Plateanmeldelse: Leif Vollebekk – «Revelation» (album, 2024)
Se for deg dette: Du sitter og ser på en fotballkamp som bare blir kjedeligere og kjedeligere. Når det gjenstår 15 minutter av kampen oppdager du at en fyr du aldri har sett før begynner å varme opp. Og du tenker automatisk at hvis en helt ukjent innbytter skal komme inn å tilføre noe som helst, står det dårlig til med klubben din. Ok, han har en stilig sleik, men det er vel alt, tenker du oppgitt og vurderer om tiden er inne for å forlate stadion, for her lukter det 0-0 herfra til evigheten.
20 minutter senere hopper du opp og ned med hes røst sammen med vennene dine. En av dem er så glad at han nesten er på grinern. 3-0 og hat-trick av fyren med sleiken, som valset over alt og alle som befant seg på fotballbanen. To skudd i krysset, 10-12 tuneller, farten til Lynvingen og hodestyrken til Zlatan. Og du takker det som måtte finnes av hellige vesener for at du – under sterk tvil – valgte å bli.
Litt sånn følte jeg det første gang Leif Vollebekk dukket opp i mitt liv. Jeg satt nemlig og lette etter noe nytt å høre på, men alt jeg sjekket ut bomma skikkelig på ballen. Men så, plutselig og uten å ha bedt om det, dukket det opp et forslag på min utvalgte strømmetjeneste. Et forslag om å lytte på den nye plata til Leif Vollebekk, en fyr med en stilig sleik, som jeg aldri hadde hørt om. Noe som fikk meg til å tenke «nja», men i det jeg skulle trykke forslaget bort, ble jeg akkurat nysgjerrig nok til å trykke play.
Cirka en time senere, satt jeg nesten målløs i sofaen, mens jeg lurte på hva som hadde skjedd. Var dette en form for «divine intervention» som Matthew Sweet synger om på sitt fantastiske album «Girlfriend»? For «reserven», med den stilige sleiken, hadde nok en gang sendt meg rett til himmels. Tilfeldig?
Ikke vet jeg, men det som er helt sikkert er at Leif Vollebekks femte (!) album, «Revelation», er en musikalsk (kremt) åpenbaring, som kom til meg helt ut av det blå. Noe som først fikk meg til å anta at jeg hadde blitt eksponert for en ny, og særdeles talentfull, norsk artist som dukket opp fra det store intet. Men den gang ei, for etter at den første lytterusen hadde lagt seg, oppdaget jeg at Vollebekk kom fra Kanada, ikke Norge. Trøsten får være at bestefaren hans visstnok er norsk.
De fire første platene til Vollebekk vet jeg fint lite om, jeg har nemlig ikke hørt dem ennå, noe som selvfølgelig er både skandaløst og lett sjokkerende. Men sånn er det dessverre noen ganger, man kan (heldigvis) ikke få med seg alt.
Selv om jeg muligens er mer enn en smule preget av det monumentale førsteinntrykket, tør jeg likevel påstå at alle de 11 låtene på «Revelation» er verdt sin vekt i gull. Låter som trenger dypere og dypere inn i bevisstheten for hver gjennomlytting.
«Revelation», som er spilt inn i Sunset Sound (Los Angeles) og Dreamland (Woodstock), er både en spirituell og en jordnær plate, der både filosofiske tanker og hverdagslige hendelser, veves inn i tekstmaterialet. At Vollebekk er opptatt av tenkere som Carl Jung og Wittgenstein, betyr ikke at dette påvirker tekstene og språket, men hvem vet. Musikken fant sin form i isolasjon mens korona-epedimien herjet, en periode Vollebekk brukte til blant annet å jobbe i hagen, bygge møbler og studere alkymi og astronomi. Enkelte av drømmene hans skal visstnok også ha inspirert noen av låtene (litt Jung, der altså).
Lydmessig er plata en sonisk triumf – musikken svever rundt i et sofistikert og svært gjennomarbeidet lydbilde der multiinstrumentalisten Vollebekk, som også har produsert plata, spiller både piano, gitar, bass, B3 orgel, harmonica, trekkspill og Moog synthesizer. Andre og viktige bidragsytere er Jim Keltner (trommer), Cindy Cashdollar (steelgitar), Shahzad Ismaily (bass) og Angie McMahon og Anaïs Mitchell (koring).
Når det gjelder låtene vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne. Fra den filmatiske og pianodrevne åpningslåta «Rock And Roll» til den lettbente og forsiktige avsluttningslåta «Angel Child», der gitarene svever rundt i lydbildet sammen med Angie McMahons (tror jeg) nydelige vokal, er det knapt nok noe å sette fingeren på. Foruten nevnte «Rock And Roll» skinner låter som «Southern Star», «Surfer’s Journal» og «Sunset Boulevard Expedition» (er det mulig, liksom?) muligens noe sterkere enn resten av gjengen, men det er uansett et usedvanlig sterkt felt fra begynnelse til start.
Selv om Leif Vollebekk på «Revelation» hele veien står solid plantet på egne ben i sitt eget musikalske univers, der pianoet og synth/strykere ofte spiller hovedrollen, finnes det likhetstrekk i musikken hans til artister som både Van Morrison, Randy Newman, Tom Waits og Jackson Browne. For å nevne noen.
Sånn. Da er det bare å sette i gang, folkens. Dere vil garantert ikke bli skuffet, for mannen med den stilige sleiken vet veldig godt hvor målet står. Og denne gangen begynner han fra start.
