Plateanmeldelse (Retro): Chuck Prophet – «Let Freedom Ring» (2009)

Den tidligere gitaristen i Green On Red har en spesiell evne til å treffe de av oss som møtes på hjørnet der pop og rock leker seg med americana.

«Let Freedom Ring», som jeg har hørt mye på de siste ukene,  er selvfølgelig intet unntak selv om popfoten på forgjengeren, herlige «Soap & Water», har måttet vike for et mer rocka uttrykk (les: Stones).

Den forhenværende gitaristen i Green On Red har en spesiell evne til å treffe de av oss som møtes på hjørnet der pop og rock leker seg med americana.

På åpningslåta «Sonny Liston’s Blues» tillater Prophet seg å være både møkkete og melodiøs, før han roer det hele ned i nydelige «What Can A Mother Do». Før det igjen braker løs i tittellåta og «Where The Hell Is Henry?»

Rørende fine og neddempede «Barely Exists», er en av Prophets beste låter så langt i karrieren og det tilbakelente avslutningssporet «Leave The Window Open» er også en liten killer.

Og apropos killer. Prophets innsats som gitarist og midtpunkt da Green On Red spilte på Down on the Farm for ganske mange år siden, sitter fremdeles som ei kule i min musikalske bevissthet.

«Let Freedom Ring» funker aldeles utmerket.Resultatet av Prophets fandenivoldske innstilling og særdeles lekre lek med haugen av gitarene han til en hver tid omgir seg med, bør finnes på handlelappen til alle som hevder at de elsker genuin og fengende rock’n’roll.

«Boy, this place is nice. Boy, this place is really nice», synger Chuck. Og etter å ha hørt «Let Freedom Ring» er jeg selvfølgelig helt enig.

Selv om album som «Homemade Blood», «The Hurting Business» og «Temple Beautiful», muligens er hakket vassere, virker det som om Prophet er vaksinert mot å lage dårlige plater.

Og hvor mange kan man titulere med den slags i dagens musikkunivers?