Konsertanmeldelse: Frøkedal & Familien – Parkteateret, 25. september 2024

For et par uker siden var jeg på konsert med The The, en konsert som var delt i to med en tredve minutters pause i mellom. En konsert som til sammen varte noe som nærmet seg tre timer. Da jeg forlot konserten, var jeg sånn passe fornøyd. Joda, det var stort å se min gamle helt Matt Johnson, men låtvalgene og gjennomføringen av låtene, som selvfølgelig var nesten prikkfri, klarte ikke helt å engasjere meg. Og den sabla pausen skjønte jeg ingen ting av! 

I går var jeg på konsert med Frøkedal & Familien, en konsert som varte sånn cirka en og en halv time, uten pause. Da jeg forlot konserten var jeg skikkelig på tuppa, glad og lykkelig etter å ha vært til stede på en konsert der (nesten) absolutt alt stemte. 

Som The The spilte Frøkedal & Familien også hele den nya plata si, «STAY», samtidig som de hentet fram noen litt eldre gullkorn både litt her og litt der. De valgte for eksempel å spille både «I Don’t Care» og «Lonely Robot» sammen med de nye låtene, før de avrundet konserten med glimrende versjoner av «Flora», «SØN», «The Man Who Isn’t There», «Set Your Spirit Free», «Hybel» og «Cracks», låter hentet fra tidligere album.

Det er ikke alltid jeg synes at det er en god idé å spille alle låtene fra det nyeste albumet, men i går viste det seg å være en veldig god idé av den enkle grunn at det bare forsterket inntrykket mitt av hvor suverent bra «STAY» er. 

Som overskriften antyder, fikk fela mye plass i lydbildet stort sett gjennom hele konserten. Tidvis var det hele tre feler som, side ved side, satte sitt avtrykk på musikken som strømmet mot publikum. Noe som naturlig nok tilførte musikken en herlig miks av noe som kan beskrives som melodiøs, rocka folkemusikk iført olabukser og Doc Martens. Og selvfølgelig en obligatorisk caps og en velklingende mandola for å krydre lydbildet enda litt mer. 

Foruten de nevnte «folkeinstrumentene», fylte gjengen, på forbilledlig vis, også lydbildet med store mengder keyboards/synth og trommer. Koringene, som det florerte av, tilførte musikken en tidvis nesten sakral dimensjon. 

Selve motoren i maskineriet var naturlig nok Anne Lise Frøkedal, som var, enten hun vil det eller ikke, selve stjerna i showet. Og her vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne, for den dama har det meste. Hun utstråler, som resten av familien, en trygghet og ro fra scenen som gjør at det hele ser så lett og uanstrengt ut. Noe det selvfølgelig ikke er, for det ligger utvilsomt mye øving og forberedelser i bunn for å prestere på dette nivået.

Frøkedals omgang med sine to el-gitarer, og de mange lydene som sprang ut fra dem, var sammen med vokalen hennes, selve grunnmuren i lydbildet. Gitarer som vekslet mellom å fuzze, buldre, vrenge, riffe og stabilisere, og en stemme med et register som tillater henne å gjøre stort sett som hun vil.  

Det sagt; Frøkedal & Familien er først og fremst en (kremt) familie som bygger på hverandres ferdigheter og styrker. Og de (ferdighetene, altså) er det så mange av at de til sammen utgjør en musikalsk enhet som leverer på et så skyhøyt nivå at denne skribenten ble fullstendig bergtatt og litt mer enn en smule begeistret. En eksistensiell tilstand som jeg, etter å ha sett meg rundt i lokalet, på ingen måte var alene om å befinne meg i. Ved siden av meg stod det for eksempel to relativt voksne, edru karer og svaiet med lukkede øyne, fullstendig oppslukt av musikken. Et ganske sjeldent syn, der jeg kommer fra. 

I og med at konserten var så til de grader vellykket, gir det lite mening å trekke fram enkeltlåter, for her var det helheten og ikke delene som var det avgjørende. Men, om du ønsker å vite hvilke låter som ble spilt og i hvilken rekkefølge, er der bare å sjekke ut denne spillelista: