I sin anmeldelse av Erlend Ropstads nye album, «Like evig som oss», skriver Popklikk-Jon Erik at det er et av de beste skandinaviske rockealbum han noen gang har hørt. Popklikk har snakket med Ropstad om det nye albumet, samarbeidet med Lars Winnerbäck, inspirasjonskilder og en viss ungdomshelt.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Like evig som oss» sammenlignet med dine tidligere album.

– Jeg har brukt litt mer tid på denne, og tror det har gitt et utslag på resultatet, at den er mer gjennomarbeidet og spriker litt mindre enn tidligere album der innfall litt oftere fikk lov å bli med. 

– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata?

– Jeg har spunnet mange tanker om evigheten i tekster de siste årene. Evigheten opp mot forgjengeligheten, og jeg søker jo ofte dualisme og dobbelthet i tekstene jeg skriver, gleden og sorgen, natta som er over og så videre. Jeg liker hvordan denne tittelen handler om noe som ikke er evig i det hele tatt, altså «oss», men samtidig liker vi å tro at det finnes en evighet og mange lever i den troen/livsløgnen. Og bevissthet rundt det her tror jeg er viktig, for å kunne «være til stede» i våre egne liv. 

– Hvordan klarte du å få med deg Lars Winnerbäck på plata?

– Lars og jeg har hengt en del siden pandemien. Vi fant hverandre mens våre sosiale liv dreide seg om å gå en tur med en kopp kaffe hver og lignende. Så der begynte det. Vi prater mye om låtskriving og tekster, og jeg har spilt inn noen demogreier med ham i mitt studio før han selv gikk i gang med albuminnspilling og sånne ting. Jeg ble tilfeldigvis med på den Jocke Berg-produserte skiva hans på piano på «Nåt som verkligen är bra», siden vi egentlig skulle spise lunsj den dagen. Så derfor sa Lars en kveld i vinter; «Ska inte jag va med på ditt album då?» Ok da, svarte jeg. 

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Jeg starta å skrive på disse låtene ganske kjapt etter at turnéen høsten 2022 var over. 2023 var et litt heavy år for meg, hvor jeg la opp til å spille minimalt med konserter, noe jeg ikke trives spesielt bra med, og ikke er det lurt rent økonomisk et år renta går i været heller. Så det var litt tungt alt, ikke så effektiv jobbing som jeg pleier å få til, og jeg fant vel ut av sånne «nede-år», nok ikke er helt min greie. Jeg mistrivdes, men jeg starta innspillingene i mitt studio 2023 og fortsatte i Propeller Studio. Og slik holdt jeg på i nesten et år med innspillinger hjemme og i Propeller, så selve masteren satt jeg med i mai i år. Ett og er halvt år etter at jeg starta skrivinga.

– Hva er du mest fornøyd med på «Like evig som oss»?

– Den henger i hop. Og innimellom har jeg fått til noen setninger jeg er svært fornøyd med. 

– Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– Well, jeg liker jo alle på denne skiva, men åpningslåta, «Jeg husker åssen du sang», ble ganske nøyaktig slik jeg hørte den for meg da jeg skrev den i en periode jeg hørte mye The Killers, hehe. 

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– Tittelkuttet, «Like evig som oss». Den har fått mange former og innpakninger den teksten, før jeg landa på å gjøre den som en ganske åpen rocker. 

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Jeg synes de spinner rundt mye av den samme tematikken de låtene her. Fortid versus nåtid, evighet versus forgjengelighet. Ting som kunne ha blitt noe av og hvordan valg man har tatt resulterer i hvordan situasjonen din er og livet ditt har blitt. Ref. «Filmen om oss», «Husker åssen du sang» og «Alt som var bra», hvor det åpenbart handler om relasjoner hvor jeg-personen spekulerer i alle disse hva-skjedde-med-oss- spørsmålene. 

– Hvordan jobber du fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Jeg skriver ofte stikkord som ender med å bli titler på sanger eller tekstlinjer i sanger mens jeg driver med daglige ting med familien, er på turné eller holder på med ting som ikke er låtskriving. Det samme gjør jeg egentlig med melodier og strofer, akkordrekker og riff. Og så setter jeg av tid for å samle opp disse greiene, som regel et par måneder hvert år, hvor det ideelt sett skal komme 12-15 låter ut i andre enden. 

– Men jeg kan egentlig sette meg ned ved et piano eller plukke opp en gitar og bare skrive noe ganske når som helst. Det er sånn jeg tilnærmer meg musikkinstrumenter; når jeg plukker dem opp spiller jeg aldri noe jeg har spilt før eller øver på egne låter eller forsøker å finne ut av andres låter. Jeg lager alltid noe nytt i det jeg plukker opp et instrument. 

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata? 

– Jeg hadde en The Killers-revival i turnébilen i fjor sommer, sammen med trommisen min Gunnar Sæter, hvor vi var enige om at de tempoene der og den stadion-tankegangen og trommebeatsene hadde vært fett og lekt med. I tillegg hadde jeg Sam Fender på konstant i 2023. 

– Har du noen planer om å nå ut til et større publikum i Sverige?

– Ingenting konkret, men jeg kommer til å teste litt livespilling i Sverige til neste år. 

– Popklikk vet at du er veldig glad i svensk musikk. Har du noen favorittartister og favorittalbum skapt i Sverige. 

– Å, det er så mange. Elsker Winnerbäcks «Hosianna», og flere andre skiver av Lars. Thåströms «Den morronen» og det meste han har gitt ut. Er svak for Veronica Maggios plater og Melissa Horns tristeste greier elsker jeg. Ana Diaz sin låt «100», «Song för Sanjin» med Daniel4Ever, «Ingenting har hänt»- plata til Stefan Sundström…jeg kan fortsette lenge her. 

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

-Sam Fender var som sagt 2023-artisten. Så ham live på Way Out West i august i fjor. Herlig type. Som gammel Springsteen-fan er det noe fett retro over det Sam Fender holder på med. Og så er han veldig «lad» fra Newcastle, virker som en ekte type. Samme året var det mye boy genius i høyttalerne, som jeg har inntrykk av at alle hadde det året. Dødsbra konserter med dem også, nydelige låter. I år har jeg oppdaget Angie MacMahon, hun har gått jevnt i sommer. Sterke tekster og digg rock uten fakter og posering, bare en god låtskriver og et gjennomført uttrykk. 

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?

– Absolutt alt mulig fra 80’s pop på diskoteket, første kassetten jeg kjøpte var «Revenge» med Eurythmics. Noen år der var det bare tung rock og metal, jeg oppdaga Guns’n lenge før alle andre på kassett i platebutikken i Vennesla. Jeg hørte masse Springsteen, han var først. Jeg hadde en jazzrock-periode (mørk) på tidlig 90-tall fordi alle vi som spilte instrumenter ble forledet den veien i en tro på at de beste musikerne fantes i den sjangeren.

-Hørte mye jazz i kjølvannet av den perioden, som var bra, og det gikk også over i mye lytting på 70’s funk som Parliament Funkadelic, Sly, James Brown, men også blues, som igjen fikk meg til å høre på hiphop midt på 90-tallet, og Snoops doggystyle tror jeg fremdeles jeg kan det meste av teksten til. Og soul var på en måte første musikken jeg sang som vokalist i et band, så ja. Country er vel det eneste som kom litt seinere, da jeg var midt i 20-åra. 

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?

– Jeg hadde likt å hatt jobben til Troy Van Leeuwen et par kvelder. Håper forøvrig at Josh blir frisk og QOTSA kommer seg på veien igjen! 

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn?

– Jeg hadde et stort ryggmerke med The Boss på dongerivesten da jeg var 10. Trenger jeg si mer?