Popklikk-redaksjonens nye føljetong/serie «Topp 10 låter» er selvfølgelig å be om juling og litt til. Men, som de musikkelskere vi er begir vi oss med stor glede og iver ut på glattisen. Hvor ofte føljetongen dukker opp, vil tiden vise, men vi har allerede mange artister og band på blokka.
Når Popklikk-Morten starter showet med å plukke ut og å rangere det han mener er The Rollings Stones sine 10 beste låter, kaster han seg ut på så dypt vann at han allerede er forberedt på mange motforestillinger og desperate skrik. Men, sånn er det å jobbe i landets beste musikkredaksjon, der uenighet, diskusjon og engasjement i musikkens tjeneste er første bud.
Her er Mortens 10 utvalgte Stones-låter:
1. «Gimme Shelter» («Let it Bleed», 1969)
Det er forståelig at dette er en gjenganger i flere av Martin Scorseses filmer. Keiths gitarspill i starten er rent ut hypnotisk, og den dirrende uroen under hele låta tonesetter den desillusjonerte slutten av 1960-tallet bedre enn noen annen låt. Men det virkelige geni-grepet (ideen til produsent Jimmy Miller og arrangør Jack Nitzsche) var å hyre inn Merry Clayton til de høye tonene i refrenget. Effekten er overjordisk. I tillegg gjør Mick sin kanskje aller mest sublime munnspill-prestasjon. Dette er det overlegent mest suggerende stykke musikk prestert av disse gigantene, og jeg går absolutt aldri lei.
2. «Jumpin’ Jack Flash» (singel, 1968)
Riffkonge Keith Richards åpne gitarstemminger har avfødt et ufattelig oppkomme av kule gitarriff. «Flash» innleder på en måte æraen for Keiths «nye» gitarstil, og selv om det finnes mange andre fantastiske kandidater («Honky Tonk Women», «Brown Sugar», «Rocks Off», «Start me Up») i samme stil, blir ikke gitarriff tøffere enn dette. I tillegg er dette en av Mick Jaggers definitivt tøffeste vokalprestasjoner.
3. «Paint it, Black» («Aftermath, 1966»)
En litt glemt, og ganske utypisk blomst i Stones-floraen, dette. Det skal være Brian Jones som improviserte fram den raga/indisk-inspirerte melodien på sitar, men det fikk han ikke låtskriver-kred for, gitt. Uansett – det som gjør det for meg er den deilige vendingen i bridgen, der «raga»-pop blir rock i en syntese tøffere enn noen annet i den komboen i 1966. Legg til Bill Wymans frenetiske bass og Charlie Watts’ intense tromming. Blir egentlig rock kulere enn der Mick synger «I see the girls walk by dressed in their summer clothes, I have to turn my head until my darkness goes»?
4. «Rocks Off» («Exile on Main Street», 1972)
Fra første gitar-anslag og Micks lille oh yeah-grynt i starten til den subtile soloen i faden er dette erketypen av Stones i sin aller beste form. Jeg har aldri skjønt hvorfor Exiles åpningslåt ikke har høyere status i folks Stones-bevissthet. Det er en så gjennomført groovy og fet låt på alle mulige måter: melodien, blåser-arrangementet, bridgen og selvfølgelig Keiths og Mick Taylors allestedsnærværende gitarer, som bare hugger, kjæler og leker i stedet for å brife og vise seg fram.
5. «Satisfaction» («Out of Our Heads», 1965)
Det er fristende å hoppe over den trolig aller mest kjente Stones-låta, bare for å gjøre seg interessant – men det blir feil. I Keiths fantastiske selvbiografi «Life», forteller han hvordan riffet som opprinnelig var ment som en «kladd» til en blåser-rekke, plutselig havnet på en singel (kort oppsummert). Otis Redding tok hintet og lagde sin egen (fantastiske!) versjon med blåsere like etterpå. Men alt er perfekt her – Micks deilige raljering i versene, den glidende bassgangen, Charlies motownske trommebeat og selvsagt det gitarriffet.
6. «Get Off of My Cloud» («December’s Children», 1965)
Singelformen var sterk for denne gjengen i 1965. Fram til «Aftermath» 1966 lagde jo ikke Stones veldig minneverdige album, om vi skal være litt strenge. «Cloud» tjuvlåner The Kingsmen’s versjon av «Louie Louie» fra 1963 og kobler på litt Dylan/Like a Rolling Stone-inspirert frasering med helt fantastisk tromming av Charlie Watts. Dette var oppfølgeren til «Satisfaction», og neste singel var like klassiske «19th Nervous Breakdown».
7. «The Last Time» («Out of Our Heads», 1965)
I rekken av Stones-låter inspirert av den klassiske Chicago-bluesen, er dette kanskje den feteste, med DET gitarriffet, som det for ordens skyld er Brian Jones som spiller, ikke Keith. Selve melodien slekter noe på «This May be the Last Time», en Staple Singers-låt fra 1956 – men versmelodien går litt utenfor akkordboksen og spikrer det nødvendige særpreget. Innflytelsen gikk videre noen generasjoner og låta ble plukket opp av The Verve, som hentet det meste av sin gigahit «Bitter Sweet Symphony» fra 1997 fra Stones-låta – Jagger/Richards ble kreditert, men strengt tatt veier vel egentlig Jones-riffet så tungt at det burde dryppet noe royalty-kroner på hans etterkommere, hvem de nå er..
8. «Just Wanna See his Face» («Exile on Main St.», 1972)
Noe overraskende, kanskje? Nå bobler «Exile» over av interessante låter, selv om det nok er helheten mer enn delene som gjøre dette til et av tidenes største rock-album. Dette er Tom Waits’ Stones-favorittlåt – i Barney Hoskins-biografien «Lowside of the Road» forteller Waits hvor ekstrem innflytelse Stones har hatt på ham. Han trekker særlig fram Micks herlige falsett-vokal på denne gospel-inspirerte låta med et totalt hypnotisk, «skittent» og tydelig Dr.John-influert groove. Magisk!
9. «Miss You» («Some Girls», 1978)
Med «Some Girls» var Stones tilbake i folden etter noen famlende, men ikke kreativt forgjeves år preget av mye dop (Keith), lite retning og en tur i reaggae-land. Ut kom en av de mest sjangervarierte Stones-platene – preget både av samtidens punk («Respectable») og disco – men arven fra soul, country og /rhythm and blues stilsikkert ivaretatt hele veien. I 2023 framstår åpningslåta som duggfrisk og stilig disco/blues-hybrid og et heldig utfall av Micks samtidige hang til å henge på Studio 54.
10. «Wild Horses» («Sticky Fingers», 1971)
Personlig har jeg aldri fått«Sticky Fingers» til å sitte like godt som de to foregående og det neste albumet i den mest klassiske Stones-perioden 1968-1972. Vet ikke helt hvorfor. Men i Stones-kanonaden av ballader er det nok ikke så mye som står ut mer enn country-inspirerte «Wild Horses», som var preget av mye samvær med Gram Parsons og faktisk først ble spilt inn av The Flying Burrito Brothers i 1970. Melodisk, skjørt og styggvakkert.
