Det er vanskelig å forstå det uforståelige. Umulig å sette seg inn i det umulige. Men vi må prøve. Romanen «Sju dager i August» beskriver sorgen etter 22.juli på en måte som gir leseren nye tanker og perspektiver.
I dag er en tung dag for landet vårt. Og vil alltid være det. I morges kom nyheten om at halvparten av foreldrene som mistet barna sine 22.juli fortsatt er sykemeldte. Det er ikke vanskelig å forstå. Men hvordan er hverdagen bak overskriftene?
Hvordan det oppleves å leve videre når man har mistet et barn er noe vi som selv er foreldre nesten ikke våger å tenke på. Det blir for stort og bunnløst mørkt. Mulig jeg er feig. Men det tok det lang tid før jeg våget å åpne Brit Bildøens «Sju dager i August».
Boken følger ekteparet Otto og Sofie i en uke. Vi befinner oss i 2019 og det er åtte år siden Sofie mistet datteren Marie sin på Utøya. Hendelsen kaster fortsatt lange skygger over livet og ikke minst samlivet til de to. På en grundig og respektfull måte beskriver Bildøen sorg og raseri. Aspekter ved det å være etterlatt som vi på utsiden ikke kjenner til, eller kanskje ikke tenker over.
Første setning:
«Sofie stod og studerte stova gjennom eit grønt glas med stett da Otto ropte fra kjøkkenet.»
Sterkeste avsnitt:
«Så kom setninga som alltid slo ned som eit lyn: Eg håper du aldri blir vaksen. Det klemde til rundt halsen hennar, og ho må setje seg opp, prøve å finne igjen pusten. Det er slike dumme ting mødre seier fordi dei held på å drukne i kjærleik. Og Marie hadde smilt overberande. Ikkje noko kunne stoppe henne, i alle fall ikkje et slikt ønske frå mor. Alt lå i kim, ho var på vei.»
Derfor bør du lese den:
«Syv dager i August» er nesten umulig å legge fra seg. Jeg leste mens tårene triller samtidig som beskrivelsen av de mest pretensiøse personene i omgangskretsen til ekteparet var så presise at det fikk meg til å le. Otto og Sofie er sammensatte og interessante. Miljøet som beskrives er gjenkjennelig. Det er en modig øvelse av Bildøen å skrive fiktivt om etterdønningene av det som er ett av Norgeshistoriens mørkeste kapitler. Boken kunne fort blitt spekulativ, men det er den absolutt ikke. Den er verdig, viktig og rystende.
