Popklikk kliner til og anmelder seks ferske plater vi liker svært godt, og som vi har hørt veldig mye på i løpet av uka.

Divisjon 7: «Hundhuvedet» (album, 2024)

På sitt andre album, «Hundhuvedet», har Division 7 omgitt seg med et stort og luftig lydbildet som definitivt minner om det enkelte vil definerer som stadio-rock. Noe som underbygges ved at bandet er tydelige på at de har latt seg inspirere av både Springsteen og Oasis. Men, det er heller ingen tvil om at plata, som i stor grad domineres av el-gitarer, saksofon og synth, også har mange likhetstrekk med musikken Göteborgs store sønn, Håkan Hellström, har skjenket verden de siste 24 årene. Det er neppe tilfeldig at de presenterer seg som «Stockholms bästa göteborgsband» på sin egen Facebook-side. 

«Hundhuvedet» består i all hovedsak av energiske og melodiøse låter det er lett å la seg forføre av. Som for eksempel energibombene «Evangelium», «Du vil ha revolution», «Kleptomaner» og «När jag ser tilbaks på allting». På den nydelige avslutningslåta «Exit», dras tempoet betraktelig ned og før du vet ordet av det suppleres lydbildet med en fintfølende fiolin. Et av platas fineste spor, «Siste liten», går også litt saktere en brorparten av låtene på plata. «Kärlek överlag», med sine polerte gitarer og svevende synther, sitter også fint i øret. 

Division 7 største styrke er definitivt gjengens teft for gode melodier, og viljen til å gunne på litt ekstra. At de heller ikke er redde for å hive inn en del synth i lydbildet, funker også svært bra, og får dem nå og da til å høres ut som lillebrødrene til gutta i Kent. (Espen A. Amundsen)

Illiterate Light: «Slow Down Time» (EP, 2024)

 Illiterate Light er en amerikansk rockeduo fra Harrisonburg, Virginia. Bandet består av Jeff Gorman og Jake Cochran. De to er viden kjent for sine høyenergiske live-opptredener, men risikerer snart å bli like godt kjent for sine evner som låtskrivere og musikere, for det er sterke saker de leverer på EP’en «Slow Down Time». Bak seg har de to langspillere, selvtitulerte «Illiterate Light» (2019) og «Sunburned» (2023).  

Spesielt de tre første sporene holder høy kvalitet; åpningen «Slow Down Time» sender tankene i retning svenske The Soundtrack Of Our Lives, mens den George Harrison-inspirerte «Paint The Town» har radiopotensial så det holder. Den energiske tredjelåten, «Second Gear», er bortimot en perfekt alternativ rockelåt.

Det er nesten ubegripelig at ikke gutta i Illiterate Light har gått for en fullengder med tanke på det materialet og den kvaliteten låtene har på denne EP’en, men det er mulig at LP’en kommer. Lovende saker er det uansett fra duoen. Analfabeter er de helt klart ikke. (Jon Erik Eriksen)

Royel Otis: «Pratts & Pain» (album, 2024)

Royel Otis består av duoen Royel Maddell og Otis Pavlovic fra Sydney, Australia. To fyrer som elsker å lage rytmeglad gitarpop tilsatt litt ekstra krydder. Så langt har de to friskusene gitt ut tre EP’er før de for noen uker siden slapp debutalbumet, «Pratts & Pain».   

Årsaken til at Popklikk fikk ørene opp for duoen, er den vilt fengende låta «Oysters In My Pocket», som ble sluppet i mars 2022 og som nå har over 47 millioner avspillinger på Spotify. Etter å ha hørt knallsterke låter som «Sofa King» og «Going Kokomo», hentet fra EP’en «Sofa King», var vi svært spente på fortsettelsen.

Og nå er altså endelig «Pratts & Pain», blant oss, et album der duoen fortsetter å imponere med friske riff og fengende låter. Av de tre ovennevnte låtene, er det litt overraskende at det kun er gjort plass til «Sofa King»; Popklikk skulle veldig gjerne også hatt med «Oysters In My Pocket». 

Men skitt au, «Pratts & Pain», består av 13 låter, der brorparten av dem innfrir, og vel så det. Musikalsk fremstår Royel Otis om en fin miks av MGMT, Vampire Weekend, Talking Heads og en litt hissigere utgave av bandene til landsmannen Luke Steele, Empire Of The Sun og The Sleepy Jackson. Vi snakker i all hovedsak leken og upretensiøs musikk, der gitarriffene, omringet av taktfast tromming og velutviklet meloditeft, vies stor plass.  På «Velvet» dukker New York og legendariske band som The Velvet Underground og Television opp i bakspeilet. 

«Sofa King» og «Fried Rice» er to særdeles sterke låter, med både mye trøkk og melodiøs vilje. Noe som også sies om den The Cure-aktige «Sonic Blue», mens «Heading For The Door» og «Always, Always, rusler bortover i et behagelig og repeterende tempo. (EAA)

Kaleah Lee: «Birdwatcher» (EP, 2024)

En lovende debut fra unge Kaleah Lee fra Vancouver. Musikken minner tidvis litt om en annen personlig favoritt; Rachel Bobbitt, også hun fra Canada. Unge Lee har arrangert og produsert selv på denne enkle, men fine EP’en.

Ved siden av tittelsporet, drivende «Birdwatcher», er «Where’d The Time Go» verdt å få ørene opp for. Den sarte, men sterke «Rotting Fruit» og avslutningssporet «Wake», holder også standarden godt oppe. Det låter ungt og friskt, samtidig som musikken har de rette forankringene i tradisjonell indie/folk.

Det er nerve i musikken til Kaleah Lee. Så mye mer er det ikke å si i denne omgang, men det er tilforlatelig å anta at en lovende karriere venter en som jobber videre med et så godt utgangspunkt. (JEE)

Vampire Weekend: «Mary Boone» (EP, 2024)

Fem år etter det fremragende albumet, «Father of the Bride», er New York-gjengen i Vampire Weekend, tilbake med fire låter som låter umiskjennelig ut som dem selv, og som er en forsmak på hva som kan vente oss av musikalske krumspring på deres nye album «Only God Was Above Us», som slippes den 5. april.   

Vampire Weekend, som består av Ezra Koenig, Chris Baio, and Chris Tomson, spilte inn låtene i New York, Los Angeles, London og Tokyo med Koenig og Ariel Rechtshaid bak spakene. Koenig står også oppført som låtskriver på alle låten.

Det mest umiddelbare sporet er definitivt «Capricorn» med et nydelig refreng. Låta snirkler seg avgårde omgitt av kassegitarer, piano, strykere, synth og lett egenrådig tromming. «Classical» er skikkelig upbeat og klassisk VW, med kassegitarer, tung bass og mye leken synth i monitor. Midtveis i låta får vi en liten battle mellom en spinnvill saksofon og energiske tangenter. (EAA)

Bartees Strange: «Say Goodbye To Pretty Boy (Deluxe Edition)» (EP, 2024)

Bartees Leon Cox Jr., også kjent som Bartees Strange, er en engelskfødt amerikansk indie-artist. Cox vokste opp i Mustang, Oklahoma, og er nå basert i Washington D.C. Hans kvaliteter som låtskriver gjør at han stadig dukker opp i de merkeligste sammenhenger, sist kreditert sammen med Jack Antonoff på den ferske plata til Bleachers.

I etterkant av hans forrige utgivelse, «Farm to Table» (2022), har Bartees turnert med både The National, Japanese Breakfast og Metric. Og nettopp The National er stikkordet, for denne Delux-versjonen er rett og slett en re-utgivelse av cover-albumet med The National-låter, «Say Goodbye To Pretty Boy» fra 2020, kombinert med EP’en «The Geese of Beverly Road / Looking for Astronauts», også fra 2020.

Det dreier seg med andre ord stort sett om låter ført i pennen til Aaron Dessner og Matt Berninger. Unntaket er meget fine «A Reasonable Man (I Don’t Mind)» som er kreditert Padma Newsome. Men Bartees Strange gjør låtene på sine egne premisser. Først og fremst tilfører han god dose soul til de alternative arrangementene. De umiddelbare høydepunktene, «Mr. November» og «Lemonworld» er gjenkjennelige, og gir du plata et par runder ekstra dukker det plutselig opp interessante og intrikate partier i de fleste låtene. (JEE)