Plateanmeldelse: The Lemon Twigs – «A Dream Is All We Know» (album, 2024)
Den femte mai i fjor slapp The Lemon Twigs «Everything Harmony», som fikk meg til å skrive blant annet følgende i min anmeldelse av plata:
«I min verden skal det godt gjøres å lage et album som matcher «Everything Harmony»både når det gjelder meloditeft, musikalsk lekenhet og produksjonsmessige ferdigheter. For stort bedre enn dette blir det neppe om du liker melodiøs popmusikk som bæres på gullstol av uovertrufne vokalharmonier og et lydbilde som sender deg rett til himmels (og tilbake igjen).»
Og nå de altså her igjen med med sitt femte album, «A Dream Is All I Know», som er minst like bra som forgjengeren og et par av de andre platene foran i rekke.
The Lemon Twigs, som slapp sitt første, og vært kritikerroste album, «Do Hollywood» i 2016, består av brødrene Brian and Michael D’Addario, sønn av Roddie D’Addario, som slapp de to herlige softpop-platene, «Falling For Love» og «Take In The Show», i 1976.
Brian og Michael er to kunstnersjeler som streber etter å lage tidløs musikk som henter svært mye av sin inspirasjon fra den gylne perioden da band som The Beach Boys, The Beatles og The Zombies satte sine monumentale avtrykk i musikkhistorien. Men det er heller ingen tvil om at brødrene D’Addorio, også har lyttet mye på musikk som faller inn unner softpop/kammerpop-paraplyen og artister som for eksempel The Raspberries, Badfinger og Todd Rundgren. Eller Kiss, for den saks skyld.
«A Dream Is All I Know» er en sånn plate som etter første lytting så til de grader leverer både når det gjelder melodiøsitet og produksjon, at man tenker at man fort kommer til å bli litt lei. Men den gang ei, for måten brødrene D’Addario evner å foredle og viderebringe den musikalske arven de elsker, er helt enestående. De makter, på mesterlig vis, ja, du tenkte det nok – å lage tidløs musikk der nåtid og fortid forenes på forbilledlig vis. Å høre på «A Dream Is All I Know» er som å våkne opp fra en drøm en eller annen gang sånn cirka 1968-1975. En tid da en herlig miks av The Beatles, The Beach Boys, Roy Wood, Nick Drake, Gilbert O’Sullivan, The Raspberries og T. Rex, hadde sin storhetstid.
Å gi seg inn på enkeltlåter blir egentlig litt tullete, for her fungerer det aller meste fra første til og med tolvte låt. For fra åpningslåta, «Golden Years», der en syntese av The Beatles og The Byrds, setter fart på låta, som etterfølges av den The Beach Boys-inspirerte «They Don’t Know How To Fall In Place», ruller der på med knallsterke låter.
Foruten å ha skrevet og produsert alle låtene, spiller brødrene stort sett alle instrumentene på plata. Et lite hav av instrumenter bestående av blant andre store mengder med keyboards og tangenter, blåsere, strykere, el-gitarer (deriblant 12-strengere), mandolin, cello og ganske mye mer. Farfisa-orgelet på «Peppermint Roses», er bare en av mange herlige musikalske krumspring. Brødrene veksler på å synge og sammen fremfører de aldeles strålende vokalharmonier.
På nydelige «In The Eyes Of The Girl», der stort alle tankene går til The Beach Boys, bidrar Sean Ono Lennon både som produsent og bassist, en låt beskrevet i presseskrivet som «Merseybeach». Og det er jo litt gøy, da.
For å spille på tittelen er det ingen tvil om at «A Dream Is All I Know» er en drøm av en plate. En vakker drøm det er så godt å våkne opp fra, at man gleder seg til å sovne igjen og fortsette drømmen.
Foto: Promo/Captured Tracks
