Plateanmeldelse: Chime School – «The Boy Who Ran The Paisley Hotel» (album, 2024)
Chime School… Har det noensinne vært et bedre bandnavn siden, ja, The Band? Andy Pastalaniec har gitt bandprosjektet sitt et navn som direkte knytter an til noe av grunntonen i musikken hans. For, ja, her er det «chiming guitars» i overflod. Gitarene «ringer» og «jangler» som det skal gjøre i denne typen gitarpop.
Så, hva snakker vi egentlig om her da? Vel, Chime School slapp sin selv-titulterte debut i 2021. De fikk ikke så rent lite oppmerksomhet i «undergrunns»-kretser som bryr seg om gitarpop og powerpop av indie-typen. Albumet ble sluppet på San Francisco-selskapet Slumberland Records som nok er mest kjent for å ha hatt The Pains Of Being Pure At Heart i stallen. Med andre ord: Dette er indie! Det er selvgjort og særdeles velgjort. Det er beviset på at utrolig god musikk med lang varighet kan lages av folk med lite likvide midler. Er ideene, låtene og vibben god nok, da kan det bli utrolig bra!
«The Boy Who Ran The Paisley Hotel» er et stort steg opp fra debuten, synes jeg. Og da var debuten preget av catchy og iørefallende janglepop-låter som fortsatt spilles ofte hos meg. At denne andreplata er enda bedre skyldes i stor grad at Pastalaniec har åpnet opp lydbildet en anelse, instrumentene ligger mer distinkte i miksen og han bruker vokalmelodiene mer aktivt i låtene.
Hos meg har derfor disse nye låtene og melodiene satt seg rett i hjernebarken, rett og slett. Jeg mener, trekker du ikke på smilebåndet og kjenner hodet bevege seg når Teenage Fanclub’ske «The End» setter inn melodien etter den akustiske gitar-innledningen, vel, da må du legges inn på gitarpop-klinikken!
Og det verste er at det blir bedre! «Why Don’t You Come Out Tonight» er lettere euforisk to-minutters pop, der Pastalaniec øker tempoet en anelse og viser stor teft ved å legge inn en mellotron helt bakerst i lydbildet, som for å understreke at «hei, jeg er ikke helt endimensjonal heller».
Nå kan det ikke være mer, tenker du sikkert, men så avslutter «Give Your Heart Away» en helt fantastisk trio av innledningslåter, med disse ringende gitarene jeg beskrev i begynnelsen av anmeldelsen. Om Chime School er lettere euforiske, så er jeg som anmelder nok atskillig mer opprømt…
Det var de vokalmelodiene, ja. Ett av de beste eksemplene får vi i «Another Way Home», der det synges om den ambivalente lengselen etter å komme hjem eller flykte videre i livet. Når Pastalaniec etter omtrent 40 sekunder synger «And she’s waiting for a plane / to take her away», da treffer han et eller annet meloditrengende hos meg. Så roer han ned i «Words To Say», en akustisk ballade med strykere og synger nydelig om hverdagslivets drømmerier om noe annet. En låt som ikke hadde vært borte på et album fra skotske indie-helter som The Pastels eller kanskje Belle & Sebastian.
«Wandering Song» da? En triumf av en gitarpop-låt, rett og slett. Vokalmelodiene er sterke igjen, men her er det rett og slett slik at alt bare kommer sammen i et perfekt hele. Gitarene, de lune bass-linjene og drivende trommer som topper det hele. Det er referansetungt, tror jeg, men samtidig noe unikt Chime School over denne.
«Say Hello» er det nærmeste vi kommer lydbildet fra debutalbumet med relativt tett og kondensert indie-pop, mens «Desperate Days» er drivende god gitar-basert kritikk av utviklingen i San Francisco, tror jeg, de siste årene. Selv om Chime School lager det mange vil si er typisk solfylt gitarpop, så uttrykker Pastalaniec sin motstand mot sommerens kvelende hete og mas i «(I Hate) the Summer Sun. Orgelet i denne! Smelt, smelt, smelt.
«Negative Monday» er en folk-pop ode til alskens låter om maniske mandager og mandag morra blues, etter det jeg kan høre. Den kan nesten minne litt om australske Lucksmiths eller et mer opp-tempo Simon & Garfunkel uten de interne kranglene. Når «Point of Lights» avslutter det hele med sitt lette brit-pop’ske stuk, vel, da tar jeg meg i tenke at Chime School er et band jeg håper vi vil høre mye fra i framtiden. Og gjerne litt oftere enn hvert tredje år!
Foto: Slumberland Records
