Popklikk slår uten et skuldertrekk sammen festspilldikter Tomas Espedal og YouTube-kometen «Las Palmas».
Det er ikke fritt for at man noen ganger er litt treig i den popkulturelle oppfattelsen. Lenge var det som om en unison hvisking rundt meg har mumlet fram ordene: «Tomas Espedal. Les Tomas Espedal. Har du ikke lest Tomas Espedal?»
Jeg gav etter. Endelig fikk jeg satt meg ned. Det litterære ballet startet med «Imot kunsten». Pang! Der satt den som en kule. Det er lenge siden jeg med hånden på hjerte kan si at en bok får meg til å grøsse på ryggen fordi den er så velskrevet.
Som en belest venninne yttrykte det: » Det er som om handlingen bare ruller framover». På mange måter er å lese Espedal som å lese mens man drømmer. Det henger ikke hele tiden sammen, men den helehetlige følelsen gir mening (For Tomas Espedal-nerder: Her er et bilde av skrivebordet hans, courtesy av bloggen Kommafeil).
Etter «Imot kunsten» var det ikke annet å gjøre enn og løpe til nærmeste bokhandler å få labbene på «Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv». Igjen en nesten overveldende leseropplevelse. Handlingen siger framover samtidig som beskrivelsen av vandrerens indre liv er full av nyanser og refleksjoner de fleste av oss kan kjenne oss igjen i.
Espedal skriver:
Jeg vet ikke om du kan huske…..triumfen ved det å kunne reise seg, opp fra gulvet, bli stående og svaie, den plutselige beherskelsen og barnlige gleden ved å kunne gå fra rom til rom.
Nei, aller best liker jeg å gå.
Det er tirsdag, og jeg går ut. Jeg går ut og drikker.
En idiotisk glede. Gleden ved å svaie og miste ordene og balansen, sjangle og krype, det er nesten som må bli barn igjen.
