Norwegian Wood-sjefen gir sitt fan-forhold til Jackson Browne høyest mulig karakter. Over en periode på 20 år hadde Jørgen Roll til og med samme hårklipp som Jackson Browne.
Festivalsjef Jørgen Roll er spesielt svak for Jackson Browne. På Kalvøya-festivalen i 1982 stod han tett opp til scenen og ga ham innspill om det norske sommerlyset. Og i 2010 ble Roll invitert av artisten til en ‘gig’ i New York City.
Popklikk har intervjuet festivalsjefen om hans særegne forhold til vestkystrockeren, som kommer tilbake til Norwegian Wood i juni.
På en skala fra 1 – 10, hvor stor Jackson Browne-fan er egentlig Jørgen Roll?
– Jeg er nok en god 10’r.
Hvor mange ganger har du vært på konsert med ham? Du var (som oss) på Kalvøya i 1982. Da fikk du kontakt med ham på scenen under konserten. Fortell:-)
– Jeg har sett ham live 9-10 ganger. «Late for the Sky» er på min topp fem av album gjennom tidene. Og på Kalvøya stod jeg klint oppi scenen. Det hadde regnet tidligere på dagen, men sommerkvelden ble magisk med vakker solnedgang. Jeg tror dette var omtrent på den tiden da han fikk kontakt med sin norske slekt. Familie og røtter betyr mer for amerikanere enn vi skjønner. Dét og hele settingen og alt gikk inn på ham. Jeg mener å huske han sa noe sånn som at: «We’ve done everything we know twice, but we’re gonna play ’til it gets dark»..så tenkte han seg om og sa (dette var i juni): «By the way, when does it get dark around here?» Da ropte jeg tilbake «middle of August»..og da lo de litt på scenen.
Les også: Et lissomintervju med Jackson Browne
Han var på Norwegian Wood så sent som i 2010. Hvorfor er han tilbake så kjapt?
– Vi fikk høre han hadde planer om å være i Europa i vår periode. Så det sa seg selv…og Frank på Bergenfest var enig. Så vi samkjørte et bud. Det var ikke noe å lure på.
Hva er det som appellerer mest med Jackson Browne? Er han ikke litt utdatert?
– Det er blandingen av alt: Totalmiksen. Musikken, tekstene, meningene, engasjement, og han ble aldri kommers. Contras, No Nukes, naturvern. alt ….han stod på som om 60-tallet aldri sluttet. Han hadde de kuleste ola-jakkene og t-skjortene, og han var mer helt enn Eagles, Poco, New Riders, Ozark og alt det andre av countryrock jeg var sykelig opptatt av.
Jeg hadde samme hårklippen som han i 20 år. Jeg kjøpte alt som kom ut på Asylum bare for å sjekke ut de artistene som var på samme ‘label’ som Jackson. Oppdaget en del bra musikk på den måten.
Noen synes sikkert han kan være utdatert, men det er jeg ikke enig i. Hans siste album «Standing in the Breach» er hans beste på 20 år, og yngre artister trekker han oftere og oftere frem som hovedinspirasjon og gjest på konserter. Uansett er hans konserter fantastiske og hans katalog magisk.
Du ble høsten 2010 personlig invitert til en konsert i NYC av herr Browne. Hva er bakgrunnen for det og fortell hva som skjedde?
– Vi snakket sammen en del etter hans konsert på Norwegian Wood. Om ditt og datt. Jeg fortalte at noe av drittet med å arrangere festival er at man ikke har anledning til å sitte i fred og ro og høre den musikken man booker. Og dessuten sa jeg at jeg syntes det var synd han ikke gjorde «These Days». Han skjønte begge deler og sa at han skulle fikse billetter til konserten hans på Beacon i NYC den påfølgende høsten – så skulle jeg få høre hele konserten inkludert «These Days».
Sånn ble det.
Vi snakket sammen etter konserten, og det var veldig hyggelig. Han skrev en liten sak til Norwegian Wood-boken også. Han er en veldig sympatisk person. På et eller annet tidspunkt har han fleipet om at «you gotta have me back to play ‘These Days’ then».. så den kommer i juni.
Hva er din favorittlåt, og hvorfor? Hvilket album betyr mest for deg?
– Takk for kjempelett spørsmål. 🙂 Vet ikke, mulig «Fountain of Sorrow» fra Late for The Sky, men det er et par karrameller på den siste platen hans. Sweet heavens! «The Long Way Around» og «Leaving Winslow».
Hvor rangerer du Jackson Browne ift Neil Young, Bruce Springsteen og Bob Dylan?
– I den samme kategori som de rangerer hverandre! Dessuten er Beach Boys, Crosby, Stills & Nash, Tom Waits, Grateful Dead, The Byrds, Willie Nelson, Emmylou, Gram Parsons, Tom Petty og Johnny Cash i samme gruppe av amerikanske artister (bortsett fra at Graham Nash er fra Blackpool…).
