Plateanmeldelse: Kjetil Solberg – «Det æ ser» (album, 2023)
Kjetil Solberg er vokalist og gitarist i det hardtarbeidende nordnorske bandet Violet Road. Imellom turné og hverdag har Solberg tatt seg tid til å skrive og spille inn dette fine soloalbumet som er blitt til som et musikalsk-visuelt kunstprosjekt med samboer Elizabeth Martinussen, en låt og et maleri for hver måned i 2022.
Solberg har gjort det aller meste selv på denne plata, og har i tillegg utfordret seg selv med å skrive fine personlige tekster på norsk. Kudos. Resultatet har blitt stemningsfullt og helstøpt, og det er mange fine spor å finne på skiva. Hør for eksempel «Fra drøm til virkelighet» med nikk til både Zoo og salige Unit Five.
Personlig er jeg svak for den komisk-melankolske «Kjøretur til dyrlegen». Hør låta, og skjønner du hva jeg mener. Skivas uovertrufne höjdare er likevel den sterke tittellåten «Det æ ser», som vi i Popklikk har hatt med i vår «Best akkurat nå»-spalte tidligere i vinter, og som med sitt gigantiske refreng, frydefulle gitarfigur i samme gata som Anne Grete Preus og Mark Knopfler-solo, står ut på skiva.
«Det æ ser» er ei plate til å bli glad i, enten den nytes til Martinussens malerier eller bare på din foretrukne spiller.
Plateanmeldelse: Eyelids – «A Colossal Waste Of Light» (album, 2023)
Eyelids er et vaskeekte powerpopband som faktisk har gitt ut plater siden 2014. Eyelids er også et typisk overskuddsprosjekt bestående av medlemmer som har vært eller er involvert i The Decemberists, Guided by Voices, Elliott Smith, Quasi, Stephen Malkmus and the Jicks og flere andre band.
Man hører umiddelbart at prosjektet er tuftet på en genuin kjærlighet til sjangeren, og gjengen fra Portland har mange gode idéer i ermet. «That’s Not Real At All (B. Midweek Pg.207)» blir en litt komisk homage til Lipps Inc’s legendariske «Funkytown» fra 1979. Første halvdel av plata forblir likevel noe uforløst og det tar ikke ordentlig av før på spor fem, «They Said So», som til gjengjeld en formidabel powerpoplåt med et himmelsk gitar-riff som snytt ut av nesa til The Poesies. Ja, det kunne også vært en godlåt av Inhaler.
Derfra og ut synes jeg plata er riktig så bra. Chris Slusarenko og John Moen utgjør låtskriverduoen som er kjernen i gruppa, men det er Slusarenkos låter som virkelig skinner her, både i vokalen og de fine powerpop-riffene. John Moen står derimot bak to av platas fineste balladeøyeblikk, «Only So Much» og «Misuse».
Slusarenkos «Pink Chair» får meg til å nikke taktfast med hodet mens tankene går til salige Ric Ocasek og hans The Cars. På sistelåten, «I Can’t Be Told», er faktisk begge kreditert som låtskrivere. «I can’t be told» er faktisk eneste repeterte tekstlinje, mens Slusarenko og Moen lar gitarene fortelle resten av historien.
Det som er helt sikkert er at vi snakker om en seriøs «grower» av ei plate fra Eyelids, ei plate som jeg merker er i ferd med å få skikkelig feste.
