Plateanmeldelse: Night Shop – «The Beloved Returns» (album, 2025)
Night Shop er Justin Sullivan prosjekt, en kul fyr som har spilt trommer i tøffe band som The Babies og Flat Worms. Han har også jobbet mye med Popklikk-favoritten Kevin Morby gjennom karrieren. The Babies, der også Morby var med, lagde noen helt enestående gode og lett skranglete album du bør sjekke ut om du ikke allerede har gjort det. Flat Worms er anelsen mer kompromissløse, men absolutt verdt å sjekke ut.
«The Beloved Returns» er Night Shops tredje album, og det mest hardtslående og kompromissløse så langt. Fordi jeg har veldig sansen for begge forgjengerne, «In The Break» (2018) og «Forever Night» (2022), gir det lite mening å rangere platene av den enkle grunn at jeg setter stor pris på alle tre.
Der de to første platene i all hovedsak beveger seg rundt i et indiepop-landskap hvor det er plass til både rock, pop og ballader, gunner Sullivan, med god hjelp av medprodusent Jessica Bourdeaux (Summer Cannibals), skikkelig på fra første trommeslag på «The Beloved Returns». Det trøkkes til langt mer enn på forgjengerne både når det gjelder bruk av trommer, tangenter, bass og el-gitarer. Noe som ganske kjapt får meg til å tenke på NYC-band som Suicide og Television. Av kontemporære band går tankene til Australia og Rolling Blackouts Coastal Fever.
Gitararbeidet er både effektivt, rått og stilsikkert, og trommene og bassen tar seg knapt nok en pause. Med unntak av plates to knallsterke og «rolige» spor, «I Loved You from the Moment I Saw You» og «Capitol Gardens», jages låtene i stor grad fremover av den tighte og intense produksjonen, et grep som tilfører låtene både energi og framdrift. Noe «Let Me Be the Lamb» og «Once Bitten, Twice Bored» er to ualminnelige gode eksempler på.
At tittelsporet er inspirert av Thomas Manns fiksjonsbaserte biografi fra 1939 om den tyske forfatteren Goethe, «Lotte In Weimar», innebærer at flere av tekstene bærer i seg refleksjoner rundt ulike uttrykk for lidenskap og besettelser. At det er grunnen til at det dukker opp både kakkerlakker og rotter i tittellåta, vites ikke, men at låta er en av flere innertiere på «The Beloved Returns», trenger ikke engang de lærde å strides om. Og vips, så har Gud (nok engang) vunnet kampen med djevelen om den guddommelige gnisten i Fausts sjel (jada, jeg vet, men jeg bare måtte).
«To Late, To Late» og «Sideline» er sånne låter som bare fortsetter å svirre rundt i bevisstheten etter første gjennomlytting, mens gitarene og trommene på «Thought In The Dark» sakte men sikkert maler lytteren i knestående. Noe som også kan sies om den lett intense åpningslåta, «Ode To Joy II», før platas kanskje beste spor, «Let Me Be the Lamb», sender lytteren rett til himmels.
Ps! Kevin Morbys kjæreste, Waxahatchee aka Katie Crutchfield, uttalelse om at Justin Sullivan er «a well-read modern day Buddy Holly», må, etter å ha hørt «The Beloved Returns» en rekke ganger, sies å være en skikkelig fulltreffer.
