Plateanmeldelse: This Is Lorelei – «Box For Buddy, Box For Star» (album, 2023)

Våren 2022 hørte jeg mye på duoen My Ideas svært lekne debutalbum, «Cry Mfer». Et album bestående av litt skranglete, men tidvis svært melodiøse og upretensiøse poplåter som for eksempel «Crutch», «Baby I’m The Man» og «One Tree Hell (feat. thanks for coming)». Hvorfor plata ikke ble anmeldte er et lite mysterium, men jeg fikk i det minste med meg at bandet bestod av to svært talentfulle musikalske sjeler, Lily Konigsberg og Nate Amos, sistnevte fra Brooklyn, New York.  

At Konigsberg i 2021gav ut sitt andre soloalbum, «Lily We Need To Talk Now», fikk vi med oss her i Popklikk, et album som definitivt også hadde fortjent en anmeldelse (sukk). Det vi derimot ikke fikk med oss var at Amos allerede hadde gitt ut to album med Water From Your Eyes, en duo bestående av Amos og Rachel Brown (thanks for coming). Da de i fjor slapp sitt svært kritikerroste tredjealbum, «Everyone’s Crushed», var undertegnede på ballen, men skjønte raskt at det ikke var helt min greie. 

For cirka en uke siden dukket en artist med det litt snåle navnet This Is Lorelei opp med debutalbumet sitt, «Box For Buddy, Box For Star». En artist og et album som i dag fremstår som et av årets musikalske funn. Og hvem tror dere skjuler seg bak navnet? Nate Amos, så klart, og denne gangen gjør han alt på egen hånd, også syngingen, som han i stor grad overlot til Konigsberg og Brown i de to ovennevnte samarbeidsprosjektene. 

«Box For Buddy, Box For Star» oppleves som et skikkelig overskuddsprosjekt der Amos flyter rundt i forskjellige musikalske sjangre uten at det går utover den melodiske kraften som er selve hjertet i musikken. 

Den knallsterke, countryinspirerte åpningslåta, «Angel’s Eye», er en duett der Amos tar seg av begge stemmene, noe jeg ikke forsto før jeg hadde hørt låta et par ganger. Akkompagnert av fele, gitarer og taktfast tromming, synger Amos både høyt og lavt. På neste låt ut, den repetetive og fengende «Perfect Hand», overtar trommemaskiner, piano og samplinger på fint vis, før oppjagede og svært avhengighetsskapende «I’m All Fucked Opp» fyller rommet med musikalsk stjernestøv. 

I min verden er bruk av auto-tune noe skikkelig herk, men det var før Amos, etter å ha forført meg med de tre ovennevnte låtene, tok meg fullstendig på senga med «Dancing in the Club», en fantastisk låt der vokalen fremføres med auto-tune fra begynnelse til slutt. Og vips, så elsket jeg for første gang i mitt liv en auto-tune-låt. Utrolig, men sant, og verden står ikke til påske. Når det er sagt: Dette er trolig kun ett unntak, og nei, jeg synes fremdeles ikke at det kler Lambchops Kurt Wagner spesielt godt når han tar i bruk auto-tune. 

Deretter følger det seks låter som er minst like knallsterke som de fire første. Låter som musikalsk spriker i flere retninger og der lydbildet fylles med alt fra synther til banjoer. Å beskrive musikken på «Box For Buddy, Box For Star», er derfor ingen enkel øvelse, men for undertegnedes høres det rett som det er ut som en fin miks av det The Streets, Bright Eyes og Eels driver med. At flere av låtene også henter inspirasjon fra singer songwriter-tradisjonen og countrymusikken, er utvilsomt også et stort pluss. Men, som nevnt innledningsvis; det er først og fremst Nate Amos’ evne til å trylle fram gode melodier som er platas store styrke. 

Tekstmessig har Amos også mye å by på, både med tanke på vittige innfall og eksistensielle betraktninger, men akkurat det overlater jeg til lytteren å finne ut av selv. Det viktigste nå, kjære leser, er å bli kjent med Nate Amos vidunderlige musikalske univers så raskt som mulig.