Jeg følte nesten som om jeg hadde overgitt meg til fienden. For muffins og den heller flamboyante fetteren «cupcackes» ser ut til å omringe meg fra alle kanter. Jeg kan knapt åpne et ukeblad uten de sukkersøte, rosa, perfekte skaperverkene flommer ut av sidene. Bloggere er over seg av begeistring og deler villig vekk bilder av sin siste kreasjon. Bolig- og livsstilsbilagene i avisene er stappfulle av selverklærte cupcakefans.

Kakene er bakt av vakre, moderlige kvinner som alltid (og jeg mener ALLTID) uttaler at: «kjøkkenet er det viktigste rommet i huset» og som simpelthen elsker «å blande moderne design med loppiskupp». De bor i store hvite hus og har minst tre unger som alle går stort sett i hvite klær.

Men nok om det. Jeg bakte altså muffins fra scratch. Og gikk i familieselskap. Da jeg innrømmet for gjestene at dette faktisk var første gang jeg ikke støttet meg til Toro i hjemmebaksten utløste det en livlig debatt. For hvor god husmor orker man å være når man også er yrkesaktiv kvinne?

Det er kanskje på tide å stille spørsmålet The Guardian allerede stillte i 2008 : Do good feminists bake cupcakes?

Bakgrunnen for artikkelen er at en hel liten armè av damer i Storbritania har valgt å omfavne 50-tallets husmorestetikk. De simpelthen eeelsker å strikke, bake og lage teselskap for jentene. Selv hevder husmødrene at de er ironiske, ja til og med opprørske.

Enkelte britiske feminister er heller lite imponert. For hva er det egentlig som er så stilig med å ønske seg tilbake til en era hvor kvinner ikke hadde like muligheter som menn? På 50-tallet hadde husmødrene tross alt sjeldent andre valg enn å legge all sin energi inn i husarbeidet.

Våre mødre kjempet hardt for likestilling og vårt svar er altså å krype tilbake til kjøkkenbenken (med et ironisk glimt i øyet)?

Det er kanskje grunn til å reflektere litt over hva denne muffins og cupcakes-manien forteller døtrene våre. Er toppen av lykke og femininitet den perfekte glasuren i barnebursdagen? Må vi lage ting fra bunnen av for å være gode mødre? En ting er at vi gjerne vil se ut som damene i Mad Men, få av oss vil leve livene deres.

Kanskje er denne linken mellom feminisme og bakverk rett og slett søkt og et resultat av mitt eget sugar rush. Kanskje jeg skal la kakebloggere og melisfantaster få holde på i fred. Dette er tross alt deres eget valg som sterke, uavhengige kvinner. Noen av dem tjener kanske godt på å oppdatere bloggene sine med nyheter fra sine plettfrie hjem. Det forslitte ordtaket: «Kvinner er kvinner verst», ligger rett rundt hjørnet i det man utfordrer kakebakende medsøstre. Kanskje jeg egentlig misunner disse lykkelige husmødrende i de perfekte hvite husene. Kanskje jeg bare tøffer meg litt.

Så tilbake til spørsmålet: Baker gode feminister cupcakes (eller muffins)? Tja. Det kommer i alle fall til å gå noen måneder til neste gang jeg snører på meg forkleet.