Plateanmeldelser: Hand Habits – «Fun House+ Blueprints» (album,2022) vs placeholder (album, 2019)

Hand Habits er i disse dager aktuell med singelen «Private Life». I den forbindelse kom jeg på at amerikanske (opprinnelig fra Amsterdam, New York) Meg Duffy aka Hand Habits er en av mine favoritter blant låtskrivere og gitarister. Hun er også noe for seg selv, Duffy, for eksempel bruker hun ikke-binære kjønnsnøytrale pronomen, slik at hun i resten av denne teksten omtales kun ved navn eller som de/deres. Take it or leave it. 

I tillegg til å ha en solokarriere under sitt alter ego Hand Habits, er Duffy en anerkjent studiomusiker som har spilt på utgivelser av The War on Drugs, Weyes Blood, Perfume Genius, Sasami og William Tyler, blant mange andre. Duffy var også et mangeårig medlem av Kevin Morbys liveband. En imponerende CV, vil mange si.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har fulgt Duffys karriere tett, men jeg har vært fan siden albumet «placeholder» (2019), en drøm av et album som jeg har kommet tilbake til gjentatte ganger. Mer om det siden.

På seinhøsten i fjor kom albumet «Fun House + Blueprints». Tittelen kommer av at Volume 1 er en nyutgivelse av studioalbumet Fun House som ble gitt ut midt i pandemiens år. Volume 2 består av noen live- og demoversjoner av de samme låtene som på Fun House.

De tre første låtene på «Fun House» må kunne kalles elektronika-indie. Det kan fort tenkes at Duffy har latt seg inspirere av de nyeste platene fra folk som John Grant og Sufjan Stevens, selv om gitaren heldigvis sparker inn dører halvveis i «More Than Love». En annen viktig inspirator, Perfume Genius, dukker også opp som gjesteartist på «Just to Hear». 

Plata forandrer deretter karakter og går i mer tradisjonell akustisk retning med opptil flere rolige folk-aktige låter, men på «Concrete & Feathers» trår duffy til på (distortion)-pedalen og legger in gearet. Og slik fortsetter resten av skiva, litt som en berg-og dalbane. Alt i alt er «Fun House» en bra plate – ikke Hand Habits’ viktigste, men gir du den noen runder vokser den.

Tilbake til «placeholder» (2019); dette er i mine øyne Hand Habits’ store verk. Låtene, de intrikate arrangementene, produksjonen, jeg liker alt sammen, rett og slett hele pakka. Plata åpner med tre kanonlåter, den glimrende tittellåten med det fine brekket, andrelåten «can’t calm down» som har en perfekt melodi, en tøff gitarsolo og et fint driv, snekret sammen over en enkel arpeggio på gitaren. Tredjelåt «pacify», er også noe av det sterkeste jeg har hørt innen sjangeren. Og de gode tidene slutter ikke der, nei, det fortsetter med «jessica» og nydelige «yr heart».

På denne utgivelsen føles ingen av låtene overflødig, unntaket er kanskje «heat» som blir litt for mye blip blop, men det kan man se gjennom fingrene med på et så sterkt album.

På tampen av plata får vi servert flere godbiter, som flotte «what lovers do» og avslutningen «the book in how to change part II». På bakgrunn av dette utroper jeg «placeholder» til å være en klassiker fra det forrige tiåret. Et album som sannsynligvis har fungert som lærebok for mange artister, som for eksempel boygenius.

/ Oh, but I was just a placeholder / A lesson to be learned /
Oh, I was just a placeholder / A place you will return /