Da jeg leste at kaktushuene fra Green On Red skulle spille på Down on the farm utenfor Halden i det herrens år 2006, ble jeg så glad at jeg spant opp på loftet for å hente den gamle Green On Red t-skjorta jeg kjøpte på konserten på Ratz i Oslo i det herrens år 1983. Bak ti esker med gamle fotballblader, lå den pent brettet sammen ved siden av en sliten Dream Syndicate-cap og et lisseslips.

Det er allment kjent at man er raske på avtrekker’n i Halden. Og at Tom Skjeklesæther er raskest av dem alle. Sheriffen over alle sheriffer. Mange husker sikkert også at Skjekle, fra ryggen av sin sorte hingst, skjøt vilt rundt seg i Oslos gater på 80-tallet. Sammen med kollega Tore Olsen; redaktør i musikkbladet Puls/Beat, var han uslåelig.

Skjekle trakk nemlig raskere enn Matt Dillon og Lucky Luke til sammen.

Men i motsetning til sistnevnte red han aldri inn i solnedgangen. Skjekle var alltid våken, alltid på jakt etter cowboyer han kunne alliere seg med. Cowboyer som var villige til å dø for musikken, og som skjøt fra hofta når de hørte utøvere av synthpop og new romantics, som var i ferd med å fylle opp det store tomrommet etter punken.

Fra hesteryggen forkynte Skjekle budskapet og de nye disiplenes navn med digre bokstaver: R.E.M. , DREAM SYNDICATE , LONG RYDERS , TRUE WEST, DEL FUEGOS , BEAT FARMERS, RANK AND FILE og DEL LORDS. Og sist, men ikke minst Arizonas store sønner, GREEN ON RED.

Svein Arne, Johannes, Felix og jeg digga Skjekle vilt. Kledd i sort leste vi Beat med foldede hender. Vi sadlet opp og la ut på den lange ferden med det magiske tidsskriftet under hatten. En uforglemmelig ferd vi ikke ville vært foruten.

ØYY!!

Da jeg ankom Halden med tog så jeg for meg at Skjekle skulle møte meg i svingdøra på stasjonen med en fyrstikk mellom fortenna. Men den gang ei. Kun en gammal gubbe, uten fortenner, satt og leste gårsdagens avis på en kneleferdig krakk. Fryktelig skuffende, selvfølgelig, der jeg, som den forvokste amøben jeg er, steg ut fra toget i restene av den gamle sorte uniformen.

Tidligere på dagen hadde samboeren min, etter at jeg kom opp fra kjelleren i full cowboymundur, skjelt meg ut etter noter. Ikke bare så jeg ut som en tulling. Det lukta møll og urin av klærne mine, og t-skjorta var et eneste stort hull. Hvor pokker kom det latterlige kostymet fra?

Da jeg svarte: «I’m on a mission from God», tok hun fart og nappet av meg cowboyhatten før hun som en desperat villkatt kastet seg inn på toalettet, som var låst før jeg klarte å snu meg rundt i de noe trange olabuksene fra cirka 1986. «Du er over førti og har ølmage, din sjuke jævel», var avskjedsordene som runget mot meg. Da jeg lettere skadeskutt ruslet ut porten, tenkte jeg at livet tross alt er en liten godtepose, og at jeg kanskje kunne vurdere å kjøpe meg en ny bukse på Oslo City. Men ny t-skjorte?

Aldri i livet!

Etter Green On Red konserten på Ratz i 83, var Svein Arne og jeg skjønt enige om at vårt musikalske univers hadde fått en ny ledestjerne. Ikke bare hørtes vokalisten Dan Stuart ut som en psykotisk præriehund med samvittighetskvaler; han skreiv feite låter også. Låter om slitne karer og et univers i oppløsning. Det var noe halsbrekkende og intenst over hele forestillingen.

Som om Neil Young og Johnny Rotten møttes til duell med avsagde hagler.

Vi konkluderte med at Green On Red var et skikkelig skrangleorkester med teft for gode melodier og en fandenivoldsk innstilling. Forventningene til det neste albumet var allerede skyhøye. Da vi forlot lokalene så vi at Skjekle, som sammen med Kai Jarre hadde arrangert konserten, prata med gutta i bandet. Skjekle satt på hesteryggen med verdens største cowboy-hatt.

Tøft!!

Forventningene ble mer enn innfridd. «Gas Food Lodging» var et råskinn av et album. Husker jeg hørte den i leiligheten til Svein Arne i Konowsgate. Året var 1985, og Svein Arne hadde besøk av en fjording av en fetter fra Vinderen, som foruten å fortelle oss om alle damene han hadde lagt på dreiebenken, overtalte oss til å høre på Marillion. Etter å ha lidd oss gjennom tre ulidelig dårlige låter, ba Svein Arne fetter Herman dra til helvete, samtidig som han smalt «Gas Food Lodging» på platespilleren.

Idet åpningssporet, «That’s What Dreams Were Made For», løftet Svein Arne og meg opp av stolene, forsvant Herman ut døra med et brak.

Og støyen skulle fortsette. For ikke bare var «Gas Food Lodging» larmende og melodiøs kaktus-rock av ypperste klasse. Green On Red hadde skaffet seg en ny gitarist, Chuck «Billy the Kid» Prophet IV, som foruten å ha verdens kuleste navn, tilførte bandet en råhet og et trøkk, som sendte oss opp i den gamle sofaen til søstera til Svein Arne, der vi hoppet opp og ned med to digre luftgitarer på hofta.

Dan Stuarts ulvestemme, Chuck Prophets gnistrende gitarspill, Chris Cacavas’ logrende keyboard, kombinert med fortellinger om tapere, psykopater, alkiser, massemordere, øde landskap, møkkete elver og en tidsånd der troen på fremtiden i Reagans storstue var i ferd med å ebbe ut, satt som en knyttneve i pannebrasken på to relativt oppegående gutter fra Oslo. «Gas Food Lodging» var en hei dundrende blanding av country, punk, blues og rock vi aldri tidligere hadde blitt eksponert for.

It seems that no one has any faith any more
Well isn’t that what we invented heroes for?

Da Svein Arne og jeg gjorde opp status for musikkåret 1985 snek «Gas Food Lodging» seg inn på andre plass hos oss begge. Johannes plasserte den øverst på pallen. For egen del var det Replacements’ «Tim» som gikk av med seieren. På tredje plass; Dexys Midnight Runners’ «Don’t Stand Me Down».

Jeg måtte opp fire størrelser da jeg kjøpte meg ny sort olabukse på Oslo City. Kvinnen hadde rett. Shit! Den blir tøff å fronte når jeg kommer hjem, tenker jeg lettere oppgitt i det jeg passerer stadion på vei til Park Hotell. Et av Haldens to hoteller. Men nå gikk jeg i det minste som en mann med baller. Og baller er et must når man skal på konsert med Green On Red. Et band som, med et par unntak, ikke hadde spilt sammen siden begynnelsen på 90-tallet.

Når jeg drar av meg de gamle klapperslangebootsa; kjøpt i Oklahoma 1980, må jeg nok en gang fastslå at kvinnen hadde rett.

Det lukter faktisk en blanding av urin og møll. Og naturlig nok, en eldre årgang tåfis.

Jeg kaster tankene om årsakene til denne noe eiendommelige sammensetningen av dufter på skraphaugen, og senker kroppen forsiktig ned på senga der jeg blir liggende og tenke på Haldens store sønner på 80-tallet, Saturday Cowboys. Bandets manager? Skjekle, selvfølgelig.

Men mest av alt tenker jeg på kveldens store begivenhet. Ja, også tenker jeg på rotehue-bandet Danny & Dusty, bestående av blant andre Dan Stuart og Dream Syndicates Steve Wynn. Jeg trer t-skjorta over hodet, spenner på meg pistolbeltet, hiver lassoen over venstre skulder, sadler opp og setter kursen mot kaktuslandet. Det er vindstille og jeg hører kun skranglingen fra svingdørene i det fjerne.

Ingen vei tilbake. Ingenting å tape. Hi-Yo, Silver.

På min ferd gjennom ensomheten blir jeg angrepet av fire Apache-indianere, tre meksikanske banditter med svære hengebarter, og merkelig nok en kanon dritings pappa Ingalls. Men hver gang dukker Matt Dillon og hans trofaste assistent Festus opp i siste liten og redder meg fra redselsfulle lidelser. Når jeg spør hvordan det går med miss Kitty, sparker Matt Dillon meg hardt i skrittet og ber meg dra pokker i vold. Hvor nå enn det er.

Når jeg en time senere kliver av hesteryggen har jeg fremdeles baller. Mørbankede, ja vel, men like fullt baller.

Endelig framme. Cowboyer i alle aldre står forventningsfulle foran scenen. Jeg puster lettet ut og går til baren. Den lange ferden nærmer seg slutten. Jeg krysser fingrene, ser opp mot himmelen og blunker til den eller de som skjuler seg bak de skittengråe skyene. Og langt, langt der inne, i det innerste indre av det som utgir seg for å være meg selv, hører jeg et ekko av lykkelige tider. Drøm og virkelighet slår seg ned på hver sin side av meg. De smiler mot meg begge to. To deilige, usynlige smil.

Når bandet sparker det hele i gang med «That’s What Dreams Were Made For», sender jeg en varm tanke til de gamle ranglefantene av noen kompiser som nå er spredd for alle vinder. Da «Gas Food Lodging» kom ut, spilte vi skiva så mye at vi kunne alle tekstene utenat.

Bare tanken på antall Ringnes som ble konsumert i samvær med denne skiva, gjør meg svimmel og glad, der jeg i nye olabukser og en gammel t-skjorte står og synger gamle sanger om igjen med en kald øl i hånda. Jeg synger høyt og lenge, for bandet spiller stort sett bare låter fra perioden 1985-87.

Jeg er som en levende jukebox, ordene og historiene triller ut av meg. Dypt inne i meg sitter det et Green On Red-gen og dirigerer. «Hair Of A Dog», «The Drifter», «Sea of Courtez», «Easy Way Out», «Time Ain’t nothing», «Jimmy Boy», «We Ain’t Free», «Black River», «This I Know», «Sixteen Ways», herregud, det er så vanvittig bra. Tekstene får meg fremdeles til å tenke på da Pompel og Pilt satt fast i svingdøra, mens Gorgon vaktmester var i ferd med å gå i svart på loftet.

Skummelt bra, med andre ord.

Men gøyest av alt. Bandet stortrives. Den gode gamle «ta det på hælen-tjo hei som det går – kyss meg i ræva»-innstillingen, som tidligere hadde en tendens til å utarte seg; noe som selvfølgelig kunne være dundrende festlig, har måttet vike for et mer sobert orkester. Gutta har, tro det eller ei, blitt voksne. Bortsett fra Dan Stuart, da. Men selv han klarer å temme pjokken i seg såpass at helhetsinntrykket blir formidabelt. Stuart, som alltid har vært et lykketroll med akutt munndiarè, snakker og synger fremdeles som om han har satt seg på en kaktus.

Spydig? Ironisk? Nope, bare ustyrtelig  morsom og sjarmerende.

Selv er han mest sjokkert over at han en gang i verden maktet å lage så ufattelig mange bra låter. Og at han, et barn av punken, på sine gamle dager tar seg tid til å stemme gitaren.

Men helten i forestillingen er og blir Chuck Prophet . Foruten å ligne på Bjørn Wirkola, ser han ut som et kompromiss mellom Wilco Johnson og Keith Richard, der han gang på gang tripper bort til Dan Stuart, mens gitaren hyler, skriker og hugger ut vakre riff og deilige små soloer. Makeløst. Og ikke så rent lite imponerende.

Etter konserten ser jeg at Skjekle sitter på en gigantisk hest og snakker med gutta i bandet. Det blinker i sheriffstjerna som er festet til t-skjorta hans. En utrolig vakker t-skjorte fra det herrens år 1983.

Skjekle og jeg. Gutta fra Ratz. Tøffere enn tøft! Jeg setter sporene i Silver og suser inn i natten.

T-skjorta ligger igjen på den kneleferdige benken sammen med gårsdagens VG. Jeg sitter på toget til Oslo og tenker på Johannes som en gang for lenge siden sa at Green On Red var en av rockens redningsplanker i mylderet av MTV-posører og hockeysveiser. Spot on, Johannes. Uten kaktushuene fra Arizona hadde kanskje ikke band som Wilco og Son Volt eksistert i dag.

Tenker jeg, før jeg med angst og beven tar opp telefonen for å ringe min kjære samboer som har hatt mobilen skrudd av siden jeg forlot huset for nøyaktig ett døgn siden.

Langsint? Nei da, bare kravstor.

Foto: Bandcamp/Green On Red (promo)