Retrokick: Sivert Høyem – «Exiles» (album, 2006)
«Exiles» trenger muligens litt tid, og er sånn sett ikke en morgenfugl av et album. Minst tre gjennomlyttinger måtte til for denne skribenten før solen stod opp og sangfuglen sang av full røst. Og som han synger. For det absolutt beste med «Exiles» er Sivert Høyems dype og kraftfulle stemme. Det høres ut som den har ligget og godgjort seg på bunnen av en brønn i flere år. Fra dypet av jordens fuktigere elementer slår den mot deg med kraft og fylde.
«Exiles» får meg til å tenke på artister og band som Leonard Cohen, Richard Thompsen, Nick Cave, Waterboys, Tindersticks, Decemberists, Jackie Leven, Doll By Doll, R.E.M og Steve Earle. Ikke akkurat smågutter, med andre ord. Og så får det meg av en eller annen grunn til å tenke på Dantes «Inferno». Pretentious, moi? Nei da, det er bare idéhistorikeren i meg som trenger seg på. «Exiles» får meg i det hele tatt til å stoppe opp og tenke ganske ofte. Det føles som om tankeboblene omringer meg der jeg sitter og lar musikken temme tiden. Som stadig stopper opp. Akkurat som når du leser en spennende bok eller studerer et vakkert maleri. Litt sånn «Tiden står bom stille-magi», om du vil.
Åpningsporet «Love, Leave Me Alone» er storslått, ja, nesten desperat musikk, som sender tankene til Waterboys den gangen de lagde «Big Music». En perfekt åpning som etterfølges av minst like fine «January 3rd», der Steve Earle møter R.E.M. Som igjen møter sin overmann i «Don’t Pass Me By», kanskje albumets beste spor, som settes i gang av en ensom slidegitar og et klimprende piano. Når mandolinene og trompetene etter hvert bygger ut lydbildet, er det bare å henge seg på knaggen og nyte. Mikael Lindquist bidrag med både piano- og orgelspill, tilfører plata opptil flere deilige, musikalske øyeblikk.
Tittellåta er et musikalsk epos som drives fremover av en suggererende og tidvis desperat stemning mye på grunn av den sterke teksten. En låt med minst 40 i feber, som tidvis kan minne om Jackie Levens mystiske musikalske univers.
«Arcadians» får meg til å tenke på julaften. Og Richard Hawley. En fin ballade med herlig slidegitar og vakkert piano. I «Into The Sea» møtes Waterboys og Nick Cave. Akustiske gitarer bygger opp stemningen før trommene for alvor pumper liv i låta. En bra låt som etterfølges av enda bedre, «Just A Little Closer Now«, som luller deg inn i ballademodus før gitarene gradvis annekterer låta. Finfint.
«Horseshoes» begynner litt labert, men tar seg etter hvert kraftig sammen. Det gjør heller ingenting at de gamle R.E.M.-skivene flimrer forbi i sakte kino. «Black Cross» blir i dette selskapet som en parentes å regne. I motsetning til den balladeaktige «I’ve Been Meaning To Sing You This Song», som avslutter albumet på mesterlig vis.
At enkelte av låtene arrangement- og innholdsmessig står hverandre litt vel nært, endrer ikke det faktum at «Exiles» er et album med svært mange kvaliteter. Så mange at det etter min mening var en av de beste norske platene som ble sluppet i 2006.
