Plateanmeldelse: Laughing – «Because It’s True» (album, 2024)

Av uforståelige grunner har jeg ikke anmeldt debutalbumet til den kanadiske gruppa Laughter ennå. Uforståelig fordi den er så latterlig fin at jeg nesten har spilt den i stykker (på Spotify, noe som muligens er enda mer uforståelig). Plata heter «Because It’s True» og ble sluppet allerede i slutten av juni. Så på vegne av Popklikk, beklager jeg på der sterkeste at dette lille mesterverket ikke blir anmeldt før nå. 

Laughing består av Josh Salter, Laura Jeffery, Cole Woods oh André Charles Thériault  som bytter på å gjøre stort sett det meste på plata. En kvartett med bakgrunn fra mange andre band, men som nå alle har sin musikalske base i Montreal. 

Suksessformelen til Laughter består i at de på fremragende vis makter å forene det beste fra sjangre som powerpop, slackerrock og countryrock. Noe som har resultert i et usedvanlig melodiøst og avhengighetsskapende album, der låtene flyr avgårde mot stadig nye høyder. «Because It’s True» er er noe så sjeldent som et album man aldri blir lei av selv etter å ha hørt det døgnet rundt i flere dager. Noe som ikke akkurat er dagligdags der jeg kommer fra. 

Det at gjengen ved hjelp av enkle grep, klarer å grave fram nyanser i noe som i utgangspunktet oppleves som ganske likelydende, tilfører plata både variasjon og pusterom. De musikalske preferansene er mange og ganske forskjellige. Alt fra The Monkees, Teenage Fanclub og Big Star til Pavement, Dinosaur Jr. og Built To Spill. Lydbildet er ganske rett fram og ukomplisert og kun fylt med trommer, bass og gitarsprang i flere retninger; det være seg i form jangling, fuzzing eller lett brøling/vrenging. 

Det begynner friskt med lett bråkete og janglete «Easier Said», som sklir over i lettbente og svært tiltalende og Big Star-aktige «Pebbles». Deretter følger «Bruised» med deilige gitarriff og herlige koringer. En treenighet av rocka poplåter man skal lete lenge etter. Og sånn bare fortsetter det, som om det å skrive perfekte, melodiske poplåter omfavnet av en uendelig mengde gitarer, er det mest naturlige i verden. Noe «Will She Ever Be A Friend Of Mine», «You And I» er enda to ypperlig eksempel på. 

På knallsterke «Dont’ Care», med Laura Jeffrey bak vokalen, beveger gjengen seg i et landskap der coboyhatter og boots, ofte er i synsvinkelen. En låt som følges opp av rolige og fintfølende «Glue», før gitarene nok en gang tar kommandoen i herlige «Sour Note». Plata avsluttes på perfekt vis med balladen «Secret».

Nå er det din tur, kjære popklikker. Lykke til på ferden, den kommer til å bli latterlig god. Helt sant!