Plateanmeldelse: Moonpedro & The Sinking Ship: «KIN» (album, 2023)
Mannen som skjuler seg bak navnet Moonpedro & The Sinking Ship, heter Pedro Carmona-Alvarez, en bergenser født i Chile som foruten å ha laget mye deilig og vanedannende musikk, er så glad i ord og bokstaver at han har gitt ut en liten stabel med kritikerroste romaner, essaysamlinger og diktsamlinger. Noe som igjen har resultert i at han er blitt nominert til store internasjonale priser som The International Dublin Literary Award (2017), og mottatt Norges største poesipris – Tristan Vindtorn-prisen – i 2022.
Når det gjelder musikkens verden har han ifølge presseskrivet skrevet «latterlig mange sanger som ligger strødd utover datamaskinen, uferdige, halvferdige, nesten ferdige».
Og nå er – takk gud – åtte av sangene å finne på «Kin»; et album med så mange kvaliteter at muligheten for å vinne flere priser definitivt er tilstede.
«KIN», som ble spilt inn i forskjellige studioer i perioden 2015-2022, er en plate der en ypperlig produksjon kombinert med store doser melodisk kraft, treffer lytteren så godt som umiddelbart. Men kanskje enda viktigere; musikken som triller ut av rillene er så full av selvtillit, pågangsmot og stamina at det burde fulgt med et avhengighetsvarsel på coveret. Selv nå – fjorten dager og uendelig mange avspillinger etter vårt første møte – er jeg fremdeles hekta. Noe som tilhørere sjeldenhetene i min musikalske hverdag der nye musikalske eventyr konstant lusker rundt i kulissene.
At flere anmeldere refererer til The Beatles og Leonard Cohen i møte med «KIN», er på sin plass, men fordi lydbildet på plata ofte er preget av trommemaskiner og synther, går tankene også rett som det er til 80-tallet og artister som Psychedelic Furs og The Cure.
Produksjonen, der gitarene skingrer og glir lekende rundt i et varmt og atmosfærisk lydbildet, tilfører låtene både energi og framdrift. Noe nydelige «Don’t Blame The Kids» og spretne «Anna In Church» er to ualminnelig flotte eksempler på.
Men å fremheve enkeltlåter blir egentlig feil, for med «KIN» har Pedro Carmona-Alvarez tryllet fram et album der alle låtene fungerer glimrende både hver for seg og som del av en helhet. «Kin» har, i mine ører, utviklet seg et album der låta som dukker opp der og da er favoritten, som akkurat nå, mens jeg skriver dette, er «Cluster Past». Men rett rundt hjørnet venter minst like fine «The Family».
Moonpedro og hans synkende skip har gitt ut en plate med så stor wow-faktor at det etter min mening knapt kan gjøres stort bedre. Om man tar med i ligninga at Carmona-Alvarez foruten å spille de fleste instrumentene også har skrevet alle låtene og produsert plata selv, gjenstår det bare å ta av seg hatten før man bøyer seg i støvet.