Plateanmeldelse: Mannequin Pussy – «I Got Heaven» (album, 2024)

 Det amerikanske punk- og indierockbandet Mannequin Pussy fra Philadelphia er ute med deres fjerde, og ganske hardtslående, langspiller. Bandet består for tiden av frontdame Marisa «Missy» Dabice, trommis Kaleen Reading, bassist Colins «Bear» Regisford og gitarist Maxine Steen. Det er ingen tvil om at Mannequin Pussy på mange måter er Marisa Dabices baby.

Plata åpner med det energiske og veldig gode tittelsporet «I Got Heaven». «Missy» Dabice skriker ut versene, i sterk kontrast til det ganske så melodiøse refrenget. «Loud Bark» har også sine kvaliteter, ikke minst i de stemningsfulle gitarene og et refreng som virkelig er et høyt bjeff.

«Nothing Like» fortsetter som om tidlig Weezer møter Wednesday på en regnværsdag. Det hele roer seg betraktelig med fine «I Don’t Know You», men gitarene skurrer som alltid truende i bakgrunnen. «Sometimes» er et annet høydepunkt på plata, før vi får servert en tre-fire pønkrockere av den knallharde sorten. Avslutningslåten er av det milde slaget, det vil si…første halvdel av låten er rolig, før det igjen blir full pupp og nådeløse gitarer.

Skiva er overraskende nok produsert av den Grammy Award-vinnende John Congleton som har jobbet med bunnsolide folk som blant andre St Vincent, Explosions in the Sky, Sharon Van Etten, Decemberists og Future Islands.

Å lytte til «I Got Heaven» er som å gå på restaurant, bestille eksotisk mat og la kokken bestemme scovillegraden (styrkegrad på pepperfrukter). Det blir opp- og nedturer. Vi kommer heller ikke utenom albumomslaget; årets mest rånete, bokstavelig talt?