Plateanmeldelse: Vampire Weekend – «Only God Was Above Us» (album, 2024)
«Akademiker-pop»? «Intellektuell pop?«Pretensiøs pop»? Kanskje til og med «Afro-indie»? Forsøkene på å sette merkelapper på Vampire Weekends musikalske uttrykk har vært mange – og ikke alle like presise, selvsagt avhengig av om man liker dem eller ikke. Fellesnevneren har imidlertid stort sett vært «pop» – og siden vi heter Popklikk starter vi der:
For det er i grunnen der hele nøkkelen til suksessen gruppa har opplevd siden starten ligger – dette er pur popmusikk! Enkle og umiddelbare melodilinjer nennsomt og kreativt pakket inn i imponerende arrangement og produksjon som skaper en umiskjennelig egenart – et eget «sound». Den selvtitulerte debutplaten som kom ut i 2008 skapte en enorm interesse, for gutta fra New York representerte noe nytt – en sjangermiks som gav grobunn for endeløse diskusjoner om referanser til musikkstiler og artister – og om hva som var stjålet hvor.
Vampire Weekend har ikke latt seg affisere av alt dette, men har i stedet gjennom fire album foredlet sitt utrykk – til glede for de fleste av oss. På veien har de hentet nye impulser og utforsket ulike retninger – uten å miste sitt musikalske «jeg».Når de på det femte albumet «Only God Was Above Us» på lekent vis gir oss hint av musikalske egen-referanser fra sine foregående plater – ja, da er vi «full circle» – og det vitner om et band som slett ikke går på tomgang, men har selvtillit i bøtter og spann – og det høres. Den karismatiske og allestedsnærværende vokalisten og frontfiguren Ezra Koenigsynger i våre ører bedre enn noen gang. De umiskjennelige gitarløpene sitter som vanlig som støpt – om de nå er av det «karibiske» eller «afrikanske» slaget. Og trommearbeidet er akkurat så lekent men samtidig fjellstøtt som forventet – og da er det vanskelig å la være å «få fot» og innimellom gjøre om lytterom til dansestudio.
For albumet er et veritabelt overflødighetshorn av gode låter, gode tekster – og viser en vilje til å utfordre – i tillegg til å se seg selv i det musikalske speilet. Bandet beskriver selv platen som et tilbakeblikk på oppveksten i en by (NYC) i en relativt nær fortid som ikke «er» lenger. De tekstlige referansene er mange – og for en som ikke lever og ånder storbyens intense liv – nesten overveldende.
De tømmer hele malerskrinet og jobber med bred pensel og sterke farger på åpningslåta «Ice Cream Piano». Det er umiddelbart og fengende, det er etter hvert fullt øs med stryk og det hele – og det er tekstlinjer som «We’re all the sons and daughters of the vampires who drained the old worlds necks». Makes you think, som det heter på nynorsk. Men anslaget er også til å glise bredt av – for det gir oss et varsku om hva som kommer – og det er grunn til å glede seg.
Ut av høyttalerne strømmer flotte «Classical» – og om det finnes en låt på plata som virkelig fanger essensen av utrykketsom har drevet Vampire Weekends karriere så er det denne. Ellers er det selvsagt verdt å nevne radiosingelen «Capricorn» og andre pop-perler som fascinerende «Connect», «Gen-XCops» (med den treffende oppsummeringen «Each generationmakes its own apology») og den vakre «Mary Boone». Lista kunne blitt enda lengre, for det er mye å ta av når de ti sporene skal oppsummeres. Låta som i våre ører allikevel står frem som den aller mest fascinerende er «The Surfer». Den er intet mindre enn et veritabelt «smørgåsbord» av vellydende sjangerlek med «Beatleske» tilløp.
Og når de siste strofene av den nesten a-typisk stormvakre «Hope» toner ut er det bare å trykke repeat (evt. reise seg fra go’stolen og snu vinylen igjen) for denne plata fortjener mange runder – hos alle som har et bankende pop-hjerte.
Foto: Promo
