I del tre av spalten «Tre klassikere på en lørdag» kan du lese tre kortanmeldelser av plater Popklikk-redaksjonen har hørt veldig mye på i løpet av noen ganske lange liv. Tre klassikere som har tålt tidens tann, og vel så det! Ikke gå glipp av spilleliste nederst i saken, som fylles på med musikalske gullkorn fra platene vi skriver om.
Graham Parker & The Rumour: «Howlin’ Wind» (album, 1976)
Musikken på «Howlin’ Wind» kan best beskrives som intens, rå og melodiøs rock med store doser soul i blodet. At Parker ble sammenlignet med både Bruce Springsteen og Southside Johnny da han dukket opp, er lett å forstå. Legger man til inspirasjonskilder som Van Morrison, Bob Dylan, Dr. Feelgood og reaggeamusikk, begynner vi muligens å nærme oss. Måten Parker & The Rumour blander energiske låter, ofte krydret med herlige blåsere og såre og desperate kjærlighetsballader, kan knapt gjøres bedre. På låter som «White Honey», «Gypsy Blood» og «Soul Shoes», synger Parker med en så sterk innlevelse at man aldri er i tvil om at han virkelig mener det. Vi snakker blodig alvor og litt til. Som på Elvis Costellos debutalbum, «My Aim Is True», er det Nick Lowe som sitter i produsentstolen.
Thåström: «Skebokvarnsv. 209» (album, 2005)
Å gjøre en akademisk øvelse ut av hvorfor akkurat «Skebokvarnsv. 209» er så fantastisk bra er fånyttes. Musikk handler om følelser, ikke hvite frakker og metodelære.Når det er sagt; hadde jeg hatt hovedfag i Thåströms samlede hadde jeg garantert vektlagt mannens evne til å treffe tidsånden. Det hersker nemlig liten tvil om at Thåström gjennom band som Ebba Grön, Imperiet og egen solokarriere, har truffet en nerve i den nordiske folkesjelen. Personlig tror jeg det er sårheten, nærheten og vemodet som gjenspeiles både i tekstene og musikken som sender meg langt inn i jubelland hver gang jeg hører låter som «Brev till 10:e våningen», «Söndagmåndagsång»,«Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce», «Sönder Boulevard», «The haters» og «Stjärna som är din». For ikke å snakke om «Fanfanfan» som må være en av tidenes beste låter.
Cherry Ghost: «Herd Runners» (album, 2014)
«Herd Runners» er Cherry Ghosts tredje, og så langt sist album, og helt på høyde med debuten, «Thirst For Romance», som Popklikk kåret til en av årets beste skiver da musikkåret 2007 skulle oppsummeres. For uinnvidde kan det opplyses at Cherry Ghost lager erkebritisk pop & soul som kan minne om artister som Richard Hawley, Dexys Midnight Runners, Elbow, I Am Kloot og Shack. Melodiene sitter i forsetet og lydbildet krydres med både blåsere, strykere og steelgitar. Tekstene er fylt av vemod og savn, og stemmen til Simon Aldred fyller rommet med andakt. Låtmaterialet er så jevnt at favoritter står i kø, men om man begynner med «Clear Skies Ever Closer», «Don’t Leave Me Here Alone» og «Sacramento» er mye gjort.
