Plateanmeldelse: Yo La Tengo: «This Stupid World» (album, 2023)

Tekst: Jon Erik Eriksen

Det amerikanske indierockbandet Yo La Tengo ble dannet i Hoboken, New Jersey, helt tilbake i 1984. Siden 1992 har bandet bestått av ekteparet Ira Kaplan og Georgia Hubley, i tillegg til deres faste følgesvenn James McNew. I 2015 ble den originale gitaristen Dave Schramm med i bandet igjen i forbindelse med deres fjortende album, «Stuff Like That There». EP’en «We Have Amnesia Sometimes» (2020) var ren instrumental improvisasjon.

På det syttende (?) albumet, «This Stupid World», er Yo La Tengo tilbake både med vokal og som trio, og sannelig funker det like bra som før. Tematisk og tidsriktig handler albumet om å være fortapt i denne merkelige verdenen, til ettertanke og fortvilelse, men det finnes også lyspunkt, glimt av håp og humor på skiva.

Det åpner med den steintøffe shoegazereren «Sinatra Drive Breakdown» med sin lange «broken-to-pieces»-gitarsolo og episke mantra.

Fuzzpoplåten, «Fallout», viser Yo La Tengo fra en langt mer tilgjengelig side. Refrenget er direkte catchy, kledd i Kaplans tekst: 

\ I want to fall out of time \ Reach back unwind \ Before it gets too loud \ Before it knocks me out \ Fall out of time

Den smektende folkrockeren «Aselestine» er et av skivas beste øyeblikk, nydelig sunget av Hubley.

Det er riktignok et par litt intetsigende spor på plata, men det får vi tilgi et band med så mange utgivelser bak seg. På «Brain Capers» er shoegazerockeren Kaplan tilbake med en perfekt roadtrip av en låt med referanse til såpass ulike folk som Alice Cooper, Ray Davies og Rick Morains. Fornøyelige saker. Vokalen til Hubley får runde av plata i den fine drømmepopaktige «Miles Away».

«This Stupid World» er mer enn bare et gledelig gjenhør med et band som har vært med på å definere en sjanger i fire tiår, det er faktisk et av Yo La Tengos fineste album så langt i karrieren.