Plateanmeldelse: Bob Mould – «Here We Go Crazy» (album, 2025)
Bob Moulds status som gudfar for indie/støypop-bølgen som skyllet innover rockverdenen på 1980/90-tallet kan knapt overdrives. Hans legendariske Hüsker Dü gikk fra hardcorepunk til å bringe komboen støy og melodi til nye høyder i løpet av noen hektiske år, i og med særlig rekken fra den klassiske dobbelen «Zen Arcade» i 1984, via tre minst like klassiske album fram til svanesangen «Warehouse Songs & Stories» (også den dobbel) i 1987.
Uten Hüsker Dü hadde neppe Pixies eller Nirvana blitt det samme. Mould og den andre låtskriveren, Grant Hart, er hardore-popens Lennon/McCartney – nivået er skyhøyt. Og bare så det er sagt: Moulds nye tangerer ikke en «Flip Your Wig» eller «New Day Rising», men så er heller ingen av beatlenes soloplater på nivå med «Revolver».
Mould solokarriere startet med folkinspirerte «Workbook» der inspirasjonen fra en kar som Richard Thompson (verdens beste gitarist ifølge Mould) skinte godt gjennom. Siden det har gitarfantomet vært innom alt fra blytung rock til elektronika. Men han har alltid vendt tilbake til den umiskjennelige gitarveggen der melodiene ofte først bare skimtes før de etter hvert bryter gjennom som bleke solstråler på en disig senvinterdag.
Slik er det også med den nye, «Here We Go Crazy». I et langt og godt nytt intervju med Rolling Stone snakker Bob om alt fra å være skeiv i det nye trumpifiserte hjemlandet til gleden ved å vende tilbake til det musikalske utgangspunktet: bred og breial gitarrock med spenstige vendinger og gode melodier.
Les Rolling Stone intervjuet her: https://www.rollingstone.com/music/music-features/bob-mould-interview-husker-du-trump-wrestling-1235286509/
Det er ikke mange hvileputene på dette albumet, der jeg tror den bunnsolide Sugar-perioden kanskje er det nærmeste referansepunktet fra hans egen katalog. Tittelsporet har et snev av «Hoover Dam» fra popperlen «Copper Blue», mens de mest brutale låtene kunne fått plass på den mer bulldoser-støyende «Beaster».
Inspirasjon fra Moulds syttitalls-favoritt Cheap Trick skinner praktfullt gjennom i en låt som «Fur Mink Augurs», mens den akustiske gitaren ikke er hørbar før på den sjuende låta, «Lost or Stolen», med en sterk tekst om medisinering og tapt hukommelse (Mould har tidligere snakket åpnet om sin bipolare lidelse).
Det er som å få en kjær gammel venn på besøk som du ikke har sett på en stund og kjenne gleden ved at alle grunnene til at vennskapet oppsto, er til de grader intakt. Takk, Bob!
