«Havet puster som en rykende fersk svamp fra onkel Svamps nedlagte fabrikk». Tygg litt på den du!
Dette er nemlig første setning i Gaute Bies nye, eminente utgivelse «Verden ifølge kartet».
En bok som blant annet inneholder alkohol og sigaretter, bolig- og skolepolitikk, nedspydde tegneserier, den 116. Høstutstillingen, en bandittaktig blekksprut-entrepenør, to greske leger, en nymfoman rektor med pen håndskrift, avis-skriverier, Tromsø, insekter, flax-lodd, kinofilmer, restaurantbesøk, trillinger, bag-in-box, og, for-ikke-å-snakke-om-Bussturen, ikke sant – hele kartet, 1995-2000, supplert med tjukke, tynne, barmfagre, kvisete, svikefulle jenter, og selvfølgelig, selvfølgelig, fortapte, hjelpeløse, unge, sinte, fortvilte gutter, som springer rundt på det lille kartet.
Vi setter forfatterfetter Bie på kartet og stiller ham selvsagt de mest essensielle spørsmålene rundt dette mesterverket som suser inn i bokhandlere landet rundt as we speak.
– Hvor var du da du skrev boka?
Langt inni den helvetes melankolske røra. Samt en del på kjøkkenet. Og i stua. Og … ja. På 6,5 år beveger man seg litt rundt. Jeg var på alle de stedene man beveger seg rundt på i løpet av 6,5 år, da jeg skrev boka. En inderlig god venn sier farvel. Things will never be the same.
– Hvordan valgte du bokas tittel?
Jeg prøvde meg på en alternativ tegning av verdenskartet i Windows Paint.
– Tar boken opp noen spesielle temaer?
Det fryktelige faktum at tiden går.
– Hva var motivasjonen for å begynne å skrive?
-Et relativt påtrengende ønske om å beskrive det fryktelige faktum at tiden går.
– Hva er ditt yndlingsord?
Min venn Jørn, påpeker at jeg bruker ordet ”raft” mye. Det beklager jeg.
– Hvilken bok betydde mest for deg da du var liten?
Mytteriet på Bounty. Det gjør fortsatt vondt å tenke på Christian Fletcher. Helt sant!
– Hvilken bok skulle du ønske du hadde skrevet?
Atlaset.
– Hvilken bok har du aldri klart å fullføre?
En hel haug. Blant annet Bibelen. Men i stedet for å fullføre hver bidige bok, er jeg blitt ganske flink til å bla frem til slutten, å lese den.
– Hvilken bok ville du tatt med deg dersom bokhylla brant?
Alt kan erstattes, men Kurt Vonneguts ”Fengselsfugl” betalte jeg en formue for i sin tid. De pengene bør ikke gå opp i røyk.
– Hvilken plate passer best som soundtrack til boka?
Én sang er nok (på evig repeat, riktignok): ”Heaven” av B. Adams.
– Oppsummer boka i én setning.
Eller tre setninger (ca.): Det verste med livet er at det ikke slutter med å slutte. Neida. Tikk-takk. Klokka bare går og går.
– Hvilken skuespiller passer til å spille hovedpersonen i boka?
Jeg er forelsket i Daniel Craig. Han har kliss blå øyne, og er vakker.
– Anne-Cath Vestly eller Astrid Lindgren?
Astrid Lindgren. Superhelter er alltid best.
– Abo Rasul eller Kurt Vonnegut?
Kurt Vonnegut. Men jeg er (heh) veldig glad i Abu R.
– Paul Auster eller Don DeLillo?
Kjæresten min liker Siri Hustvedt.
– Sopranos eller Wire?
Kan jeg svare “Flight of the Concords”? Hahaha! Himmel og hav!
-The Lemonheads eller Blur?
Song 2
– Cohen eller Dylan?
Det er noe pirrende over det å fjerne et lem – en arm, eller et bein, eventuelt få seg hale og den slags. Man gjør seg litt interessant i selskapslivet, og proteser er stort sett å oppdrive. Men måtte jeg velge mellom Leonard og Bob, ville det vært som å dytte en skrutrekker ekstra langt inn i det ene øret, samt stikke ut ett øye. Man tukler bare ikke sånn med sansene.
– Hvem er Norges mest undervurderte forfatter?
Abu Rasul. Han går for å være En Stor Kunstner. Men det er ikke helt riktig. Han er i tillegg En Stor Forfatter. Ryktene vil ha det til at han har vondt for å skjønne det sjøl.
– Hvem er Norges mest overvurderte forfatter?
Hva er det han Jan Kjærstad heter igjen?
– Hvilken bok (utenom din egen) bør folk lese i høst?
Birger Emanuelsens ”For riket er ditt” går for å være veldig bra.
– Hvem skulle du ønske hadde din bok på nattbordet?
Petter Munch.
