Enkelte divaer dåner lett og trenger hjelp når de detter. Men divaene som nå forsvinner inn i evigheten har stått støtt på egne ben gjennom gode og onde dager.

«Diva» er italiensk for guddommelig. Som oftest er det sangerinner eller skuespillerinner med stjernestatus som får merkelappen etter å utvist sterke primadonna-nykker. Med enorme egoer og fryktelige temperamentsutbrudd krever de at verden sentrerer 100 prosent rundt dem og deres gjøren og laden. Resten kan seile sin egen sjø, for å bruke et uttrykk Wenche Foss kunne ha benyttet.

Dette er egentlig ikke så treffende karakteristikker på de to divaene som nå er gått bort.

Joda, Elizabeth Taylor var til tider sikkert ikke lett å ha med å gjøre. Åtte giftermål med syv menn sier vel sitt (Hun giftet seg med Richard Burton to ganger, hvem i all verden er det som ville ha gjort det frivillig?). Farten på vektendringene var så stor at til og med papparazziene hadde problemer med å holde tritt. Hun hadde diverse avhengighetsforhold, både til rusmidler og tabloider, og til tider virket det som om hun var rammet av all verdens medisinske problemer samtidig – ved to tilfeller ble hun til og med erklært død.

Hun ble forgudet av millioner av fans. Ikke bare for et strålende utseende, som inkluderte et sett med fiolette øyne som ga henne en spesiell plass blant frontfigurene i The Golden Age of Hollywood. Ikke bare for smykkesamlingen som visstnok kunne måle seg med Tiffanys. Og heller ikke bare for de største rollene, som inkluderte «Giganten» (1956) mot James Dean, «Katt på hett blikktak» (1958) mot Paul Newman; og «Hvem er redd for Virginia Woolf?» (1966) mot Richard Burton.

Nei, det var nok heller hennes oppofrende sosiale samvittghet og åpne innstilling som gjorde at Liz Taylor beholdt populariteten livet ut. Enhver som stod last og brast med Michael Jackson gjennom hele hans altfor korte liv, fortjener pris for lojalitet og standhaftighet. Men ennå viktigere var det at hun på 80-tallet ble kjendisenes talsperson for avmytifisering av AIDS-problematikken.

Frykten blant den jevne mann og kvinne (inkludert meg selv) var enorm fordi de AIDS-relaterte sykdommene var så stigmatiserte. Den tabubelagte kombinasjonen homofili, sex og smitte var nok til at man knapt turde å se HIV-smittede i øynene. Elizabeth Taylor hadde spilt med den homofile skuespilleren Rock Hudson i Giganten og da han døde av AIDS-relaterte komplikasjoner i 1985 ble hun en forkjemper for opprettelsen av the American Foundation for AIDS Research (amfAR) og i 1991 The Elizabeth Taylor AIDS Foundation.

Kanskje i enda større grad vil Wenche Foss inneha et ettermæle som forkjemper for outsiderne i samfunnet. Hun var jo i bunn og grunn en som kjempet folket sak. Allerede i en alder av 17 var damen, som var kjent for pilsener-øynene, med i en ølreklame for alle oslobryggeriene.

Og den respekterte scenekunstneren lagde skandale i 1953 da hun ble gravid med en fabrikkeier som hadde vært gift før. Det var denne første sønnen, Tommeliten, som gjorde at hennes sosiale bevissthet for de svake og annerledes ble vekket for alvor. Sønnen hadde Downs syndrom, og Wenche Foss la ikke lokk på dette i all offentlighet. På 50-tallet var barnas mentale handikap ikke noe man snakket høyt om, men Wenche Foss satte problematikken på dagsorden, ikke minst via mediene.

40 år senere  omfavnet hun den homofile presten Jens Torstein Olsen, støttet AIDS-saken, stod frem i kampen for psykisk helsevern, snakket åpent om kreftsykdom da ingen andre gjorde det og hjalp foreldre som kjempet for retten til barna sine. Det som kanskje gjorde mest inntrykk var at hun da snakket om og for andre enn seg selv.

Hun gjorde også inntrykk på tvers av generasjoner, enten det var innen skuespillersfæren eller blant helt vanlige folk. Sommeren 2010 fikk Vegard Pettersen en tatovering på underarmen med navnet «Wenche Foss» inngravert. Det lagde han film om til skolen og intervjuet diva Foss hjemme i leiligheten hennes.

Wenche Foss kunne imidlertid også være grusomt irriterende, der hun veivet av gårde og skulle blande seg oppi absolutt alt. Jeg husker hvordan hun automatisk skulle opp på scenen under en forestilling med Øyvind Blunck på Chat Noir etter at han hadde nevnt navnet hennes. Hun ble noe forfjamset geleidet ned blant publikum igjen.

Men selv om formen til tider var outrert og hun til tider virket hevet over hverdagen, var det innholdet i det hun gjorde som var altoverskyggende. Det som kanskje appellerte aller mest var at hun ikke syntes å ha vikarierende motiver for de gode gjerningene hun gjorde. Det virket ikke viktig at Ola og Kari Nordmann skulle synes hun var en flott dame eller synes synd på henne. Hun levde livet i all offentlighet med sine opp- og nedturer, og hun kjempet genuint mot urettferdighet. Det virket virkelig som om hun hadde samvittighet og omtenksomhet for alle som krysset hennes vei. Og det var mange. For henne var det ikke bare å gå i butikken å handle. Eller gå på sykebesøk hos gode venner.

Da Wenche Foss skulle besøke skuespillerkollega Kari Diesen på sykehuset kom hun frem til rommet hennes to timer forsinket. Så lang tid hadde hun brukt bortover sykehuskorridoren fordi hun måtte innom alle rommene på veien.

Det er kraftfullt når en diva fra Oslo vestkant, en institusjon på Nationaltheatret som nesten blir betraktet som overjordisk, forteller at det bak en perfekt kjendisfasade er mulig å leve med funksjonshemmede barn og kreft.

Det fineste med skuespillere som forsvinner er at man aldri helt blir kvitt dem. Både Liz Taylor, som spilte inn over 50 filmer, og Wenche Foss har etterlatt seg dype spor som strekker seg langt utover skuespillerkunsten.