjon som gjør tekstene interessante. Men så har han da også gitt ut en diktsamling og skrevet en bok om The Smiths’ album «Meat is Murder». Sistnevnte en snodig beretning fra ungdomstiden basert på hans kjærlighet til The Smiths.
Avslutningssporet «Grudge F*** », ble skrevet allerede i 1996 da Joe Pernice var sjefen i Scud Mountain Boys. Denne gangen har bandet, ved hjelp av strykere og et lekkert piano, forvandlet en i utgangspunktet fullkommen låt til en nydelig ballade, som på perfekt vis avslutter et album man aldri blir lei av.
