Plateanmeldelse: Many Voices Speak – «Gestures» (album, 2022)
«Nå vil vi til Sverige / Popmusikkens land» sang deLillos i 1999. Og det er fortsatt mange gode grunner til det. Sverige har Lundell, Thåström, Winnerbäck, Maggio, Klang, Hellström, Hurula, First Aid Kit, og Sundström, for å nevne noen. Og nå har de sannelig nok et drømmepop-orkester av format også, det vil si, det er mer snakk om et soloprosjekt av Matilda Mård, aka Many Voices Speak.
Inntil nylig et ukjent navn for meg, men jeg ble gjort oppmerksom på albumet «Gestures» som kom ut i april i år. Mård opererer til dels i samme sjanger som den fantastiske landskvinnen Alice Boman, begge inspirert av 80-tallets drømmepop-/shoegazer-band.
Mård flyttet fra en ulykkelig og rastløs tilværelse i Stockholm på midten av 2010-tallet til det langt roligere Borlänge hvor hun tydeligvis fant tilbake til gleden i musikken. Debuten, «Tank Town», under navnet Many Voices Speak kom ut i 2018. Mård fikk til og med en del oppmerksomhet i USA for en cover av Rodgers & Hart’s «Blue Moon» i 2016.
Den nye plata har Mård laget i tett samarbeid med multi-instrumentalist og makker Petter Nygårdh. Den er rikt krydret med både akustiske og elektriske gitarer, innslag av elektronika-element og luftig vokal. En vesentlig styrke ved plata er at det spilles på ekte instrumenter. Bass og trommer utgjør rammen for de fleste av de perfekte arrangementene. Stikkord er atmosfære og intimitet.
Skiva åpner med den glitrende «Want It Kept». De to neste sporene, «Seat For Sadness» og ikke minst «Within Reach», holder også høy standard. Tankene går til tider i retning franske Air.
Den sterke «Nothing’s Gone» avsluttes med en formidabel støygitar som røsker godt opp, og på den fine sistelåten, «Visual Fields», dukker plutselig den udødelige gitarlyden fra Cures «Plainsong» opp etter 1.30. Da er i hvert fall jeg solgt!
Enkelte låter kunne kanskje vært mer fullendt i form av vers-bridge-refreng, men det inngår i husreglene i drømmepop-universet at hver låt kan bygges rundt en linje eller et tema. Så da så.
Hvis du noen gang skulle bli lei av Alice Bomans «Dream On» (2020), kan du trygt kose deg med Many Voices Speaks «Gestures». Det kan fort ende med å bli en vane.
Takk til Tolleif for platetips!
Foto: Strange Candy (promo)