Plateanmeldelse: Levi Henriksen & Babylon Badlands – «Aldri var november så lys» (EP, 2024)
Mitt første møte med Levi Henriksen var hans glimrende roman «Snø vil falle over snø som har falt». Etter det har Henriksen (heretter Levi) skrevet en rekke svært gode bøker som han har mottatt mye velfortjent oppmerksomhet og skryt for.
Men, Levi kan langt mer enn å skrive bøker. Han er for eksempel usedvanlig flink til å støtte opp om fotball-lagene i sitt liv, Kongsvinger og Liverpool. Noe jeg digger, selv om jeg personlig er helt gal etter Manchester United, verdens beste fotballklubb der jeg kommer fra.
Fotball handler i stor grad om store følelser og kjærlighet. Noe som også gjelder musikk, en annen kunstform Levi lever og ånder for både som lytter og etter hvert også som utøver. Først som medlem av bandene Blundertown og Heart of Mary og i samarbeid med Thomas Mårud. I 2016 slapp Levi «Det beste bandet i himmelen», hans første album med bandet sitt, Babylon Badlands. Siden den gang har Levi Henriksen og gjengen sluppet enda tre album av meget høy kvalitet.
Om deres siste album, «190 desibel kjærlighet», konkluderte jeg på følgende vis:
«Etter mange gjennomlyttinger, er det derfor svært enkelt å konkludere med at Levi Henriksen og gjengen har laget et usedvanlig sterkt album der både melodier, tekster og produksjon omfavner hverandre på forbilledlig vis. Et album som, selv om jeg aldri har oppholdt meg i en ørken, gir meg en litt sånn «manna fra himmelen»-følelse.»
For cirka to uker siden slapp Levi en liveplate der fem av hans musikalske gullkorn omfavnes av noen aldeles nydelige strykerarrangementer. Vi snakker musikalsk knockout av beste sort. Godt hjulpet av Babylon Badlands, Ingeborg Onstad og De babylonske strykerne (musikere fra Orkester Innlandet og Ringsaker Operaen), drysses det så mye stjernestøv over låtene at de nesten overgår originalversjonene. Men bare nesten, for jeg gjør som verdens beste Ole og sier ja takk til begge deler.
At de nye versjonene er så vellykket, skyldes i stor grad De babylonske strykernes innsats. For i det øyeblikket strykerne faller inn, tilføres låtene en ny gnist og et nytt og langt mer ambisiøst lydbilde enn i originalversjonene. Når det er sagt, er det fremdeles Levis stemme og Babylon Badlands innsats som holder låtene på plass.
Levi synger med en innlevelse som tilfører musikken og tekstene både troverdighet og en sjelden følsomhet. Noe som særlig kommer til uttrykk på åpningslåta «Marianne i moll», der Levis følelsesladde og tidvis vaklevorne stemme fester grepet på lytteren. En meget sterk og dramatisk låt om sykdom, morfin og Marianne Faithfull (vil jeg tro). På «Aldri var november så lys» får Levis lett slentrende stemme selskap av Ingeborg Onstads kraftfulle og vitale stemme, noe som fungerer aldeles utmerket.
De gode tekstene er en gjenganger på Levis plater, tekster som virkelig treffer rett i hjerterota, uten at det oppleves som hverken sentimentalt eller klisjépreget. Tekster som handler om folk flest, men ganske sikkert Levi mest. Han er en mester når det gjelder å sette ord på sterke følelser uten nødvendigvis å være eksplisitt, som når han for eksempel tyr til formuleringer som «Ingen lyd er sterkere enn en telefon som aldri ringer, hånda ned på puta, fugl uten vinger».
Versjonen av «Alle mine døde» er rett og slett himla bra. Levis vokal, strykerarrangementene og Babylon Badlands’ innsats, tilfører den glimrende teksten på en og samme tid både noe storslagent og sårt. Noe som jo passer perfekt for en tekst der livets oppturer og nedturer beskrives på en øm, rørende og respektfull måte.
Det fine med Levis musikk er at han foruten å levere tekster av høy litterær kvalitet også har evnen til å snekre sammen svært gode melodier, en kombinasjon som er sjelden vare i dagens musikkunivers. Noe også platas to gjenstående låter, «Jeg lot det brenne» og «De utålmodige av hjertet», er utsøkte eksempler på. To låter der det pøses på med litt ekstra kuler og krutt som, mye takket være strykerarrangementene, tidvis nesten når wagnerske dimensjoner. På sistnevnte låt høres musikken ut som en storslått versjon av noe Ulf Lundell og The Ramones kunne snekra sammen på en svært god dag.
Det er mange år siden jeg var særlig opptatt av julepresanger, men i år har jeg et sterkt ønske og et aldri så lite håp om at Levi bestemmer seg for å gi oss enda litt mer av konserten disse låtene er hentet fra. DET hadde vært julepresangen sin, det! Så hva med fem låter til, Levi?
