Popklikk brukte søndagen i kinosalen for å se den svenske spillefilmen PLAY. Filmen vekket nabokjerringen i oss.

Store deler av mandagen gikk med på å fordøye denne dokumentariske, sterke fortellingen fra Gøteborgs gater, som like gjerne kunne vært fra ditt eget nabolag. Den skildrer hvordan en større guttegjeng setter i gang et utspekulert spill overfor tre jevnaldrende gutter. Gjennom noen timer blir de halt og dratt gjennom en dag som de aldri kunne forutse skulle skje. De blir offer for noen truende, ukjente ungdommers handlinger og fratas kontrollen over egne liv. Hendelsene kommer til å prege dem i lang tid fremover. Og for oss som sitter i salen sitter filmen som en kule i magen. Det er hjerteskjærende og ikke fritt for at tankene går til egen barne- og ungdomstid.

I Sverige har debatten rundt filmen i stor grad handlet om regissør Ruben Östlunds grep med å la gutter med afrikansk bakgrunn innta rollene som bøller mot to etnisk svenske gutter og en med asiatisk bakgrunn. Uten å spille den debatten ut på sidelinjen tenker jeg at vi alle helt sikkert kan huske noen skikkelig gufne typer fra egen oppvekst. Ungdommer som vokser på andres redsel, som har det best når de kan trykke andre nedover. De gjør det gjerne i påsyn av andre, kan være jenter så vel som gutter, hvit så vel som svart. Og de finnes i alle byer og på alle skoler rundt omkring oss.

Filmen trigget den ansvarlige voksne i meg. Jeg vil være en som sier i fra når jeg ser kjipe ting som skjer på bussen hjem fra jobb eller kino. Rope ut i stedet for å rasjonalisere meg bort fra hele situasjonen. Ungdom fortjener å ha voksenpersoner rundt seg som har guts til å ta ansvar. Stoltenberg ropte nylig på digitale nabokjerringer og det kan vi alle være. Hver på vår egen måte og gjerne også analogt. Et sted å starte kan jo være å sette seg inn i hva initiativet om å bruke huet faktisk handler om.