Her forleden satt jeg utenfor mitt faste kaffehull sammen med redaktøsen og diskuterte et bokprosjekt vi jobber med. At vi var ulastelig antrukket sier seg jo selv. Noen mener tross alt at vi er high-brow…

Etter først å ha drukket et par cortadoer mens jeg kjærtegnet Fred Perry-emblemet mitt i smug, kom en lykkefølelse større enn et lasteplan susende mot meg fra døråpningen.

Tonene som fylte hodet mitt gjorde stolen så dyp at bakken forsvant under meg. En av årets beste låter fra et av årets beste album traff meg så hardt at jeg besvimte av lykke, noe som igjen fikk redaktøsen til å sprute så mye vann i ansiktet mitt at jeg trodde jeg våknet opp i en badepark i Spania sånn cirka 1987.

Årsaken til lykkeglimtet var at kaffehullet hadde satt på «Lippy Kids» fra Elbows «Build A Rocket Boys» uten først å utløse lykkealarmen.

Opplevelser som dette er helt vanlig i min verden. Senest på lørdag på Platekompaniet da Gun Clubs «Carry Home» traff hjernen min før den (hjernen, altså) rakk å sette på «ta-det-med-ro-nå»-filteret. Noe som igjen resulterte i at jeg rev ned minst 10 Lady Gaga-skiver. Tilfeldig? Selvfølgelig.

At jeg noen minutter senere lurte inn minst to Eldkvarn-skiver i rekka av gagaer ga meg en følelse av makt ikke ulik den Nietzsche beskriver avslutningsvis i «Slik talte Zarathustra».

Når jeg sitter i stua med ei plate i hånda besvimer jeg derimot ikke. Da er jeg forberedt. Men jeg må ha noe å holde i, en tekst å lese, noe å slå mot låret når melodiene faller på plass. Ellers blir jeg rastløs og utålmodig. At jeg har som vane å løpe rundt med LP-covere på hodet når musikken fyller rommene, er med på å understreke at livet har langt mer å by på enn all verdens streamingtjenester.

Men om ikke alt for lenge sitter også jeg garantert og blar meg gjennom musikkbibliotekene til Wimp, Spotify eller andre ikke-fysiske leverandører av musikk. Men uansett hva som skjer skal CD-og LP-samlingen min ALDRI opp på loftet eller ned i kjelleren.

En artikkel om ingenting må selvfølgelig inneholde et par-tre high-brow-anbefalinger med noen skikkelige high-brow-referanser.

Jeg kan for eksempel nevne at den nye Art Brut-skiva garantert vil rocke båten til folk som liker musikk som limer sammen band som Pixies, Pulp, The Clash, The Cars, The Modern Lovers og Ian Dury. Eller hva med å opplyse om at kanadiske Sloan har laget en glimrende plate som nok en gang sender tankene til en haug powerpopband og små storheter som Crowded House, The Feeling og Manic Street Preachers?

Men mest av alt anbefaler jeg, med øyebrynet langt opp i vikene, alle å bruke ekstra mye tid på samleskiva «Burning Sounds – 20 killer Powerpop cuts». For det finnes knapt en bedre måte å ringe sommeren inn på enn å lytte på ultimate high-brow-band som The Flaming Groovies, Raspberries, Brinsley Schwarz, Klaatu, The Records, The Knack, The Barracudas, Dwight Twilley, The Pale Fountains og Let’s Active.

Shake some action? My ass!