I lys av den siste ukens hendelser løfter Popklikk fram franske kulturperler. Vi begynner med en norsk verdenssensasjon!

Det finnes bøker. Og så finnes det BØKER. Jeg snakker om de romanene som druser til deg i mellomgulvet, drar deg ned i en malstrøm av jævelskap, rister deg rundt, tygger av deg halve benet og så spytter deg ut. Kall meg en misantropisk krakk, men det er de bøkene jeg liker best. Det må raspe litt i sjelen hvis det skal sette noen varige spor.

«Farvel til Eddy Bellegueule» er en slik bok.

For å si det sånn, Eddy (eller Édouard Louis som han kaller seg nå, mer om det straks): You had me at salut!

Første setning i boken legger perfekt premisset for hele miseren. «Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen. Jeg mener at jeg aldri i løpet av disse prene har følt lykke eller glede. Men smerten er totalitær: Alt som ikke passer inn i dens system, luker den vekk».

Utrolig nok er nemlig dette en selvbiografi om en ung, sart gutt fra den innerste, skitneste mest testosteronstankende landsbygda i Frankrike.

Dette er et nådeløst samfunn. Mennene er så røffe at de ikke en gang våger å gå til legen fordi det blir sett på som svakt. De foretrekker å dø framfor å ta antibiotika. Det er riiiimelig hardcore. Jeg tør ikke engang tenke på hvordan denne gjengen mottar nyhetene om terroren i Paris. Det er ikke mye rosetog og «Imagine» å spore i denne landsbyen, så mye er sikkert.

Uansett hvor mye Eddy prøver klarer han ikke å leve opp til omgivelsenes sementerte bilde av hva det vil si å være enn mann. Han blir hundset, banket, spyttet på, hånet og voldtatt. Likevel prøver han så godt han kan å skjule hvem han er for å bli en av dem.

Til slutt må han innse det: Han passer ikke inn. Han må bort. Men i motsetning til mer tradisjonelle klassereisehistorier er det ikke slik at Eddy ønsker å bli en annen. Han har bare rett og slett ikke et valg hvis han vil overleve. Det blir en desperat klasseflukt.

20 år gammel skifter han navn fra Eddy Bellegueule til det penere Édouard Louis. To år senere, i 2014, brakdebuterer han med historien om sitt liv. Det franske bourgeoisiet rystes av skildringene av et Frankrike som er gjennomsyret av rasisme, alkoholisme, hat og homofobi.

Men ikke nok med det! Nå settes romanen opp som en monolog på klubbscenen Jaeger i Kjersti Horns regi og med Emil Johnsen på scenen.  Stykket har premiere 21. november og spiller kun 10 ganger. Løp, se og bli filleristet.

Vive la France !