Plateanmeldelse: Thea & The Wild – «Deadheading» (album, 2022)
Thea, eller Thea Glenton Raknes, som hun heter, debuterte under navnet Thea & The Wild i 2014 til strålende respons og Spellemannsnominasjon i indieklassen. Fra før var hun kjent som vokalist i Oslo-bandet Norma Sass, som ble oppløst i 2011. I 2018 kom Thea & The Wilds andre album «Ikaros». Forrige plate var basert på synthpop, men i mellomtiden har Thea flyttet til Hurumlandet, plukket opp gitaren og funnet fram et nytt, mer organisk, uttrykk.
Resultatet er altså plata med tittelen «Deadheading», gartnerens ord for det å fjerne falmede eller døde blomster fra planter, slik at planten skal kunne bruke energien sin på å produsere nye, friske blomster. Kanskje var det nettopp dette Thea gjorde da hun dro fra Oslo og flyttet ut på landet.
Skiva er spilt inn i hjemmestudioet på Hurum, i tett samarbeid med Cato ’Salsa’ Thomassen. Thomassens tilstedeværelse er selvfølgelig hørbar i gitarer og produksjon, men går aldri på bekostning av Raknes’ nærvær og intime tilnærming til låtene. Børge Fjordheim spiller trommer på «Little Sister» og trommer og bass på «Stay Here My Heart». Øyvind Blomstrøm bidrar på akustisk gitar på «Take Me Back», alle andre instrument er spilt av Thomassen og Raknes selv.
Den litt alvorstunge førstelåten «Poisoned Apple», handler om brutte løfter og knuste drømmer. Låten drives fram av to akkorder på samme måte som «Rusholme Ruffians» fra The Smiths’ «Meat Is Murder». Den strålende andrelåten «Little Sister» har allerede vært inne på «Best akkurat nå-lista» hos Popklikk. Opptempolåten «Stay Here My Heart» har et herlig driv og Thea får vist hva hun er god for på vokal.
«Misery Mountain» er en annen favoritt med sin spaghetti-western-gitar. «Take Me Back» og «Stage Fright» er også sterke spor på skiva. Platas høydepunkt er likevel radiohiten «Rip Tide» med sin drivende gitarintro og sterke melodi. Her har Raknes laget en slitesterk og tidløs låt som kommer til å stå seg i mange år. Siste dansen, «Through My Teeth», er en klassisk break-up-låt, sår, men likevel standhaftig, og til slutt, litt optimistisk (?).
«Deadheading» er blitt ei plate som staker ut en ny kurs for Thea & The Wild. Aller best er hun når tempoet holdes oppe og hun selv er i det litt fandenivoldske hjørnet.
Foto: Magdalena Malinowska