Plateanmeldelse: Ida Jenshus – «The Grip» (album, 2024)

På sitt forrige album, «From This Day On», vartet Ida Jenshus opp med et melodiøst og innbydende album der elementer fra både pop, rock og country ble smeltet sammen på innbydende vis. Noe som resulterte i at plata klatret helt til topps da Popklikk kåret årets beste norske plater fra 2019. 

Etter den tid har Jenshus gitt ut en rekke singler, og blant annet bidratt som låtskriver og vokalist på Øyvind Holms genistrek av et album, «After The Bees». Men det er først nå, fem år etter «From This Day On», at Jenshus dukker opp med en helt ny langspiller, «The Grip». En plate det var  knyttet stor spenning og store forventninger til i Popklikk-redaksjonen.

Etter tre-fire gjennomlyttinger kan vi puste lettet ut, for «The Grip» er definitivt et album som får det beste ut av Jenshus, selvom reisen tidvis har vært både lang og tung om vi har tolket presseskrivet korrekt. Når det er sagt; om man tar seg tid og lytter ekstra godt på tekstene, veksles det fint mellom de mørke og lyse nyansene i kampen etter å finne mening eller gjenfinne balansen i den eksistensielle boblen vi lever i.  

«The Grip» består av ni låter der flere av dem våknet til liv for ganske lenge siden, men først nå var klare til å gå inn for landing. Teksten til tittellåta, som også er åpningssporet, lå for eksempel lenge i skuffen før Jenshus fikk skikkelig grep på den og forstod at den var selve navet i albumet. En mektig låt med en sterk tekst og en lett psykedelisk tvist drevet framover av taktfast tromming, el-gitarer, piano og synth. Mot slutten av låta er det lagt inn et brekk som, mye takket være Jenshus’ bruk av stemmen, tilfører låta både variasjon og melodiøsitet. 

Når «Leaving You» dukker opp i kjølvannet av tittellåta, er den melodiske kraften i større grad tilstede, selv om teksten fremdeles er av det litt mørke slaget. Resultatet blir en kontrastfylt opplevelse der ordene løftes opp i lyset av de fine melodilinjene. I det teksten ebber ut aner man at utsiktene til en bedre og ny begynnelse ligger på lur. 

På «Only Kindness Matters» skrus tempoet opp, og vips får vi servert en aldeles nydelig låt der både melodi og en oppløftende tekst ikke er langt unna å kysse himmelhvelvingen. «Reasons Why I Lie» er sånn cirka like nydelig, noe som i stor grad skyldes et lunt og lett tilbakelent lydbilde der det fylles på med piano, en deilig gitarsolo og både Omnichord, Moog og Harmophone.  

Om noen synes «Reasons Why I Lie» kan minne litt om ABBA, er det fullt forståelig, men for denne skribenten går også tankene til Ron Sexsmiths musikalske univers. Og når vi er inne på eventuelle inspirasjonskilder, er det neppe helbom å anta at Jackson Browne, Joni Mitchell og Tom Petty dukker opp både litt her og der underveis i flere av låtene.   

«Supression», som åpner side to om du sverger til vinyl, settes i gang av piano og minimoog/synth, før Jenshus’ vokal overtar. Selv om låta i starten kan oppleves en anelse repeterende og monoton, myknes den på fint vis opp av små brekk der det flettes inn korte, melodiøse krumspring. Akkurat som tittellåta, lider «Supression» av en smule voksesmerter før den slår ut i full blomst. 

«Demons» var lenge tiltenkt en plass i skuffen, men snek seg heldigvis inn i Fergie-time. En deilig countrylåt som, foruten å handle om demonene som spolerer nattesøvnen, har en leken innstilling og et herlig innstikk cirka midtveis av det som må være en Moog/synth. Påfølgende «Without Goodbye, som så dagens lys allerede i 2012, er av det smellvakre slaget ispedd utsøkt bruk av strykere og Wurlitzer. Rett og slett nydelig! 

Plata avrundes på utmerket vis med «Could’ve Have Had It All» og «The Grip Pt 2». Førstnevnte med deilig keyboard og mye fin gitar-trylling, før plata rundes av med vakker sang kun akkompagnert av stillfarne og ettertenksomme tangenter. 

Etter å ha levd med «The Grip» noen uker, oppleves det mer og mer som Ida Jenshus aldri har vært bedre. Godt hjulpet av fantastiske musikere som Pål Brekkås, Alexander Pettersen, Pål Hausken og Mari Persen, har Jenshus laget et variert album der brorparten av låtene sitter ganske umiddelbart mens noen trenger litt mer tid før de slipper lytteren inn. Men viktigst av alt: «The Grips» viktigste ingrediens er og blir Jenshus’ egenskaper som sanger. For måten hun med stor innlevelse bruker stemmen sin – både i høye og lave tonearter – kan knapt gjøres bedre.