To amerikanske legender på samme scene i London. Back to back. Lett å tro at det kan bli skrantete og litt labert når de til sammen har levd 154 år på denne planeten. En av dem har til alt overmål 78-årsbursdag den dagen hun spiller i Crystal Palace Park. Frykten er imidlertid fullstendig ubegrunnet. Jeg har sett mange konserter i mitt liv, men aldri noen med så rå kraft i tre samfulle timer. Pensjonister, my ass! 

DOG DAY AFTERNOON, CRYSTAL PALACE PARK (LONDON) – 1.JULI 2023, MED STIFF LITTLE FINGERS, GENERATION SEX, BLONDIE, IGGY POP, MED FLERE. 

«Hope I die before I get old!» Hvor mange ganger har ikke Roger Daltreys tekstfrase blitt brukt som en ironisk kommentar på artister som aldri gir seg. Det er gått 58 år siden The Who ga ut «My Generation». Daltrey og Pete Townsend spiller selvsagt fortsatt etter å ha vært ute på x-antall avskjedsturneer, den første allerede i 1982. 

Debbie Harry og Iggy Pop derimot. Jeg håper virkelig aldri de gir seg! Det de viste i Crystal Palace Park forrige helg var bare imponerende. 

Mellom to Springsteen-konserter i Sverige og Norge, tar Popklikk en svingom innom Swinging London for å få med «Dog Day Afternoon» i en park i den sørøstlige delen av storbyen. Arrangøren advarer om at publikum må opp noen bratte trapper på vei inn til arenaen, vel vitende om at det er en overvekt av modne menn som dukker opp. 

Vi tenker å være der tidlig og tar toget for å rekke Lambrini Girls, det første bandet som skal på scenen allerede 13.30 lokal tid. Det er bare å glemme, rekken av mennesker er lengre enn teltkøen på Roskilde. Vi går heller på pub. Der treffer vi noen local lads fra Blackpool som blant annet har vært i Norge og som arrangerer konserter i hjembyen. Det blir noen pints og noe bullshit om at de kjenner både den ene og andre og tredje musikkkjendisen før vi endelig tar stegene ned til konsertområdet og opp de bratte trappene. 

På toppen av stillaset blir vi stående å se Stiff Little Fingers. Buzzcocks har nettopp gått av, og Stiff fra Belfast har jeg egentlig lite trua på etter å ha sett dem levere et skuffende sett på John Dee i 2014. Det er ikke dårlig det de leverer, men heller ikke så veldig bra. Skal du først leve opp til en pønka innstilling til livet, hele livet, må du ta med deg nok energi inn i et sett foran 25 000 mennesker som har levd en stund. 

Frontfigur Jakes Burns, som stiftet bandet i 1977, spiller en Specials-låt («Doesn’t Make It Alright») til ære for Terry Hall, frontmannen i The Specials som nylig gikk bort. Likhetene mellom de to bandene er der: The Specials var et band som var blinde for fargesammensetning av medlemmer, Stiff Little Fingers sammensetning gikk på tvers av religion. 

Burns får i tillegg mange stjerner i boka i forkant av låten «My Dark Places» (2014) der han tar opp sine egne utfordringer med depresjon og råder de mange mannfolkene til å ikke lage en demning som til slutt brister, men heller snakke med noen. 

På puben i forkant er det svært mange med t-skjorter av bandet, som kanskje lytter. Budskapet deres er bra, problemet er at Stiff Little Fingers nå låter som et hvilket som helst annet eldre rockeband, med stive fingre og helt ok låter. De mange fansene som sang med og lagde en form for mosh pit er garantert ikke helt enige med meg. 

Avslutningslåtene «Suspect Device» og «Alternative Ulster» fra 1978 var også de to første singlene, som blant andre John Peel i Radio One ble fan av. Låtene tok opp ungdomsproblemer midt under «The Troubles» og har fortsatt en betydning i forhold til meningsløsheten ved livet som mange ungdommer (og voksne) i dag kan føle. 

Stiff etterfølges av Generation Sex, som hadde svingt innom Tons of Rock på Ekebergsletta i forkant. Undertegnede har aldri sett Billy Idol eller Generation X før, men så en gjenforening av Sex Pistols i Sverige for 15 år siden. Det var en selsom opplevelse (les mer her: https://www.abcnyheter.no/nyheter/2008/06/28/69465/muppetshow-i-sverige) 

Nå står to av de samme musikerne på scenen (gitarist Steve Jones og trommeslager Paul Cook). I tillegg er Pistols-bassist Glen Matlock med Blondie. Med Billy Idol på vokal og Tony James på bass forbereder jeg meg på en blandet opplevelse. 

Og blir positivt overrasket. De sparer ikke på kruttet og starter med kanskje min favoritt Pistols-låt, «Pretty Vacant». Det er slett ikke verst, spesielt fordi Idol er en langt bedre vokalist enn Rotten noen gang var. Snerringen og leppevridningen er akkurat passe Idolsk, og Generation X-låtene er jo langt mindre pønk enn Pistols-låtene. Når de kommer til «Dancing With myself» er vi langt inne i popterritoriet som Idol valgte å entre litt utpå 80-tallet. 

De eneste gangene du får følelsen av at dette ikke er ett band, er når det glipper ut av dem: «La oss spille en av deres», eller «Nå tar vi en av våre». Det blir likevel ikke halvveis, blant annet fordi settet er såpass kort (12 låter). Og avslutningen er knallsterk, triplen «God Save the Queen», «Your Generation» og «My Way» setter et verdig punktum for en solid tidsreise tilbake til 70-tallet.

Men alt dette er bare oppvarming til de to hovedpersonene som skal blåse oss av banen: Jeg har sett litt på konsertopptak i forkant og lurer på i hvilken form stemmen til Debbie er. Hun har ikke med seg sitt faste sidekick Chris Stein på gitar, men Matlock er med, sammen med et svært kompetent band. 

Fra første tone sitter lydbildet, Debbie, bandet, publikum, bikkja til naboen til parken – ja, absolutt alt sitter som det skal. Jeg tar meg i å plukke opp mobilen og sende av gårde videoklipp til en rekke venner som jeg ønsker hadde vært der, bare for å få formidlet den fantastiske opplevelsen underveis. 

De starter altså med «One Way Or Another», kanskje den tøffeste Blondie-låten gjennom tidene og følger opp med den garantert mest fengende coveren, «Hanging On the Telephone». Etter den faste ringelyden stopper hun opp og sier: «Hello, hello – this is Blondie calling!», bukker så til publikum og kjører på med «I’m in the phone boot, it’s the one across the hall!» Og selv om låten egentlig ble laget av The Nerves, er det ingen tvil om hvem som har hatt eierskap på den siden ’78. 

Dette er de to første låtene på «Parallel Lines», 1978-albumet som solgte over 20 millioner kopier. Og jaggu er ikke tredje låta, «Sunday Girl, det samme. Jeg har ikke hørt sterkere avspark på en konsert siden Eagles spilte i Oslo Spektrum i 1996 og åpnet med fem låter fra Hotel California! 

Blondie har jeg kun sett én gang før, og da var jeg kanskje mest opptatt av klyngen av jenter fra parallellklassen i ungdomsskolen som kunne alle låtene og stod noen meter foran Vegard og meg. Dette var i oktober 2003 på Rockefeller i Oslo, over 32 år etter at vi gikk ut av ungdomsskolen. 

Det andre minnet var Debbie i altfor tettsittende, oransje klær og en parykk, med en låtportefølje som var ganske imponerende. Den gang spilte hennes faste følgesvenn Chris Stein gitar, han er dessverre ikke med nå på grunn av helseproblemer. Men originalmedlem Clem Burke dundrer løs på trommer og ex-Pistols Glen Matlock er heller med Blondie enn sine tidligere mates i Generation Sex. 

Debbie følger opp med nok en telefonlåt, «Call Me»,  listetopp i USA og kjent fra filmen «American Gigolo» (1980) med Richard Gere i hovedrollen. Så er hun tilbake til «Parallel Lines» med «Will Anything Happen?». Hun svir av hele fem låter fra det albumet, siden Debbie heller ikke kan unngå å knuse noen hjerter i glass i løpet av kvelden. Det slår meg hvor uanstrengt hun er, som dronning av new wave-sjangeren, med storhetstid i overgangen 70- og 80-tallet. 

Hun virker totalt avslappet, også i stemmen som pleier å være en utfordring når man nærmer seg 80. Bursdagssangen kommer spontant fra publikum, og Debbie synes å like å bli hyllet av et skikkelig kompetent britisk publikum som kan alt av Blondie-låter. «Atomic» er som et bombenedslag, i «Rapture» (1982),  den første nummer 1-låten i USA som inneholdt rap, blir det overhodet ikke kleint når hun drar av gårde med:

«Fab Five Freddy told me everybody’s fly
DJ spinnin’ I said, «My my»
Flash is fast, Flash is cool
François c’est pas, Flash ain’t no dude
And you don’t stop, sure shot
Go out to the parking lot» 

I «The Tide is High», en coverlåt fra Jamaica (1967), roer hun ned og utløser allsangfaktoren for alvor, så benytter hun sjansen til å hylle Iggy i «Detroit 442», hun svinger innom en av de «nyere» hitene i «Maria» (1999, fortsatt 24 år siden!), tar også sjansen på «Long Time» fra det siste albumet, «Pollinator»(2017), drar så frem debutsingelen  «X Offender»fra 1976 og avslutter med «Dreaming» fra «Eat to the Beat», en av de første platene jeg kjøpte for egne penger i 1979. Blondie hadde fire singletopper i USA i perioden 1979 til 1981, definitivt deres storhetstid, da låtene også var innenfor NRK-sfæren og ble spilt mye på norsk radio. 

14 knallsterke låter og da er ikke «Denis» med. Heller ikke «Union City Blue», «Accidents Never Happen», «Die Young Stay Pretty», «(I’m Always Touched by Your) Presence, Dear» eller «Rip Her to Shreds».  

For en portefølje denne dama og dette bandet har! Fremført på en stilsikker og fremragende måte. Kan det bli bedre? Vi treffer engelskmenn på togstasjonen på vei hjemover som stiller det spørsmålet: Hvem kan overgå Blondie? 

Svaret er to år yngre Iggy. Jeg har sett ham på Fynfestivalen i 1996, mer hørt enn sett ham med Stooges på Roskilde i 2004, igjen med Stooges på Sentrum Scene I 2013 (som førte til Popklikk-saken «Frykten for gikt og fyrstekaker», https://www.popklikk.no/musikk/frykten-for-gikt-og-fyrstekaker/). 

Gjennom fire tiår, sannsynligvis også med andre opptredener jeg har glemt. 

Og, med fare for å leve for mye i nuet (Stooges-konserten på Sentrum var en eksplosjon, med haugevis av publikum på scenen, etc.): Dette var Iggy som bare han kan være og med baritonen intakt. Han hadde dratt med seg blåsere, noe som ga «Passenger» og «Lust for Life» en ny dimensjon. Han hadde med seg Sarah Lipstate aka Noveller som tegner lydbilder med el-gitaren. Og alle musikerne er i fyr og flamme, de storkoser seg på scenen med en fortsatt utagerende Iggy

Han spytter på kameraet, bruker mikrofonen til usømmelige bevegelser i munnpartiet, men holder samtidig buksesmekken igjen, sannsynligvis til Glen Matlocks tilfredsstillelse. Matlock ble noe lei av Iggys utagerende atferd da han spilte med ham på 80-tallet. Pønkbassisten er altså litt fin på det etter at han forlot Sex Pistols. 

Refleksene er sannsynligvis nå blitt for treige til å unngå alle gjenstandene han gjennom årene er blitt pepret med, etter å ha egget opp publikum. Men at han ikke stagediver eller crowdsurfer etter fylte 75, som han nylig hevdet i et intervju, er imidlertid bullshit! Han gjorde det ikke blant pønkerne i Crystal Palace, men hev seg utfor scenen for mindre enn ett år siden, og Iggy kommer garantert ikke til å gi seg med det!

Det kuleste er imidlertid at Iggy musikalsk tar sats og spenner settet over hele karrieren, med hele ni Stooges-låter (av totalt 18) og avslutning med «Frenzy» fra i år, en låt som illustrerer at James Osterberg Jr. fortsatt kan bite: 

«Got a dick and two balls, that’s more than you all
My mind will be sick if I suffer the pricks
So shut up and love me, ’cause fun is my buddy
All the sharks in the sea are waiting on me 

I’m in a frenzy, you fucking prick
I’m in a frenzy, you goddamn dick
I’m in a frenzy, you stoned douchebag
And I hate that the feel is oh, so real»

Det er en kunst å få dette til å fremstå genuint når du er blitt en godt voksen pensjonist. Er det en ting som preller av på Iggys bare overkropp – hvor skrukketheten, blodårene og arrene er et kart over hvilket liv han har levd – så er det påstanden om at han faker pønk-attityden. Iggys rastløse vandringer fram og tilbake med skeiv overkropp kommer til å vare til han en gang stuper. Men, jeg savnet at han inviterte publikum opp på scenen, som han gjorde på Sentrum Scene for 10 år siden. Kanskje fryktet han kaos og sammenbrudd med tusenvis på scenen? Eller kanskje han gir pokker i det. Vi snakker Iggy Pop!

Han har overlevd Lou Reed og David Bowie, det var det like få som spådde som at Jerry Lee Lewis skulle være den siste I «the Million Dollar Quartet» som vandret heden. 

Iggy er laget av et helt annet stoff enn oss andre, det var både min venn Trond, jeg, den portugisiske 24 år gamle studinen som hadde kommet ens ærend fra Lisboa for konserten og RAF, den 61-år gamle pønkeren og fotballfanatikeren fra Coventry enige om der vi satt og ventet på et sterkt forsinket tog tilbake til Victoria station. 

Ganske pumpa passengers with a lust for life.