Plateanmeldelse: Cassandra Jenkins – «My Light, My Destroyer» (album, 2024)
Cassandra Jenkins er utrolig nok enda en fullt utvokst gren på det amerikanske alternativ-pop-treet. Jenkins albumdebuterte med «Play Till You Win» (2017) og fulgte opp med det kritikerroste albumet «An Overview on Phenomenal Nature» i 2021, produsert av selveste Josh Kaufman.
Jenkins, som til vanlig er basert i Brooklyn, New York, har tradisjonelt hatt lite til felles med den musikken vi oftest forbinder med NY. I stedet har den gjerne blitt karakterisert som ambient-pop eller folk-pop av det litt forsiktige slaget. «My Light, My Destroyer, derimot, er langt mer kompleks. Her finner man elementer av gitarbasert indierock, noe new age-greier, sofistikert pop, og jazz(!) i en salig røre.
I sentrum av alt dette befinner Cassandra Jenkins seg med all hennes nysgjerrighet overfor alt fra planeten vår, universet, til de nære ting, som kjærligheten og livet. Det være seg på morsmålet eller på fransk, i form av komplette sanger eller lydopptak av mer hverdagslige gjøremål. I tillegg får Jenkins det hele til å høres lekende lett og uanstrengt ut, men i virkeligheten var det ingen selvfølge at dette albumet skulle se dagens lys; den forrige plata var ment å skulle bli hennes siste, men den gode mottakelsen har tydeligvis vært motiverende. Heldigvis for oss.
Det som er slående ved «My Light, My Destroyer», er den fenomenale produksjonen. Dette er et håndverk amerikanerne virkelig kan. La gå, de har et tvilsomt politisk system, et dobbeltmoralsk samfunn og en total mangel på forståelse for fotball, men når musikk skal produseres er de overlegne, mange hakk over røkla, hver eneste gang. Tradisjonen er så djupt forankret ‘over there’ at selv i dagens digitaliserte og kommersialiserte musikkindustri leverer de regelmessig levende kvalitetsproduksjoner, som dette albumet. Og takk og pris for det.
«My Light, My Destroyer» kommer, ikke overraskende, høyt på mine lister i år. Beste spor: den drivende «Clams Casino», den uforlignelige singelen «Delphinium Blue, den Eels-inspirerte «Petco», «Omakase» og den nydelige kjærlighetslåten «Only One».
