Om fet gravejournalistikk, slankepulver og sinnaslankere.
Popklikk-redaksjonen hadde spilt «Happy Xmas (War is over)» med Plastic Ono Band hver dag gjennom hele romjulen og kunne endelig sette stiften i U2s «New Year’s Day» etter at rakettene hadde sluknet på dørterskelen.
Redaktøsen fikk en 87 tommers flatskjerm til jul og hadde båret den sporenstreks over til redaksjonslokalene – leiligheten på St. Hanshaugen ble rett og slett for smal.
Etter å ha boret digre hull i lettveggen til nabokona og limt fast Bose-surroundanlegget med dobbeltsidig teip i hjørnene på den enorme flatskjermen, satt hele redaksjonen seg ned for å nyte en skikkelig 80-tallsskrell: Bono i helfigur på storskjerm.
Det nærmer seg 20 år siden MTV var ‘hot’ og drøyt 30 år siden U2s frontfigur inntok verdensscenen med sin irske høysåte og selvrettferdige snusfornuft. Høysåtesutrereren hadde nettopp liret av seg åpningslinjen «All is quiet on New Year’s Day» da sistemann i redaksjonen kom vaklende inn ytterdøra.
Espen ramlet bokstavelig talt sidelengs over terskelen, etter å ha forsøkt med fronten først som de fleste normale mennesker ville gjort. Pustingen og pesingen tydet på en tøff julefeiring, men heldigvis var resten av redaksjonen godt forberedt.
«Hei Espen, godt nytt år! Jula ser som vanlig ut til å ha vært bra. Vil du ha en presang?»
Redaktøsen var mer smørblid enn vanlig, noe som satte Espen litt ut. «Jo, ja, kanskje det…», stotret han, mens han stappet Fred Perry-skjorta ned i buksa, over den bulende bakenden.
Redaktøsen, Herman og det nye tilskuddet i redaksjonen, Cornelis, fulgte spent med, mens Espen reiv og sleit i avispapiret som omkranset presangen. «Slapp’a litt’a, Espen! Papiret er en del av gaven», forklarte Herman. Men Espen hørte ikke på det øret. Til slutt lå det ti tjafsete VG-sider slengt rundt, og Espen stirret hysterisk på pappesken som stod foran ham.
«Slankepulver?? Hva inni helvete…!!!» skreik han, mens resten av redaksjonen lå tvekroket i hjørnene. Alle utenom Cornelis, som for skams skyld (siden han var ny) forsøkte seg med noen forsonende ord: «Jeg synes vel personlig at de overdriver, SÅ diger er du tross alt ikke. Du klarte deg jo gjennom ytterdøra, selv om du måtte skråstille…»
Espens misbilligende blikk stoppet ikke før det klasket i flatskjermen, og han skulle til å kaste papiret i resirkbøtta, da redaktøsen stanser ham: «Hei. Som vi sa er papiret en del av gaven. Dette er skikkelig gjennomført, skjønner du. Både VG og Dagbladet kjører jo hvert år de tradisjonelle slankeutgavene første arbeidsdag inn i det nye året. Du får garantert de beste tipsene der.»
«Ja mann, du vet like godt som oss at ingen kan konkurrere med VG og Dagbladet når det kommer til gravejournalistikk om fettets hemmeligheter. De er jævlig gode til å sette dagsorden og hjelpe folk flest opp i stående stilling igjen. Fettet har faen meg tatt helt overhånd. Verden drukner i fett. Se på deg sjøl’a, mann! Du forvandlet deg til et gedigent fettberg i løpet av to uker! Vi burde pokker meg døpe deg om til Espen Fett. A. Amundsen!!!»
Herman, som personlig hadde brukt store deler av 2013 til å kjempe mot overvektens lumske farer, smiler en smule fåret, mens han dupper som en badeball på redaksjonsgølvets eneste saccosekk og forsøker å fordøye det han nettopp har liret av seg.
«Fett A.?? Har det tørna for deg eller!! Å få slengt dette i trynet av mannen med Norges største ‘manboobs’ og en hengerompe på størrelse med Hvalstrand bad – du mister liksom litt av troverdigheten underveis – liksom….»
«Så, så gutter. Denne velformulerte debatten kan videreføres i VGs moteblogg. De er alltid på jakt etter fett stoff», skyter redaktøsen tørt inn.
«Vi må ikke miste Dagbladets og VGs nyskapende gravejournalistikk av syne. De har tross alt brukt 244 journalister til å grave fram at folk flest eter gris i jula og slafser i seg bøtter av is om sommeren. Dette er vesentlig informasjon som vil slå ned som en bombe i store deler av verdensopinionen. Når de påpeker at fett avler fett må vi ta noen redaksjonelle grep. Derfor slankepulver til deg, Espen.»
«Men Tjukke- Herman, da??!»
Stemmen til Espen har aldri vært mer lik snabeltrompeten til en utslitt elefant fra den tørreste delen av det subtropiske afrikanske kontinentet.
«Ja, han er nokså lubben, men egentlig ikke feit, Espen. Vi må begynne med sånne som deg, de ordentlig gode og runde. Tjukkasene får vi ta oss av senere.»
«Hvem er ‘vi’, egentlig?»
Espen står nå i en dam av svette og stirrer tvers gjennom redaktøsen som har brettet opp ermene og balanserer på en stol.
«Jeg har blitt redaktør i VGs nye magazin, ‘VG Fett’. Magazinet som tar fettet ytterst alvorlig. Jeg har allerede ansatt en sinnaslanker som skal banke fettet ut av folk, en Fett-patrulje som jakter etter tynne folk på gata og en psykolog som bruker englefett og myrrah i behandlingen, mens han tåkelegger prosessen med røkelse. Slankepulveret til Espen er forsket frem av noen hittil ukjente forskere fra universitetet i Columbia….eller var det Colombia (her blir redaktøsen med ett usikker)… i samarbeid med VG. Og du, Espen, er den første som skal teste det. Du er den utvalgte. ‘The special one!’ Hele verdens Fatman.»
«Hæ?”
«Du vil bli fremstilt som en slags Jesus-figur. Mannen som skal frelse verden fra fettet. Du får trynet ditt på forsiden av VG i flere måneder i strekk, en fet blogg, to millioner kroner i hundredollar-sedler og en helt spesiell helseforsikring, med limit på 400 kg. Sånn for sikkerhets skyld.»
«For sikkerhets skyld?»
«Formaliteter, min gode ‘fatboy’, formaliteter.» Herman hopper ut på gulvet med et fett glis. I bar overkropp har han pudret seg rundt midjen med slankepulveret til Espen.
«Tro’kke det er sånn det funker….» Redaktøsen har slått blikket bort og ruller med øynene.
«Jeg tror det kommer til å bli kjempefett, Espen. Du er som skapt for å bli Fatman. Jeg ville satset på en superheltdrakt med innlagte valker. Skarreverra-så-skarreverra. Liksom…»
Hermans vokalforbrenning har nå tatt seg opp:
«Vi skal forvandle deg til en blomsterstilk på to måneder. Og når det er gjort, og pulveret er spredd over hele kloden, starter du og jeg den nye VG-satsingen, ‘Jakten på kvalitetskjendisene’. Et magaziiin fylt med så tungt stoff at det vil gå med fler enn én leser pr. eksemplar…forresten, hva med deg’a redaktøsen? Hva skal du gjøre når ‘VG-Fett’ legges ned?»
Det kommer ikke noe svar. Elise har forsvunnet ut døra. Fra lettveggen gaper det to hull der skruene til flatskjermen stod, og Bose-høytalerne ligger i bunn av akvariet.
Espen og Herman utveksler et kjapt blikk.
«2014 ser lovende ut.» Espen raper i det han legger beina på glassbordet. «Mmmm», svarer Herman, mens han griper etter Maarud-posen og klapper seg på toppen av den velfylte magen.
«Det blir en ordentlig højdare!»
