Da har Popklikk-redaksjonens skribenter endelig ferdigstilt sine «årsbeste»-lister. I år har vi valgt ikke å kåre noen vinnere ved å slå sammen listene, men heller la den enkelte skribent lage sin egen vri. Noe som innebærer at Jon Erik og Morten har valgt å rangere platene på tradisjonelt vis, mens Espen (den yngre) har valgt ikke å rangere, men heller bare skrive om platene han har satt pris på. Espen (den eldre) har gått for en semi-variant der han rangerer innenfor egne rammer (bolker). Fremfor å fremheve album, har Øyvind plukket ut det han mener er årets beste låter.
Om vi kommer tilbake med felles lister, der vi enes om hva vi i fellesskap mener er årets beste plater/låter, vil tiden vise, men når dere sjekker listene under vil dere kjapt oppdage at det er enkelte utgivelser som dukker opp på flere av listene. Noe som igjen er en aldri så liten indikasjon på hvilke utgivelser som har fått mest spilletid samlet sett. Nederst i saken finner du en spilleliste der alle de utvalgte platene/låtene er representert. Om en plate dukker opp på flere lister, blir det det naturlig nok flere sanger fra denne plata. Spillelista følger teksten og begynner derfor med John Eriks liste og avsluttes med siste mann ut, Espen (den eldre) sine utvalgte (til sammen 92 låter).
Som alltid har vi to kåringer: «Årets beste norske musikk» og «Årets beste utenlandske musikk». Vi begynner med sistnevte, og avslutter med å takke alle som har fulgt Popklikk i 2024, med håp om at dere fortsetter å bli med på reisen i 2025.
JON ERIK ERIKSEN
Musikkåret 2024 er så godt som omme, folkens! Og som vanlig er det igjen tid for den årvisse oppsummeringen. Tradisjonen tro er utgivelsene delt inn i to kategorier: Denne gang har jeg plukket ut de 10 beste norske og de 20 beste utenlandske platene. Mange av låtene fra platene er å finne i Popklikks suverene julekalender. Alle platene er anmeldt på Popklikk, så om du vil sjekke ut hva vi har skrevet, er det bara å klikke på denne lenken: https://www.popklikk.no/category/musikk/musikkanmeldelser-musikk/
Her er mine utenlandske favoritter.
1. Michael Kiwanuka: «Small Changes»
2. Thåström: «Somliga av oss»
3. Cassandra Jenkins: «My Light, My Destroyer»
4. Tyler Ramsey: «New Lost Ages»
5. Nick Cave & The Bad Seeds: «Wild God»
6. Jenny Owen Youngs: «Avalanche (Deluxe)»
7. The Decemberists: «As It Ever Was, So It Will Be Again»
8. Brown Horse: «Reservoir»
9. Nada Surf: «Moon Mirror»
10. Gold Star: «How To Shoot The Moon»
11. Tom Odell: «Black Friday»
12. Bess Atwell: «Light Sleeper»
13. Adrianne Lenker: «Bright Future»
14. Strand of Oaks: «Miracle Focus»
15. Camera Obscura: «Look to the East, Look to the West»
16. Taylor Swift: «The Tortured Poets Department»
17. The Cure: «Songs of a Lost World»
18. Phosphorescent: «Revelator»
19. Maggie Rogers: «Don’t Forget Me»
20. Early Internet: «Ruminator»
ESPEN D.H.OLSEN
I 2024 har jeg nok lyttet mindre til nyutgitt musikk enn på mange år. Det har ikke vært et gjennomtenkt valg, tror jeg, det bare ble sånn. Som noen år bare kan bli, kanskje?
Uansett: noen album og artister har jeg satt ekstra pris på. Av dem er noen nye bekjentskaper, mens andre er gamle favoritter som fortsetter å levere gang etter gang. Det er til og med to EP’er på min liste. De som har lest mine anmeldelser gjennom årene vil vite at det går mye i gitarpop, powerpop og indie. Der er det ingen store overraskelser i år.
Ja, hva mer kan man innlede med? Jo, jeg har valgt å ikke rangere. Jeg har noen spesielle favoritter, men samtidig synes jeg i grunnen at det som teller i musikkvurdering er en form for kvalitet og følelse, ikke plass på en liste. Ikke misforstå: jeg skjønner at noen av mine venner i Popklikk velger å rangere og hvorfor det ofte brukes av musikkjournalister i andre publikasjoner.
Så, her er det jeg har likt mest av utenlandsk musikk i 2024! Eller, vent et lite øyeblikk til: jeg skriver dette sittende i en stille hytte, stirrende ut på en mørk himmel, en romjulsmorgen. Det er ikke så mye tid, for romjul og alt det der, så beskrivelsene av platene er korte, veldig korte. Håper uansett du vil sjekke ut noen av disse om du blir nysgjerrig.
Godt musikkår i 2025 ønskes alle!
Waxahatchee: «Tigers Blood»
Alt falt på plass for Katie Crutchfield i 2024, virker det som og resultatet er en tilnærmet perfekt «americana»-plate der hennes særegne vokal smelter sammen med et band som leverer på aller øverste hylle.
Peel Dream Magazine: «Rose Main Reading Room»
Soveromspop med langt større vyer, der Sufjan Stevens, Stereolab, Beach Boys, felt-opptak og tv/radio-samples møtes i en høyere enhet av urbane fortellinger for det 21. århundre.
Mt. Misery: «Love In Mind»
Mid-tempo gitarpop-nydeligheter fra fire nord-engelske gutter som bør sjekkes av alle som liker Teenage Fanclub, Belle and Sebastian og Elliott Smith. For å nevne noen.
Laughing: «Because It’s True»
«Bruised» er årets låt og det er kanskje det eneste man trenger å vite for å sjekke ut Montreal-bandets debut, en herlig blanding av lett indieskurr og bigstar’sk powerpop.
Chime School: «The Boy Who Left The Paisley Hotel»
Fra LA til de britiske øyer på slutten av 1980-tallet, med folk som vil lage den beste gitarpop-låta noen gang, ikke harry listepop.
Jonas Lundqvist: «Sorgetornets spejare»
Hjertet tungt utapå skjorta, livets mange oppturer og nedturer og beviset på at det er bra ikke alle må spille gigakonserter på Ullevi hver sommer.
Wilco: «Hot Sun Cool Shroud»
EP-ventepølse fra verdens beste band? Ja takk!
Danny Wilson & the Champions Of The World: «You Are Not A Stranger Here»
Oppdaget denne, fra den tidligere sjefen i Grand Drive, og det er jeg sjeleglad for siden dette var akkurat så fin og oppløftende pop-musikk jeg trengte da høstdepresjonen slo til.
Rural France: «Exactamondo»
Melodiøs og crunchy gitarpopspilt inn i et skur et sted på den engelske landsbygda, mer trenger jeg vel ikke å si?
Gruff Rhys: «Sadness Sets Me Free»
En slags konseptplate om å tillate seg selv å være litt trist, i en tid der alle skal være så forbanna perfekte, til et typisk Gruff-lydspor av melodiøs kammerpop.
The Hard Quartet: «The Hard Quartet»
En «supergruppe» med Stephen Malkmus og Matt Sweeney i sin midte? Ja takk!
The Pearlfishers: «Making Tapes For Girls»
Nostalgisk kammerpop som hyller musikalske helter og ungdommelig oppvåkning, fra maestroen av Beach Boys og Bacharach-inspirert kammerpop.
Stephen’s Shore: «Neptune»
Årets beste EP fra en litt mystisk gjeng med jangle-pop’ere som leverer fire låter fra absolutt øverste nivå av gitarpop og tilliggende herligheter. Tack så mycket!
Chris Cohen: «Paint A Room»
Stillferdig drømmepop og jazzete indiepop framført med så stor selvsikkerhet at det burde vært musikk alle hører på. Her har du sjansen om du ikke har hørt Chris Cohen før: gjør det!
Bull: «Engines Of Honey»
Jeg sier bare en ting: Sjekk ut live-videoen av «Start A New». God fornøyelse!
Grandaddy: «Blue Waw»
Han er vel i bestefar-alder snart, Jason Lytle. Et slags comeback dette. Noe ensformig, mindre skurrete, men helt perfekt til en slækk ettermiddag på sofaen.
Real Estate: «Daniel»
Fortsetter bare rekken av helt fantastisk fine plater, våre venner fra New Jersey og omegn, denne gangen med noen flere akustiske gitarer og kanskje enda større fokus på melodiske hooks til akkurat riktig tid.
Bill Ryder-Jones: «Iechyd Da»
Der Bill Ryder-Jones tidligere album (som er veldig fine!) har hørtes ganske innovervendte ut så er han denne gang mer på vei ut i verden, med et åpnere lydbilde der melodiene skinner.
Pernice Brothers: «Who Will You Believe»
Joe! Takk skal du ha!
MORTEN SOLLI
1. Fontaines D.C: «Romance»
På sitt fjerde album tar Fontaines D.C skrittet fullt ut og blir verdens viktigste rockeband. Du skjønner det fra de første forsiktige taktene av tittelsporet, gjennom myriaden av finslipte juveler gjennom hele albumet til den deilige popdiamanten «Favourites» avslutter triumfen. Dublinerne er nå omtrent der The Clash var i 1979, i den forstand at de suger til seg en eklektisk miks av samtidens musikk og kverner det hele kompromissløst til sitt eget univers i en vanvittig variert rekke av strålende låter som fenger på ulikt vis. Om de skulle ende opp på et stadion i løpet av et par år, er det utelukkende på deres egne premisser.
2. Gillian Welch & Dave Rawlings: «Woodland»
De har ikke gitt ut så mye de siste tjue årene, så det er en begivenhet når americana-musikkens fineste (begrepet er forslitt, men jeg kommer ikke på noe bedre) leverer varene sånn som her. Noen av låtene høres ut som de er hundre år gamle, noen er moderniserte softrockvarianter i J.J. Cale-land, andre igjen er stillfarne små gitar-eksperimenterende vandringer i folk-land. En låt som «What we Had» illustrerer også en mesterlig evne til å formidle tekster ut fra et «litt forbi midtlivskrisa»-perspektiv, komplett med en godteripose av et vokalarrangement, og gjennom hele plata er det bare å gi seg hen til noe av det fineste som gjøres med akustiske gitarer.
3. Adrianne Lenker: «Bright Future»
Jeg har aldri helt fått til Big Thief, uten å helt skjønne hvorfor. Kanskje de lyder for «generisk»? Uansett; her har vokalist Lenker tatt med seg et knippe fortreffelige musikanter på noe som høres ut som en hytte med skjevt gulv i fjellheimen, i et slags dogme-prosjekt. Aldri «flinkt», bare riktig. I bagen har hun med seg et knippe låter fra aller øverste peishylle. Det er vart, nakent, vakkert og genuint atmosfærisk nedstrippet. Ikke ett dødpunkt.
4. Peter Perrett: «The Cleansing»
I møte med noe som kan virke å være en alvorlig, livstruende sykdom tryller Peter Perrett, mannen som i The Only Ones egenhendig fant opp «nettopp stått opp»-vokalstilen i 1978/79, fram en skattekiste av udødelig, klassisk rock. Det er rått og hensynsløst ærlig, komplett med instrukser til de etterlatte. Humor, humør, blodig alvor og uanfektet høy klasse fra start til slutt. Vinylen er dobbel.
5. Beth Gibbons: «Lives Outgrown»
Utrolig nok er det hele 22 år siden frontkvinnen i legendariske Portishead sist lot høre fra seg, i en plate hun ga ut sammen med makkeren Rustin Man. «Lives Outgrown» er full utlevering – personlig, sårt og fint ledet av en av nittitallets mest spesielle stemmer, i et utrolig lekkert orkestrert og arrangert verk av et album. Melodiene er ikke så åpenbare, men når de først forløses, som i overdådig vakre «Floating on a Moment», er det vanskelig å stå imot. Klasse!
6. Gruff Rhys: «Sadness Sets me Free»
Waliseren som i sin tid presterte en lang perlerekke av album med sitt Super Furry Animals, er kraftig tilbake i 2024. Et lunt, melodisk og nydelig sammensatt album med utsøkt smakfulle doser psykedelia, eksentrisitet og Beach Boys-inspirasjon.
7. The Cure: «Songs of a Lost World»
Mye er sagt om denne, men altfor lite om at plata er rundt 80 prosent (?) instrumental. Det er et massivt drønn av et album. Man glemmer av og til at The Cure var new wave-pop før de gikk all in og ble hovedarkitektene i det vi den gangen kalte depprock. «Songs of a Lost World» er alle slags The Cure, men for meg er dette primært en instrumental maktdemonstrasjon der de mektige synthene, drivende bass, oppfinnsomme trommer og lekkert piano spiller hovedrollene. Robert Smiths tekster er bittersøte som alltid, om enn nå naturlig nok ikledd refleksjoner passende for en aldrende gotiker godt inn i sekstiårene idet den karakteritiske maskaraen renner av langs de lange grå hårtustene.
8. Nick Lowe: «Indoor Safari»
Som Popklikks lesere vet godt er Nick Lowe en egen sjanger. «Indoor Safari» er nok et smykke i den etter hvert gedigne katalogen av gull fra denne mannen, herlig støttet av det maskekledde og ganske så stilige bandet Los Straitjackets. Fullstendig tidløst, som om mannen har krasjlandet i sin pinstripe-dress i en mariachi-bar i Mexico som en tidsreisende fra 1964. Det er gjennomført stilig på et vis som bare eksisterer i Nick Lowes helt frikoblede miks av country, soul, folk, surf, tidlig rock’n’roll og erkeengelsk eleganse.
9. Nektar: «Magnolia»
En gjeng tenåringer fra Göteborg har prestert det som må være en av de fineste debutene (hele kloden inkludert) i 2024. En fullt mulig redning for svensk indierock: gitardrevet, melodisk og selvsikkert som bare stolt indierock kan være – et sted mellom tidlig Hellström, Yo La Tengo og Dungen, kanskje, men mest av alt en egen vri i et tettbefolket gitarlandskap. Variert er det også, med fin veksling mellom sarte faser og dundrende fuzzgitarer – MÅ høres!
10. Nick Cave: «Wild God»
Jeg slet litt med denne. Har han tippet helt over i religiøs grubling eller er det rent metaforisk? Jeg tenker på hvordan Dylan i sin tid ble hudflettet for å bruke kvinnelig soulkor på sine «kristne» plater på slutten av søttitallet. Heldigvis slipper Cave unna slikt lettfattelig tøv. Likevel føles gospelkoret og strykerne til tider for overveldende. Men selv om man kunne ønske seg litt mer sparsomme arrangementer innimellom her, er det få om noen som for tiden presterer så vanvittig majestitiske låter som «Song of the Lake» og tittelsporet.
11. Jessica Pratt: «Here in the Pitch»
Mens vidunderlige «Quiet Signs» (2019) mest av alt var en som en slags blanding av Simon & Garfunkel og Eric Satie, er dette albumet mer orkestrert, men på en alt annen enn pompøs måte. Pratt er et slags bindeledd mellom franske «chanteuse»-sangerinnner, Nico og Mazzy Star, der maj7-akkordene dominerer mens den florlette vokalen tryller ut den en visa vakrere enn den andre. Anbefales kraftig!
12. Kim Deal: «Nobody Loves You More»
Det er rart å tenke på, men dette er faktisk 63-åringens solodebut! Ved siden av litt eldre Kim Gordon er jo Deal en foregangsfigur blant kvinner i indierock. Hva hadde egentlig The Pixies vært uten henne? Årets album kommer noen år etter comebacket med The Breeders, bandet hun startet etter at hun «slo opp» med pixiene. Det er lekkert, variert og særegent., Ikke spesielt støyende, men du vet aldri hva som skjer i neste låt. Godeste Deal har beholdt en eventyrlig evne til å overraske fra låt til låt. Overjordisk vakre «Are You Mine» stammer helt tilbake fra 2011 – det er låt god nok til å sikre hele albumet plass på denne lista.
ØYVIND ØDEGAARD
Topp 10 låter 2024
1. Flaherty Brotherhood: «Borrego Desert Blues». Årets beste låt fremføres av et løst sammensatt amerikansk kollektiv som gir ut psykedelisk ørkenblues når det passer dem – og det er altfor sjelden.
2. Mooneye: «Out Of Place». Prisen for tidenes beste Margarets-låt som er fra et annet sted enn Giske.
3. Forrest Hill: «Flow Like A River». Denne karen representerer den beste av de tusenvis ukjente singer/songwritere som bare venter på at vi skal oppdage dem.
4. Cognagstigen: «Ladd Tjack Brudar & Knark». Årets beste partylåt viser hvor overlegent musikalsk det svenske språket er – på norsk ville det vært «Kokain, amfetamin, jenter og narkotika».
5. H.SELF: «Maggie Brown». Mer knark fra søta bror, her i form av en uendelig vakker country/americana-ballade fra Henric Hammarbäck.
6. Finn Byrne: «Cynical Optimism». Den kombinerte ungdoms- og debutantprisen går til denne 18-åringen fra Irland.
7. Røyksopp: «Dandelion Pleasantries». Norgeshistoriens beste elektronikaband går i de ambiente fotsporene til sambygding Geir Jenssen (Biosphere) og resultatet er bare bedagelig behagelig.
8. Mooneye: «Girl Like You». Årets nest beste belgiske poplåt – se plass 2 for den beste.
9. Our Dam Country Band: «You Had Me Fooled». Dette amerikanske enmannsbandet får prisen for årets beste køntrigitar.
10. Gold Star: «Wild Boys». Nok et amerikansk enmannsband – dette får prisen for beste William S. Burroughs-tekst.
ESPEN A. AMUNDSEN
2024 har vært et godt musikkår for en fyr som meg. Sånn cirka like bra som fjoråret. Å lage lister og rangere er noen av det mest krevende som finnes. Etter flere uker i tenke-og lyttemodus, har jeg funnet plass til 30 album jeg setter spesielt stor pris på (kunne uten problemer gjort plass til enda flere, men da hadde en liste egentlig vært ganske fåfengt og overflødig). Selv 30 er jo egentlig altfor mange, men sånn ble det altså i år.
Alle platene er anmeldt på Popklikk, så om du vil sjekke ut hva vi har skrevet, er det bara å klikke på denne lenken: https://www.popklikk.no/category/musikk/musikkanmeldelser-musikk/
Årets beste plater:
1-5 (ikke rangert)
Waxahatchee: «Tigers Blood»
The Lemon Twigs: «A Dream Is All We Know»
Pernice Brothers: «Who Will You Believe»
Johnny Blue Skies: «Passage Du Desir»
Peter Perrett: «The Cleansing»
6-10 (ikke rangert)
Thåström: «Somliga av oss»
Laughing: «Because It’s True»
The Pearlfishers: «Making Tapes For Girls»
Fontaines D.C.: «Romance»
This is Lorelei: «Box for Buddy Box for Star»
11-15 (ikke rangert)
Adrianne Lenker: «Bright Future»
Nada Surf: «Moon Mirror»
Paul Weller: «66»
MJ Lenderman: «Manning Fireworks»
Leif Vollebekk: «Revelation»
16-20 (ikke rangert)
Michael Head & The Red Elastic Band: «Loophole»
GospelbeacH: «Wiggle Your Fingers»
Middle Kids: «Faith Crisis Pt 1»
Christian Lee Hutson: «Paradise Pop. 10»
Gruff Rhys: «Sadness Sets me Free»
21-25 (ikke rangert)
Kim Deal: «Nobody Loves You More»
Daniel Romano: «To Hot To Sleep»
Richard Hawley: «In This City They Call You Love»
Tiger: «Musik för folk som inte gillar folk»
Steve Wynn: «Make It Right»
26-30 (ikke rangert)
The Libertines: «All Quit On The Eastern Esplanade»
Bull: «Engines Of Honey»
Ian Hunter: «Defiance Part 2 Fiction»
Aaron Lee Tasjan: «Stellar Evolution»
Peter Bruntnell: «Houdini and the Sucker Punch»
Årets EP
Wilco: «Hot Sun Cool Shroud»
