Å velge ut de 35 beste norske platene fra 2023 har neimen ikke vært lett. Det er langt lettere å konkludere med at det har vært et svært godt år for norsk musikk.

Etter noen kompromisser, litt forsiktig krangling og mange gledesutbrudd, endte vi opp med en liste der artister som leker seg innen sjangre som rock, pop, powerpop og americana til slutt trakk de lengste stråene. Når det er sagt; vi føler at de 35 platene vi landet på peker i mange musikalske retninger. Men det er klart; om du digger hiphop, metal og listepop, må du lete andre steder enn på Popklikk.

En annen erkjennelse er at vi nok, i år som i fjor, må høre på litt mer klassisk rock/punkrock, det er jo tross alt der det begynte for de fleste i Popklikk-redaksjonen.

Grunnen til at vi har valgt å bare rangere de 25 første platene på liste, er at det var så jevnt mellom de påfølgende utgivelsene at det føltes unødvendig med en rangering. Selvom vi står for våre valg og vurderinger, er det særdeles viktig å påpeke at vi synes alle de 35 platene på lista fortjener enorme mengder med både applaus og oppmerksomhet. Popklikk benytter i samme slengen anledningen å takke samtlige artister for den vidunderlige musikken de lager.

Om vi har glemt noen? Helt garantert!

Ok, da kjører vi (og vi begynner med delt førsteplass!):

1. Øyvind Holm: «Paradox of Laughing»

Med «Paradox of Laughing» har Øyvind Holm nok en gang gjort det få andre klarer: å lage frisk og låtsterk pop-musikk som står på skuldrene til en rik musikkhistorie, men samtidig er unik i seg selv. Det er en umiskjennelig «late periode»-Øyvind Holm-plate dette, om det er lov å si. Melodiene er som alltid iørefallende og catchy, Holms gjenkjennelige stemme står sentralt og det er sist, men ikke minst utsøkt produsert.

Popklikk hyllet vi både «After the Bees» fra 2020 og fjorårets «The Unreliable Narrator». Årets plate fortjener ikke mindre hyllest, for å si det mildt. Førstnevnte var perfekte syttitallistiske popmelodier og duetter, mens sistnevnte var anelsen mer eksperimentell både i låtstrukturer og instrumentering. Jeg vil si at «Paradox of Laughing» legger seg et slags sted mellom de to, med fraspark fra de store tingene som skjedde i popen og rocken mot slutten av sekstitallet.

Øyvind Holm har altså gjort det igjen. Alle som er glad i god og intelligent popmusikk må kjenne sin besøkelsestid. Igjen!

1. Stein Torleif Bjella: «Nysetmåne»

Det er med ærbødighet og djup respekt at man går i gang med en anmeldelse av den nye skiva til Stein Torleif Bjella. Og den respekten er i hvert fall ikke blitt mindre etter denne lytteropplevelsen. 

Den nye skiva er diametralt forskjellig fra den Stein Torleif som vi kjente fra solodebuten «Heidersmenn» (2009) og «Vonde Visu» (2011). Mannen har pinadø oppfunnet seg selv på nytt.

Den store forskjellen ligger i at Bjellas faste våpendragere i bandet er blitt en betydelig større og integrert del av uttrykket. Ikke minst har samarbeidet med gitarist og produsent Geir Sundstøl utviklet seg til noe som går opp i en større enhet.

Stein Torleif har blitt helt konge på å omgi seg med de rette folka. Samarbeidet med sambygdingene, brødrene Haugen på den geniale «Hallingdal er ei øy» og Lars Lillo-Stenberg på «Representert», er begge fortreffelige eksempler. Førstnevnte er en låt du bare er nødt til å elske. Koringa til datter Bergljot Bjella bidrar også til at «Treng deg no» høres ut som en million dollar.

3. Roger Græsberg & Foreningen: «Blomsterspråk»

For en fyr som meg – som ikke har for vane å bevege meg i ulendt terreng eller omgi meg med duften fra blomster – er musikken som sildrer ut av «Blomsterspråk» som terapi å regne. 

Det er godt å konstatere at Græsberg og gjengen på mesterlig vis forener de sterke tekstene med deilige og velklingende melodier omhyllet av nydelige arrangementer der særlig Bendik Brænnes og Unnveig Aas’  bidrag på henholdsvis blås og kor er av den svært minneverdige sorten. 

Etter de tre første låtene, «Ung mann», «Hjerteflom» og «Alt har sin tid», var jeg så begeistret at jeg tenkte at Græsberg og gjengen hadde dyttet alle de beste låtene først i køen. Men, neida, så feil kan man ta, for lykkerusen slapp ikke taket før den siste låta,  «Kjærligheten går forbi», takket for seg. Og da er det neppe nødvendig å tilføye så mye mer enn at «Blomsterspråk» er et ualminnelig godt album levert av det som akkurat nå må være et av Norges beste band. 

4. Malin Pettersen: «Trouble Finding Words»

Platas crème de la crème er uvanlig fine «Cry If I Want To», med Bergljot Bjella på gjestevokal. Her lykkes Pettersen hundre prosent, med en låt som har internasjonale kvaliteter. «What a Start to a Morning» er platas mest spinnville spor, beleilig plassert midt på plata. «Who I Am» er det full klaff igjen. Nydelige vokalharmonier, ABBA-piano og et spenstig komp. Jeg er skikkelig svak for retro synth/rytmeboks-åpninga på låten. Ett av to absolutte høydepunkt på plata, men for all del, det er i skarp konkurranse på skiva med mange fine spor

Den rolige sistelåten, «I Just Want Your Body (I Don’t Need Your Heart)», er gjenkjennelig Pettersen, og kan ses på som et tegn på at hun holder døra åpen for et comeback i countryens univers. Men, det er ingen som behøver å vente på det når Pettersen bobler av overskudd som hun gjør her. Stor applaus for guts og evne til fornyelse! 

5. Sweetheart: «I Will Love You When The Morning Comes»

At alle de 10 låtene på plata holder et skyhøyt nivå er selvfølgelig helt avgjørende, men hovedårsaken til min nesten barnlige begeistring ligger først og fremst i de fantastiske arrangementene og den så godt som prikkfrie produksjonen til doktor Kai Andersen. Den tidvis lett subtile tilnærmingen til melankolien som er klangbunnen i brorparten av låtene, er helt unik og nesten som trolldom å regne. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen – furuveggene og miksebordet i Athletic Sound Studio, har en tendens til å trylle fram ekstraordinære musikalske øyeblikk.

Sweetheart anno 2023 består av låtskriver John Arne Ø. Gundersen på vokal og gitar og Anne Mette Hårdnes på piano, vokal og orgel. En perfekt duo for de av oss som liker melodiøse og lavmælte sanger der vokalinnslagene og harmoniene rett som det er fremkaller frysninger av den gode sorten. Tidvis er det så sårt og vakkert at selv tiden må ta seg en pust i bakken. Vi snakker to stemmer, som med stor innlevelse, fyller rommet med varme og inderlighet.

6. Pelicat: «Time Is on Our Side»

Debutplata til Pelicat hadde noen meget bra låter. På dette andrealbumet har de også låtene, men jeg synes vel at den er enda mer helstøpt som en helhet. Produksjonen er både silkemyk og bittelitt skurrete der det trengs, men fremfor alt preget av en klarhet som man sjelden hører her på berget. «Time Is On Our Side» er rett og slett øregodteri av beste sort. 

Tonen settes med et keyboard i «Still Around» som kunne vært tatt fra bandets debut, mens det fortsetter med lett trommedriv fra Mads Johansen og akustiske gitarer som ikke er langt unna noe av det vi har hørt fra Kenneth Ishak og Beezewax de siste årene. Vokalist Andreas Kase synger seg også rett inn i hjertet allerede på førstesporet. Påfølgende «Keeping You Close To Me», er pop-rock på øverste hylle med et ekko-ladet refreng du vil huske lenge.

«The Ballad of Faustino Asprilla» er noe så herlig som en hyllest til den colombianske vingen som tok Newcastle og Premier League med storm på sent 1990-tall. Stor tommel opp fra Popklikk for å komme på ideen og ikke minst lage det som er en av årets gitarpop-låter etter vår mening.

7. The Other End: «The Sun Will Do You Good, They Said»

The Other End består av Ida Knoph-Solholm og Alexander Breidvik. Med seg på laget har de fått produsent Cato «Salsa» Thomassen. Prinsippet har vært «more is more». Plata har blitt nydelig organisk, et levende dyr, som både puster og bever, maler, knurrer og brøler, alt til rett tid. Det hele starter med singelen «California Dreamer», versene oser av Neil Young, men refrenget er americana på sitt aller beste og med nydelige toner fra Breidviks dobro.Sjangermessig favner The Other End bredt, her smeltes americana, rock, folk og countrysammen til en superlegering.

Bluesrockeren «Gas Station Light» og «Do We Really Need Another Song About Heartbreak» løfter begge taket på lokalet så det holder, mens nydelige «Legacy» oppleves som en oase på plata. Fortegnet på hele albumet er solid låtskriving, det er bortimot umulig å plukke ut favorittspor. Det er fortsatt et lite sjokk at dette er et helt nytt album fra Norge. Nivået på bandet, på låter, tekster og produksjon er rett og slett skyhøyt. 

8. Thom Hell: «A Pleasant Life»

Akkurat som på de to forgjengeren, som ble hyllet her på Popklikk, bare fortsetter Hell å pøse ut geniale poplåter som om det er den mest naturlige ting i verden. Noe det selvfølgelig ikke er, og sånn sett kan man lure på hva han er laget av, den godeste Thom Hell. Å rangere Hells tre siste utgivelser, er en unødvendig øvelse – alle befinner seg nemlig helt i toppsjiktet av det som lages av popmusikk her til lands, eller i universet for den saks skyld. 

Fordi «A Pleasant Life» så til de grader innfrir, er det vanskelig å plukke ut favoritt-låter, men om du begynner med den Jellyfish-inspirerte åpningslåta, «All I Wanna Do», forsetter med den stillegående og vakre balladen «I Am Just Looking For You», for så å avslutte med den litt mer eksperimenterende tittellåta, der inspirasjonen fra Wings preger innledningen, er sjansen for at de vil høre resten av låtene sånn cirka 100 prosent.

9. Beharie: «Are You There, Boy»

Christian Roger Beharie, eller bare Beharie som han kaller seg, bør være kjent for de fleste som en av landets desidert fineste sangere og låtskrivere innen soul/R&B. 

Den utrolig forseggjorte produksjonen er umiddelbart slående, med rikelige detaljer, nydelig vokalarbeid og elementer av råskap og ømhet side om side. Rett og slett et imponerende arbeid. Bare hør den rå bassen i konkurranse med englekoret i crescendoet på fantastiske «We Never Knew».

Det er mange å velge mellom i jakten på platas beste spor: utrolige fine «We Never Knew», den litt enerverende «Desire», «Do I Ever Cross Your Mind», «Nothing Lasts Forever», «Deadly», geniale «Oh My God» og nydelige «Heaven». «Oh My God» er forresten noe av det tøffeste undertegnede har hørt på denne siden av James Brown, med fantastisk dynamikk og en trommelyd de fleste bare kan drømme om.

10. Virkelig: «For ung til å være trist»

Virkelig har begått genistreken å la Chris Walla (tidligere medlem av Death Cab For Cutie) produsere plata. Walla er mannen som virkelig forstår alternativ-popen til bandet og som evner å løfte låtene opp mot skyene. Hele bandet høres tettere og tøffere ut, og miksen er direkte utsøkt. 

Og det er virkelig en seiersrekke av låter på åpninga av plata, der bortimot samtlige av de seks første låtene har vært gitt ut som singler. Den siste, «Museum», er en fin Kent-inspirert låt. «Du treng en venn» har også et sus av det svenske bandet over seg, uten at det gjør noe som helst, svensk poprock har tross alt vært toneangivende i Norden. 

«Promillekyss på en tirsdag» har et herlig driv og fantastiske retro-gitarer ikke ulikt The Margarets og The Cure, og holder minst like høyt nivå som den herlige tittellåta. På sin nye plate makter Virkelig å fornye seg, samtidig som de har beholdt sin umiskjennelige signatur. 

11. Moonpedro & The Sinking Ship: «KIN» 

Mannen som skjuler seg bak navnet Moonpedro & The Sinking Ship, heter Pedro Carmona-Alvarez, en bergenser født i Chile som foruten å ha laget mye deilig og vanedannende musikk, er så glad i ord og bokstaver at han har gitt ut en liten stabel med kritikerroste romaner, essaysamlinger og diktsamlinger.

At flere anmeldere refererer til The Beatles og Leonard Cohen i møte med «KIN», er på sin plass, men fordi lydbildet på plata ofte er preget av trommemaskiner og synther, går tankene også rett som det er til 80-tallet og artister som Psychedelic Furs og The Cure.

Produksjonen, der gitarene skingrer og glir lekende rundt i et varmt og atmosfærisk lydbildet, tilfører låtene både energi og framdrift. Noe nydelige «Don’t Blame The Kids» og spretne «Anna In Church» er to ualminnelig flotte eksempler på. Moonpedro og hans synkende skip har gitt ut en plate med så stor wow-faktor at det etter min mening knapt kan gjøres stort bedre.

12. Lars Vaular: «Vintage Velour» 

Vaular blander som vanlig inn elementer fra soul, jazz, pop og rock, og han gjør det med fingerspitzgefühl, og alltid med hans egen signatur. Undertegnede har ikke slitt ut platestiften med å høre på Vaular før, men noe sier meg at Vaular har gått ned den samme veien som Karpe, eller som en kamerat sa: Det er ikke du som har nærmet deg Vaular, det er Vaular som har nærmet seg deg.

«Pene biler brenner penere» er og blir platas klippe. Den er på mange måter Vaulars «Purple Rain», gitarsoloen og feelingen, alt er der, en låt det er umulig å mislike og som bør gi Vaular et publikum også blant sortkledde rockere. «Beamet ned fra annen planet» er også vellykket om flyktig kjærlighet – supercool, streetsmart og sterkt melodisk fra Vaular. Tittelen på skiva er også midt i blinken, all den tid produksjonen er så fløyelsmyk og smoothere enn vi er vant til fra Vaulars side. Vaular har med «Vintage Velour» laget et helhetlig, slitesterkt og modent album.  Anglifiseringene står som vanlig i kø, og det gjør de sannelig i denne anmeldelsen også, smittsomme som de er, i likhet med Vaulars treffsikre rhymes og unike spirit.

13. Møtested: «En hyllest til Anne Grete Preus»

Fay Wildhagen ble klokelig valgt som produsent og som ved et lykketreff ble Darling West valgt som musikalske samarbeidspartnere. Darling West setter så absolutt sitt preg på albumet, mens Wildhagens formidable arbeid med å fornye arrangementene også må trekkes fram. Fornyelsen er også helt i Anne Gretes ånd, siden hun alltid viste en enorm nysgjerrighet overfor nye artister, ny musikk, teknologi og generell samfunnskunnskap.

Sangene på «Møtested» framføres av et ganske opplagt utvalg av kjente norske artister, bortsett fra jazz-sangerinnen Emilie Christensen. Hun gjør til gjengjeld en sjelfull og flott versjon av «Ro meg over». Wildhagen har gitt de ulike artistene kunstnerisk frihet nok til å sette sine avtrykk og Frida Ånneviks, Tuva Syvertsens, Odd Nordstogas, Ane Bruns, Marit Larsens, SKAARs, og Fay Wildhagens egne bidrag på plata er rett og slett upåklagelige. Albumets store og gledelige overraskelse er likevel Ole Paus’ versjon av «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden» (fra albumet «Fullmåne», med tekster av Jens Bjørneboe. 

14. Restore To The Past: «In a Haze of Second Thoughts»

Musikken tar utgangspunkt i vestkystrock, med en smakfull dæsj amerikana. Krydderet er godt gitarspill, vakre harmonier, drivende samspill og to dyktige vokalister som har tilstrekkelig særpreg til å bære låter på egen hånd, men samtidig utfylle hverandre i de mange duettene – og disse er kanskje de beste låtene på plata.

Ta tittellåten for eksempel. Dette er en klassisk pop-duett av den sorten som dessverre alt for sjelden lages lenger – det er noe nostalgisk over uttrykket der stemmene veves stadig tettere sammen, og der harmoniene når nye høyder. Et av de tidligere singelslippene – «Too Late» – er en annen av de magiske duettene. Og så må jeg nevne «The Best of Billy Joel». Med trekkspillkomp (!) og det hele.

Restore To Past er et av disse bandene som det er uforståelig at ikke har nådd frem til et mye større publikum basert på musikalsk kvalitet alene – for de er helt der oppe med de beste.

Tiden er imidlertid inne for at de tar større plass på den norske musikkscenen – og denne platen er perfekt for oppdraget.

15. Lars Lillo-Stenberg: «Everything Is Relative»

Resultatet er kanskje ikke helt americana, men det er så definitivt typisk Lars Lillo-Stenberg. Og alt er selvfølgelig gjort med kunstnerisk stålkontroll og med en lavskuldret tilnærming. Plata byr på kjente hooks og harmonier, og Lars benytter flere av de samme grepene som han har brukt i deLillos i alle år, men det engelske språket og nye musikere tilfører også noe nytt til låtene. Dessuten er det opptil flere virkelige kanonspor ute og går på skiva!

Lars har med seg et kobbel av L.A.-musikere her som de færreste har hørt om, men stemningen i studio må ha vært relativt (sic) god, for det sprudler av både komp og soloprestasjoner på denne skiva. Spesielt verdt å trekke fram er Marty Rifkin (pedal steel og dobro).

«Some People In This Land», en duett med selveste Loudon Wainwright III (som Lars har kjent i noen tiår), er en glimrende folk/americana-låt med nydelig spilling på dobro og fele. Herlig slentrende framføring. Mye av det samme kan sies om «Great Cosmic Nurse», som i tillegg har pedal steel fra øverste hylle og et feiende flott refreng. Sistelåten, «She’s My Girl» er en drøm av en retro-poplåt, med himmelsk koring.

16. Susanne Sundfør: «blómi»

De fleste låtene på «blómi» er som vanlig blitt til ved pianoet, men det finnes unntak også på denne plata; som for eksempel på albumets store øyeblikk – fantastiske «leikara ljóð», kun akkompagnert av handclaps, perkusjon og koring. Nærmest a capella, kompleks og catchy på samme tid, helt fram til og med avslutninga på fele. Gripende og vakkert.

På «şānnu yārrulī» resiterer Sundfør teksten på tysk. Sært, men stilig, og neppe ment som et frieri til det tyske markedet. Sært er det også å høre Sundfør snakke engelsk slik som på «orð vǫlu», men likevel helt riktig. «alyosha» er klassisk Sundfør, med en storslått og vakker melodi av samme kaliber som vi fikk på «Music for People In Trouble». Noen ganger er det som om det går en usynlig linje fra Kate Bush til Susanne Sundfør, og hun behandler denne gaven med respekt og andakt.

«blómi» er blitt en modig og kompromissløs utgivelse som oser av integritet på Susanne Sundførs premisser. Noe vi skal være glade for.

17. The High Water Marks: «Your Next Wolf»

The High Water Marks er bandprosjektet til Hilarie Sidney og Per Ole Bratset. Bandets kobling til det såkalte Elephant Six-kollektivet gir en god pekepinn om hva vi får i årets plate også. Dette er DIY så det holder, indie-rock med passe doser fuzz og powerpop. Det viktigste her er iørefallende melodier og hooks som trekker deg inn som lytter. Det er nynnbart som søren!

Noe av det som skinner gjennom i «Your Next Wolf» er bandets lekenhet og samspill. Dette er et band med stor B. Det kollektive i produksjon og låtskriving får sånn sett et konkret uttrykk man tar til seg når man lytter, hvorenn det skulle være. Det kan være det er litt nostalgisk og et blikk tilbake mot yngre dager i The High Water Marks’ musikk, men hva gjør vel det når de serverer absolutt gull i den herlige drivende power-pop’eren «Let’s Hang Forever». 

18. The Last Hurrah (!!): «Modern Nostalgia»

At HP Gundersen har valgt å legge inn to utropstegn i bandnavnet, føles helt på sin plass etter å ha hørt hans/gjengens femte album, «Modern Nostalgia». For dette er at album der pop, rock og country smeltes sammen på forbilledlig vis. 

De tre åpningslåtene, drevet framover av Marie Dues varme og lett hypnotiske vokal, er alle sikre vinnere. Tre deilige poplåter som beveger seg i et musikalsk landskap der fransk sekstitallspop, country, barokkpop, psykedeliske vibber og lyden av Laurel Canyon dominerer lydbildet. Kombinasjonen av Dues vokal, Persens fiolin og Zhengs guzheng (et kinesisk strengeinstrument) på «Time Heals Wound», er musikalsk bullseye av aller beste sort. 

HP Gundersen og hans medsammensvorne har laget et album fylt med med så gode vibrasjoner at det er klin umulig ikke å bli musikalsk opphisset av det som må være et av årets fineste norske popalbum.  

19. Team Me: «Return To The Riverside»

Musikkollektivet Team Me hviler sannelig ikke på laurbærene etter fjorårets fine comebackalbum «Something in the Making».I stedet er de allerede ute med oppfølgeren «Return to the Riverside». Det nye studioalbumet legger virkelig til med bredsiden. Produksjonen er justert opp et par hakk slik at Team Me anno 2023 låter betydelig mer pop enn før. Det er likevel selve låtene som er bandets styrke, godt anført av den ypperlige radiolåten «The Apple of My Eye».

Åpningslåten «Almost 20 Years Ago», tittellåten og den episke poplåten «Black Rainbow Motion Picture», med Magnus Moriarty som gjesteartist, holder også alle høyt nivå. «Angry» har lite til felles med Stones’ single med samme tittel og utgivelsesdato, men er likevel flott orkestrert pop.

Avslutningslåten, med sin wonderwall-intro og sitting down here-solo, er en fin avrunding av ei plate hvor Team Me forsyner seg grovt av flere tiår med musikkhistorie. «Return to the Riverside» er blitt et lekent og dristig album, mindre indie og mye mer av alt det andre rare fra Team Me sin verktøykasse.

20. Juni Habel: «Carvings»

De personlige og nære låtene framføres lavmælt, instrumenteringen ditto, men uttrykket er likevel rystende sterkt, ikke minst på førstelåten, «Rythm of the Tides». Sangene har et nostalgisk preg, der vemod og håp går hand i hand. «Little Twirl» er et av platas sterke kort. Det spilles gjennomgående riktig så fint på kassegitaren både her og på andre spor. Her til lands blir kanskje Ane Brun den nærmeste å sammenlikne med, men Habel står støtt på egne ben og oppleves som 100% autentisk.

Vokalen til Habel får være kledelig i front på hele plata. «Chicory» er et annet høydepunkt, smakfullt krydret med klokkespill og… leirgauk(!?). Sistelåten «I Carry You, My Love», er sår og vakker og setter et verdig punktum for denne plata. Juni Habels sterke uttrykk og integritet lyser på «Carvings». Atmosfæren og lydbildet gjør det til et tidløst album. Skiva kunne vært lagd i hvilket tiår som helst.

Det er nærmest oppsiktsvekkende, men resultatet er at Habel, med enkle virkemidler, har lyktes med å lage et album av internasjonalt format.

21. Colored Lights: «Colored Lights»

Av usedvanlig mystiske årsaker, har ikke dette nydelige albumet blitt anmeldt av Popklikk. Vi er dypt skuffet over at noe slikt kunne skje, og oppfordrer alle til å høre på plata både titt og ofte. Fordi drivkraften i Colored Light er Frode Strømstad, kjent fra blant annet I Was A King (og en haug med andre musikalske konstellasjoner), går ofte tankene i retning av melodiøs powerpop og en utsøkt blanding av musikken til artister som Teenage Fanclub,The Beach Boys og Robyn Hitchcock, for å nevne noen. 

22. Kristi Brud: «Alt er nytt»

De fire tidligere medlemmene av Hjerteslag har markert seg som et sterkt liveband slapp i år det ambisiøse og kruttsterke debutalbumet «Alt er nytt». Låtene er mørkere enn hos Hjerteslag, selv om grunnstammen på en måte er den samme. «En gang til» kunne for eksempel like gjerne vært på en av skivene med moderbandet.

Røttene til Kristi Brud er å finne i den tunge enden av skalaen i britisk new wave, og det er ikke til å unngå at man trekker paralleller til Skambankt, som la opp for ett års tid siden. I likhet med Skambankt legger Kristi Brud vekt på gitarriffene og den tunge bassen, bare hør den glimrende «Paradis». Det obligatoriske oppgjøret med oppveksten i bibelbeltet får vi både i førstelåten «Dine foldete hender» og i «Små liv». Kristi Brud har funnet sin egen plass i Paradis med «Alt er nytt», og godt er det, for vi trenger slike band her i landet.

23. Levi Henriksen & Babylon Badlands: «190 desibel kjærlighet»

Det fine med Levi Henriksens tekster er at de oppleves som både troverdige, ektefølte og realistiske. De handler ofte om levd liv der sørgelige og livsbejaende opplevelser går hånd i hånd. Noe «Jeg lot det brenne», «Bli en stund om du kan» og «Alle mine døde» er tre av mange utmerkede eksempler på. Sistnevnte er en trist, men likefullt oppløftende sang, der hovedpersonen danser med de døde, som om de fremdeles er blant oss. Noe de jo på sett og vis også alltid vil være. At Henriksen er kompis med Jesus, gjør bare testene mer troverdige og ektefølte. 

«(Jeg vil bli som) Emilie Flygare-Carlén» og «Så lenge sola står opp over festningen», er de to låtene som, takket være nydelige melodilinjer, fester seg raskest, men de andre låtene følger rask etter. Etter mange gjennomlyttinger, er det derfor svært enkelt å konkludere med at Levi Henriksen og gjengen har laget et usedvanlig sterkt album der både melodier, tekster og produksjon omfavner hverandre på forbilledlig vis. 

24. Krissy Mary: «Virago»

På «Virago» skinner den amerikanske musikktradisjonen tydeligere gjennom. Anders Møller (Euroboys) har fått fornyet tillit som produsent, og skiva er akkurat passe mye mer produsert enn forgjengeren. Møller har bevart rommet og den åpne, luftige følelsen som kler Krissy Marys produksjoner.

Virago betyr noe sånt som «kvinne med mannlige egenskaper», men at Krissy har hentet inspirasjon fra medsøstre som Joni Mitchell er likevel hevet over enhver tvil. Her til lands har Ane Brun vært et forbilde. Som på fjorårets debut står Krissy Mary selv for både tekst og melodi. I tillegg har Krissy supplert med et stjernelag av norske musikere på innspillinga. 

Det er vanskelig å trekke fram enkeltspor siden plata holder så jevnt høyt nivå hele veien, men jeg liker godt den dramatiske førstelåten, «Take a Chance on Me», den dempede rocka «Shake Our Heads» og den glimrende «Lovin’ You Baby». «See This Through» og «Sweet Road» løfter seg for hver gjennomlytting. Kall det americana eller kall det folk. Liker du «Virago» vil du høyst sannsynlig også like fjorårets skive fra Krissy Mary.

25. Kåre Indrehus: «Øyeblikka»

På «Øyeblikka» befinner Indrehus seg midt i livet, og det er både et godt og et vanskelig sted å være. Det blir mange underlige observasjoner og skrå blikk på tilværelsen, snurrige hverdagsbeskrivelser og mørk humor. Med titler som «Kjøleskapet gret når ungane et», «Et hinder på Tinder» og «Dongeribuksedrama», skjønner du tegninga. Den tynne linja mellom humor og alvor er et grep Indrehus har benyttet før. Det er så du ikke vet om du skal le eller gråte.

«Øyeblikka» er skrevet, arrangert og produsert av Indrehus selv. Hans kone Maria Ingrid Vosgraff Moro korer aldeles ypperlig på fine «Om det finnes en kur» og «Med et smil om min munn». Stemmen til Vosgraff Moro blir som oase i lydbildet og skaper nødvendig variasjon på albumet.

Du skal ha stamina for å høre på plata i sin helhet, men tittellåten gir valuta for innsatsen; en genial låt av grovt kaliber, rytmisk brilliant og glimrende arrangert av Indrehus. 

25. Terje Espenes: «Røtter»

Gjenklangen av The Boss er følgelig også hørbar på «Røtter», et album som handler om lengsel mot tilhørighet, en søken etter røtter, nydelig illustrert på albumomslaget, med bilde av bestefar Rasmus Bratli på toppen av masta et sted ute i Nordishavet. Espenes’ egne røtter er djupt plantet i Sørreisa i Troms.

Den nydelige kjærlighetsvalsen «Den Eine» er et av skivas aller flotteste og ærligste spor. Espenes er på sitt mest umiddelbare i glimrende «Nattseilere». Her får vi et drivende komp med pumpebass og en drømmende og lengtende popmelodi. 

Når Espenes nå tar det dristige steget ut i morsmåls-americana må han tåle å bli sammenliknet med folk som har gått den veien forut, og en av dem er ingen ringere enn Odd Nordstoga. Da legges lista høyt, men Terje Espenes har sin egen røst og kommer fra det med æren i behold og vel så det. «Røtter» er blitt varmt og nært album med imponerende og storslåtte arrangement, et godt stykke unna hans eget band, Jack Stillwater.

Avind: «Stiller altfor mange krav» 

Avind går kanskje litt motstrøms i forhold til hypen med sin norskspråklige indierock, men de er et band i rivende utvikling, med strålende meloditeft og en til tider herlig postpønka attityde. Styrken ligger i det varierte uttrykket, du vet aldri hva som kommer i neste spor. Det viser de til fulle på denne nye, gitarbaserte skiva. Tankene går uavlatelig til band som Kråkesølv, Frøkedal og et par kjente navn innen bergensbølgen når man hører Avind.

Plata åpner med den mektige «Barbeint på grus». En drøm av en låt! Avind på sitt beste, samspilte og dristige med ambisiøse arrangement. Rockelåten «Schubert» røsker godt opp midt i settet. På fine «Tankegartnaren» og «Puslespel» får de vokal drahjelp fra Louien.

Avind betyr som kjent misunnelse eller nag, og det er nettopp det man føler på når man hører «Stiller altfor mange krav»: Misunnelsesverdig bra!

Bendik Brænna: «Birds Are Real»

«Birds Are Real» består av 10 nydelig arrangerte låter som sender tankene til den lett sofistikerte popmusikken som oppstod på amerikanske vestkysten på 60-og 70-tallet og som etterhvert også dukket opp på de britiske øyer. Vi snakker med andre ord om en utsøkt  blanding av kammerpop, softpop og yacht-rock. På «Hurt So Good» føles det for eksempel som om Beach Boys og 10cc oppholder seg i det samme rommet. 

Lydbildet, som er fullpakket med nydelige harmonier, bygges i all hovedsak opp rundt strykere, blåsere, tangenter av mange slag, gitarer og en og annen steelgitar. Vokalen til Brænna er varmere  enn sola og brenner seg umiddelbart fast. Det låter proft, gjennomarbeidet og utrolig fint (jepp). 

Signe Marie Rustad: «Particles of Faith»

Norsk-americanaen er tonet noe ned på «Particles of Faith» og erstattet av en dose alternativ pop, uten at kvaliteten på produktet på noen måte er forringet. Rustad er med sin klokkeklare stemme kanskje ikke den som roper høyest, men jeg skal hilse og si hun likevel blir hørt. Det som imponerer mest med Rustads utgivelser, er likevel den gjennomførte og lekne musikaliteten hun og bandet makter å formidle på en drøy halvtime.

Hvis musikalske referanser skal trekkes fram, kommer man ikke utenom Joni Mitchell og Carol King, men Rustad sier selv at 80- og 90-tallets pop/rock som R.E.M., Fiona Apple, Crowded House og Tori Amos har hatt stor innflytelse.

«I Loved You From Before» er skivas mest umiddelbare spor, inkludert den atmosfæriske vakre halen. «Bark Up Someone Else’s Tree» er på seks minutter. Her snakker vi om å arrangere låtene på egne premisser. «Waiting» har en lang, vidunderlig jazzgitarsolo, av topp klasse, levert av Eriksen Nordahl, mens «Carrickalinga» har en tre minutter lang fantastisk sax-solo spilt av jazzmusiker Harald Lassen.

Darling West: «Cosmos»

Det er kun små hint igjen av americanabandet Darling West, en liten twang her og en banjo der. Den nye skiva er mer pop, og faktisk en dose RnB. Ja, en sann fest av ei popplate er det blitt. Albumet åpner med den perfekte poplåten «Cosmos», som er mer Cardigans enn Madrugada. Det fortsetter med den briljante, riffbaserte «Light Ahead».

På «Still Here» roes det hele litt ned med synkoperte trommer, før vi får fine og følsomme «Old Man». Deretter tar festen seg opp igjen og vi får den glimrende singelen og radiolåten, «Oh Love». Mari Kreken synger bare bedre og bedre, det kores høyt og lavt, gitararbeidet er gjennomført bra og kompet sitter som superlim. Kvalitet i alle ledd. 

Albumet avsluttes med «Echoes», kanskje platas beste spor, med en nydelig melodi og en perfekt utførelse. Darling West behersker den vanskelige kunsten det faktisk er å lage ei perfekt produsert plate som holder interessen hos lytteren oppe hele veien.

Tom Roger Aadland: «Skyer»

Plata åpner på lekkert vis med tittellåten «Skyer», men det er singelen «September» som virkelig viser hva Aadland er god for, en tungvekter av en låt av typen hvor melodi og tekst klaffer hundre prosent. Det er også flott at Aadland trekker fram den dyktige vokalisten Kine Nesheim.

«Du e den» er en fin poplåt litt i samme gata som Bjørn Eidsvåg, og det er ikke så unaturlig med tanke på geografisk tilhørighet, mens «Levd liv» åpner med tøffe riff og spoken word. 

Aadland taler gjerne de svakeste sin sak, og går ikke av veien for å minne oss om samfunnets skyggesider. Neste virkelige godbit på skiva er «Alt ska komma fram» – en sugende blues med et optimistisk og håpefullt tema. Aadland er fortsatt en skarp observatør og mild samfunnskritiker. Et eksempel på det akkurat det får vi rockeren «Normalia».

Skiva runder av med den nydelige, Leonard Cohen-aktige «Siste natta vår i lag». Aadland har for lengst etablert seg som en bauta innen dialektrocken her til lands, og som en sikker leverandør av kvalitetsmusikk.

Fadnes: «The Waiting Game»

«Change It Back», som er et av platas høydepunkt. Den spenstige bruken av synth tilfører Fadnes noe nytt i albumsammenheng. Enda bedre blir det av at Thea Glenton Raknes (Thea & The Wild) er med og løfter låten noen hakk på gjestevokal. Raknes er også med på den knakende gode tittellåten «The Waiting Game». 

En annen favoritt på plata er nydelige «Two Chord Love Song». Du kan komme langt med «three chords and the truth» som Dylan sa, men Fadnes klarer det jaggu med bare to akkorder! Låta har en ro og en tilbakelent feeling, ikke ulikt War On Drugs’ «Thinking Of A Place» (2017). Skikkelig magisk blir det halvveis ut i i låta når gitaren melder at den også vil være med.

Allestedsværende Kenneth Ishak har produsert og bidratt til å gi Fadnes den nødvendige trøkken og dynamikken i tillegg til å legge tøffe gitarer på hele plata. «The Waiting Game» er blitt et akkurat passe eksperimentelt og melankolsk album til at Fadnes unngår den uutholdelige lettheten sjangeren kan være heftet med. Mer av denne sorten, Fadnes!

Tuvaband: «New Orders»

Førstelåten, «Rejuvenate», høres magisk 80-talls-retro og spennende ut, fra første akkord hvor trommer, bass og gitar slår an tonen. Gitaren(e) og tangenter låter helt utsøkt på hele plata. Andrelåten, «Something Good» er også spennende produsert med spenstig koring og Twin Peaks-aktig mystikk.

Artister som Siv Jakobsen, Kate Bush og deres like trekkes fram når inspirasjonskilder nevnes, men mer enn noe annet minner Tuva om Fay Wildhagen. At de er musikalske tvillingsjeler, kan det ikke herske tvil om. Det finnes også en nedarvet linje fra amerikanske lo-fi-artister som Sparklehorse og Grandaddy til Tuvaband.

«Liquid Matter/Attenborough» har vakre harmonier og er et av flere høydepunkt på «New Orders», mens «Breathe in / Breathe out» er en sterk avslutter på dette fine, atmosfæriske, drømmende og ambisiøse albumet fra Tuva Hellum Marschhäuser.

Real Ones: «Love Your Mother»

Den nye plata handler, ikke overraskende, i sin helhet om å elske og ta vare på planeten vår. Tematikken illustreres også tydelig på det fine plateomslaget. Etter den litt overtydelige åpningslåten får vi servert den helt nydelige «Brother», men sin McCartney-bass og flerstemte sang.

Stemningsfulle «Early Evening», er kanskje skivas beste spor, i all sin Neil Youngske (anno «Harvest») karakter og styrke. Her må rytmeseksjonen ved Kåre Opheim på trommer og Øystein Skjælaaen på bass trekkes spesielt fram for det smarte og heftige drivet. «Breathe» hører også hjemme helt der oppe i eliteserien, med sitt fine mandolintema og congas. «Still You Believe» og sistelåten «Everyone» demonstrerer til fulle at Real Ones er en del av Beatles-arven, denne gang innen den Harrisonske tradisjonen.Real Ones har skjerpet låtskriverpennen enda et hakk med «Love Your Mother», og setter således standarden for norsk folkrock i 2023.

John Olav Nilsen & Nordsjøen: «I liv og arbeid»

Det spilles også så fint at gitarene gråter på plata. Eirik M. Sandvik og Michael K. Kanstad gjør begge en fortreffelig jobb på instrumentet. Kompet med Einar Vaagenes (bass, gitar) og Glenn Endre Bertelsen (trommer) utviser også spisskompetanse innen post-punk, som et ekko av New Order, The Cure og Echo & The Bunnymen, alt etter som. Nilsen selv spiller synth på de fleste sporene. 

Produksjonen er mer skjerpet enn noen gang og låtene spenner vidt. Personlig favoritt er den nesten perfekte «Alltid skyer over», som gir assosiasjoner til tidlig Kent (kanskje ikke så rart siden Kent startet som post-punk-band). «Sommeren på sykehuset» nikker i retning gammel bergensk storhetstid med Lasse Myrvold og The Aller Værste.