«Born in the U.S.A.», som ble sluppet for 40 år siden den 4. juni i år, er plata som splitter Springsteen-fans. Du kan elske den, hate den eller ha et betent forhold til plata – men er du vokst opp på 80-tallet, er du neppe helt uberørt av den.

Det var forsommer i soveposekøenes tidsalder, jeg var 18 år og ferdig på skolen. Vi skulle til Gøteborg! En kompis hadde bil. Pengene jeg hadde spart fra vaskejobben skulle investeres i en Fender Telecaster – og så skulle vi se Springsteen på Ullevi. Jeg hadde bare billetter til søndagskonserten, men etter litt “busking” foran stadion, ble det penger nok i gitarkassa til den første konserten også.

Og for noen konserter det var! Aller best husker jeg versjonen av «Because the Night» søndagen – der gitarist Springsteen tok av i et langt og forrykende soloparti som jeg bare ville skulle vare og vare. Ullevi ble jo faktisk rystet i sine grunnvoller (!) under fremføringen av nettopp denne låta og ekstranummeret «Twist and Shout». Konsertene var omtrent nøyaktig ett år etter slippet av «Born in the U.S.A.». «Glory Days» var nettopp sluppet på singel – nummer fem i rekka av åtte fra plata som ga Bruce i alt sju amerikanske topp ti-plasseringer.

En litt søkt tilfeldighet, men i de tre årene før Springsteen var på Ullevi hadde de vært der, tre av de aller største, på tampen av kreative og produktive faser; The Rolling Stones, David Bowie og Bob Dylan, som leverte en kanonkonsert samme sted i 1984 (ja da, jeg var der også).

1980-tallet bød på mange dødpunkter fra de største navnene. Stones gjorde sitt siste virkelig gode album i 1978. Dylans enorme skaperkraft på 60- og 70-tallet syntes svekket etter «Infidels» (1983) – fram til «Oh Mercy» i 1989. Bowie hadde hatt sin største kommersielle suksess med «Let’s Dance», men var kreativt sett en skygge av seg selv resten av tiåret og vel så det. Neil Young laget tøysete plater med vocodere og synther. Punkens Lennon/McCartney hadde mistet sin “McCartney” da Mick Jones forlot The Clash.

Prince og Michael Jackson var blitt gedigne i 1984, men selv om Prince tangerte rock i mye av det han gjorde, var han heller en funky kameleon, ikke en rendyrka rockestjerne. Det krydde av spennende artister og band i kjølvannet av punken, men Talking Heads, Echo & the Bunnymen, The Cure, New Order og Elvis Costello ble aldri megastjerner.

Tom Waits var genial, men sær. Rockscenen var ytterst vital, med band som Sonic Youth, The Replacements, Hüsker Dü, Violent Femmes, The Smiths, Go-Betweens, The The og  The Waterboys i sine tidlige faser. Men ingen av disse var for de største massene. R.E.M var studentyndlinger gjennom hele tiåret, og U2s megastjernestatus kom først i 1988.

Så rockestjerne-tronen var på sett og vis ledig. Slik Springsteen skriver om denne perioden i sin selvbiografi «Born to Run», virker han å ha vært bevisst på at «Born in the U.S.A.» kom til å bli «The Big One». Men ikke på konsekvensene – selv om han hadde styrke og bevissthet til å takle statusen. Hans forhold til å være helt i midten av popsirkuset ble naturlig nok ambivalent.

Og plata som fikk ham dit inviterte til misforståelser som kanskje tjente til å styrke utilsiktede virkninger av berømmelsen. Samtidig var Born in the U.S.A. et gedigent overskuddsprodukt – med en overbevisende, uimotståelig kraft. Det var aldri noen tvil om at det var hans eget verk, fultt og helt, og at han hadde full kontroll. Rock-ikonet «The Boss»ble sementert med denne utgivelsen.

I løpet av 1980-1981 ga «The River» Bruce Springsteen tre megahits og stjernestatus i elitedivisjonen. Oppfølgeren «Nebraska» overrasket på forsiktig vis om helt andre planer. Få påfølgende plater har vist en større endring i uttrykk enn skrittet fra lavmælte, akustiske «Nebraska», spilt inn hjemme på en kassettspiller (8 track cartridge) – til bombastisk produserte Born in the U.S.A., passende nok delvis innspilt i New York-studioet The Hit Factory.

Men de to platene ble dels spilt inn om hverandre – kjernen av rockelåtene faktisk før «Nebraska», og en låt som «Downbound Train» begynte sitt liv i akustisk «Nebraska»-drakt. Så albumene ble planlagt og skrevet i samme periode, men ideer om et nytt dobbeltalbum forkastet tidlig. I ettertid er det interessant at mens «Nebraska» er en typisk «kjenner»-favoritt», er «Born..» et album mange hardcore-fans sliter litt med. Selv om de to på sett og vis er bygget på samme plattform, er det de to mest ulike platene i hans diskografi.

Vil du få noe annet ut av Springsteen-praten enn en konkurranse i hyllest, lar du «Born to Run» og «Darkness on the Edge of Town» ligge. Da trekker du fram Born in the U.S.A.. Du kan for eksempel begynne med coveret. Flagget. Er det noen som egentlig skjønte var flaggbruken skulle bety? Bruken av flagget kunne misforstås i alle mulige retninger. Springsteen var nok innerst inne neppe helt happy både med å bli tatt til inntekt for patriotisme og at bildet kunne se ut som han urinerte på Stars and Stripes.

«We had the flag on the cover because the first song was called «Born in the U.S.A.», and the theme of the record kind of follows from the themes I’ve been writing about for at least the last six or seven years. But the flag is a powerful image, and when you set that stuff loose, you don’t know what’s gonna be done with it», sa Springsteen i et intervju med Rolling Stone i desember 1984.

Ingen overdrivelse, det der. 30 år seinere banker det stadig fjortiser på døra hans og roper ut refrenget iført bandanas og hvit t-skjorte. En pris å betale for tvetydighet, men det er ikke sånn at sjefen angrer. Det ble som det ble, og kraften i låt og tekst er fremdeles noe av det mannen selv ser med mest stolthet tilbake på 30 år seinere. Og du kan like det eller ei: coveret står igjen som et av de mest ikoniske i rockhistorien.

Først ut av singlene var «Dancing in the Dark». Responsen blant fansen? Blandet, allerede. Hva var dette, liksom? Hadde han solgt seg ut? En klar hit, men synthriffene bak den relativt mørke teksten var uvant kost. For Springsteen var imidlertid ikke det tekstmessige på plate så annerledes fra «Nebraska»: «If you look at the material, particularly on the first side, it’s actually written very much like Nebraska – the characters and the stories, the style of writing – except it’s just in the rock-band setting», sa Springsteen til Rolling Stone.

Men om tittellåta aldri så mye handlet om desillusjon fra et arbeiderklasse-perspektiv i kjølvannet av Vietnam-krig og nedlagte fabrikker, kunne det bombastiske ved refrenget og produksjonen lett appellere til andre instinkter. Patrioter lot seg begeistre, og de hørte ikke nødvendigvis på hele teksten. Det var valgår i USA, og Reagans gjenvalgskampanje forsøkte å få bruke låta. Framstøtet ble selvsagt blankt avvist. Det ble også Chrysler, som ville bruke låta i en reklamekampanje for en ny bilmodell på slutten av 80-tallet.

For Springsteen handler de amerikanske verdiene gjerne om strevet for rettferdighet, muligheten for et liv med verdighet, å skape noe eget – med flagget som symbol for både svik og håp, kanskje. Han beskriver svik og desillusjon gjennom vietnamveteraners erfaringer, og hvordan de mange nedlagte fabrikkene vanskeliggjorde den amerikanske drømmen. Akkurat dette budskapet ble nok for nyansert på det polariserte 1980-tallet. «Folk hører det de vil høre”, skriver han i biografien. Det var jo ikke sånn at fyren var anti-amerikansk. Men anti-amerikanismen var ikke bare legitim i Europa og Norge – den var nærmest institusjonalisert i en del miljøer.

Hatet mot Reagan og Maggie Thatcher var intenst. Så uansett hvor velment og gjennomtenkt Springsteens tekst og flaggbruk egentlig var, var ikke klimaet for dobbeltbunnet flagg-symbolikk med amerikanske farger det aller beste i 1984. Feiltolkningen av den angivelige patriotismen førte både til omfavning fra feil folk og svelgevanskeligheter blant mange “riktige folk”, blant dem trofaste fans. Man kunne liksom ikke godt brøle Born in the U.S.A. med bermen!

40 år seinere er «Born in the U.S.A.» for meg et interessant gjenhør med en relativt sjelden spilt plate. Har den tålt tidens tann? Har den bombastiske produksjonen overlevd? Synthene? Trommene? Og aller viktigst: låtene?

Selv spilte jeg «Born in the U.S.A» mye da den var ny, men jeg pleide å hoppe over tittellåta. Ved gjenhør skjønner jeg hvorfor. Og, nei – det handler ikke om teksten! Den er nemlig knallsterk. Men den enerverende synthen som aldri gir seg, og trommenes maksingeværlyd, ødelegger det som ellers egentlig er en formidabel rockelåt bygd på to enkle grep, med herlig gitarspill, fenomenal bassing og, som Bruce selv skriver, Max Weinbergs mest gedigne trommespill. Synd med lyden!

Neste låt, «Cover Me», var singel nummer to. «Times are tough and just getting tougher». Og så videre, «men sammen kan vi ri av stormene». OK det, men tross likhetene i metafor, er det ikke akkurat «Shelter from the Storm»-kvalitet over teksten. Beholdningen her er en fin gitarsolo, litt sånn i «Adam Raised a Cain»-land. Men dette er hypertrad mollbluesrock i den mest masete enden av denne mannens repertoar – «Cover Me» mangler ro og tyngde, den er bare hektisk.

Heller ikke «Darlington County» har noen gang ranket høyt hos meg. Midt på veien-rock’n roll bygget på streit tregrepsstruktur, komplett med et sånt “sha-la-la”-refreng som skreddersydd for å plage vettet av deg på konsert, når den halvfulle, selvopptatte gjengen ved siden av deg gjør alt de kan for bare å høre seg selv. Groovet er mer henslengt og kulere enn på de andre standardrock-låtene på plata, og for engangs skyld slipper vi synthene. Men orgelbruset kan ikke overdøve koret og den enerverende sax-soloen.

Fjerdelåta «Working on the Highway» er en sånn rockabilly-beslektet trall som Bruce skriver i halvsøvne. Teksten er klassisk springsteensk arbeiderromantikk om monotonien i arbeidet, der håpet om en bra date i helga holder deg oppe gjennom arbeidsuka – og både tekst og melodi bringer tankene til Lee Dorseys klassiske «Working in the Coalmine». Akkurat det slo meg ikke før nå – og løfter låta littegrann opp…

Men så – de fleste virkelig gode plater har en kanon åpning – Born in the U.S.A. er absolutt best på midten!

For fra «Downbound Train» tar det seg opp. Låten har en deilig gitaråpning, trist nok tekst, melodisk slekter den på «The River». Han som hadde alt, og mistet det. «Don’t you feel like you’re a rider on downbound train». Her fungerer synthene mer som diskret krydder. Og den har et rytmisk sug, en laidback atmosfære jeg alltid har kjent som et hvilerom på denne plata.

Over til «I’m on Fire», den lavmælte countryaktige låta som så fortreffelig beskriver sjalusi, og håpet om være den som forfører, så fortreffelig. «Sometimes it’s like someone took a knife, baby, edgy and dull and cut a six-inch valley through the middle of my soul».Ikke rart den er mye covret, og selvsagt har den åpenbare inspiratoren Johnny Cash gjort det. Vi slipper ikke unna synthene her heller, men de er liksom ikke sånn i veien.

Tid for side 2!

Det sies at Springsteen egentlig ikke ville ha med «No Surrender», fordi den ikke passet helt inn tekstmessig, men at Steve Van Zandt overbeviste ham om at en så god dose power-rock’n roll umulig kunne skade. Og ifølge Bruce’ selvbiografi «Born to Run» er begge de første låtene på side 2 sterkt preget av at han nettopp hadde fått vite at Steve ville forlate E Street Band. Kameratskap, blodsbånd, evig troskap, slik ting.

I motsetning til det meste av dette albumet, er «No Surrender» fortsatt ganske fast inventar på Bruce’ konserter, 40 år seinere. Jeg husker at Elvis Costello i et samtidig intervju latterliggjorde linja «We learned more from a three-minute record than we ever learned in school» – men han tok nok poenget – egentlig. «No Surrender» har alt en klassisk Springsteen-rocker skal by på: overbevisende formidling og tekst, suggerende melodi og refreng, en dose mørke i mellompartiet. En triumf av en låt!

«Bobby Jean» – platas beste låt! Her balanserer alt riktig: piano/synth-bruken er mer moderat enn på «Dancing in the Dark», men riffet som gjentas over en deilig synkende akkordprogresjon sitter som limt. Til og med Clemons’ saksofonsolo er på den rette sida, og ikke et nanosekund er overflødig eller kjedelig.

Og altså: det handler visst om kompis Steve her, ikke en ekskjæreste fra ungdomstida, som man kanskje skulle tro. Men teksten kan godt tolkes i den retningen også. For, som Nick Hornbys jeg-person reflekterer i «High Fidelity», etter en kjapp gjennomgang av forholdene som glapp: «I’d like to phone all those people up and say good luck, and goodbye, and then they’d feel good and I’d feel good. We’d all feel good. That would be good. Great even.”

Denne Cadillacen av en poplåt følges av en tur rett ned i reservedel-lageret:

«I’m Going Down» er en luftig rockelåt, men definitivt i den ordinære enden av Springsteen-katalogen – samme akkordrunde hele veien – og det fair nok, hvis dynamikk, suggererende framføring eller noe annet magisk oppveier – ikke så her. Platas kjedeligste låt – og noe av det minst givende i hele Springsteen-katalogen.

«Glory Days». Nostalgitripp om svunne drømmer, gamle venner og gamlekjærester. Klassisk rockelåt med trøkk og et helt latterlig enkelt synth/orgelriff. Stor live-favoritt, og en trivelig trall. Men selv om den er en opptur etter forrige låt, er toppnivået langt unna.

«Dancing In the Dark» kunne bare vært laget på 80-tallet, men sine diskrete synth-riff og DET soundet. Den inngår i DNA-et i definisjonen av 80-talls lyd – på linje med «Girls Just wanna have Fun», «Like a Virgin», «Billie Jean», «Do You Really Want To Hurt Me» eller «Time after Time». Men låta har tålt tidens tann ganske bra – mellomtemaet gir et øyeblikks løft ut av miseren – glimt av håp om at det skjer noe, og musikalsk og melodisk er den en befrielse etter de ganske kjedelige låtene rett før den.

«My Hometown» avslutter; en veldig klassisk Springsteen-ballade. Gode minner om hjembyen – livet som var – kontrastert med fallet, nedturen, fraflyttingen: småbyens forfall. Igjen er låta badet i 80-tallssynther, men her gir synthene heller låta et signaturpreg enn å ødelegge. Det er ikke noe problem å tenke seg «My Hometown» med steelgitar og munnspill, men her hadde det vært et unødig brudd med helheten. Dette er bare enkelt, vakkert og vart.

Born in the U.S.A. står igjen som et monument over den kommersielle peaken i en av de største artistenes diskografi og som et sentralt verk i «heartlandrocken». En håndfull av låtene hører til på den øverste hylla av det denne mannen har gjort – albumets midtparti og avslutteren «My Hometown». Men produksjonen, de dominerende synthene og trommelyden overdøver essensen i noen av låtene – særlig tittelsporet.

Og, når vi vet hva denne mannen er i stand til: de ganske ordinære rockelåtene er for mange – man kan for eksempel sammenligne med nivået på «til overs»-bunken fra Darkness-perioden, eller uptempo-låtene på «The River». Det er rett og slett ikke samme nivå her, uansett hvor koherent det hele er tekstmessig – som var vesentlig for sjefen sjøl.

Som alltid med Springsteen er sammensetningen av låter alt annet enn tilfeldig – jubelrock med mørke tekster er den røde tråden på «Born in the USA». Denne ambivalensen i uttrykket gjør plata mer interessant enn selve låtkvaliteten. Dette er jo også en kommersiell koloss av et album: du kan ikke ha vært ungdom på 1980-tallet uten å ha et eller annet forhold til plata, og i den kategorien album er «Born in the USA» definitivt blant de bedre.