«Nightrock». Eagles. «Hotel California». Vi var midt i vår tyvende luftgitarsolo. Janus var Eagles-fan. Mer enn det; han var frelst. Vi spilte den minst ti ganger i løpet av kvelden. Den soloen. Den dobbeltstrengede klassikeren.
– Det er som med Queen eller The Doors: Du kan gjerne forsøke å erstatte vokalisten i Rainbow, men da må du være forberedt på hatmeldinger og voldsrelaterte episoder etterpå.
«Sjokk…Bowie.», skrev en av mine beste venner søndag. Jeg skjønte ikke hva han mente.
Dette var absolutt ikke Roskilde i juni. Det var et forblåst Stockholm i november.
Radio er et fantastisk medium. Den får deg til å drømme deg bort, og på de rette kanalene kan du nyte musikk du ikke har hørt før, mens du slapper av og lar fantasien gjøre jobben.
– Halla! Både Herman og Elise skvatt da Espen raste inn med Kiwi-posen i ene hånda og et stort glis om munnen. – Har nettopp snakket med muttern, og vi skal feire jubileet.
– Have we reached the four corners? Do you know where we can find Leonard Cohen’s house? Den firkantede grekeren var på vei forbi oss, men lyste plutselig opp, snudde på hælen og svarte som den naturligste ting av verden:…
Det er uken etter Roskilde. Popklikks utskremte herremann stresser for å rekke redaksjonsmøtet.
Helter Skelter! Hvem i all verden er det som tør å kjøre Charles Manson-sangen som ett av ekstranumrene? Jo, det er det selvsagt ingen andre enn Sir Paul «Macca» McCartney som kan tillate seg!
For oss som er av Meat Loaf-generasjonen, er det vanskelig å la seg imponere av rocketeater. Vi er derfor kanskje i overkant kritiske.
Jeg er en av dem som er gått fra å hate Muse til plutselig å skjønne hva som er greia. Men å elske dem, det er vanskelig.
Hvis du er så steinhard at du ikke smelter ved synet av Florence Welch på Orange scenen torsdag ettermiddag, vel da…