Til tross for at Sjefen har gitt ut plater i mer enn 50 år, lander de fleste låtene på en periode på 5-6 år når de skal sammenfatte hans beste periode. Og den absolutte produktive peaken er kanskje tiden før og rundt «Darkness on the Edge of Town» (1978). Å kunne utelate og låne bort en så gedigen klassiker som «Because the Night» er en styrkedemonstrasjon av de sjeldne.

Og det skal sies: Springsteens kreative boost fra om lag 1974 og ti år fram er bunnsolid. De største artistene har gjerne slike perioder: Beatles på 60-tallet, Stones fra 67-72, The Clash fra 77-82, Neil Youngs og David Bowies gyldne 70-tall. Tom Waits’ eminente trilogi på 80-tallet. Og så videre.

Jeg har valgt et knippe låter som ikke nødvendigvis er en «best of»-liste. Låtutvalget er heller ment å illustrere den musikalske allsidigheten i Springsteen-katalogen – og lista hopper fram og tilbake kronologisk.

«The River» var faktisk var det første albumet jeg hørte med denne mannen (jeg var 14 i 1980), og åpningslåta, «The Ties That Bind», er fortsatt et fyrverkeri av en jingle-jangle-festlåt.

«Candy’s Room» er sexy, mørk, intens og en vidunderlig spennende og tight spilt og arrangert låt fra hans trolig aller beste album, der hver eneste låt er en klassiker.

«State Trooper» fra «Nebraska»: mørk og desperat, tydelig inspirert av den minimalistiske duoen Suicide.

«Backstreets»: en triumfferd, vokalen er usigelig kul og løftet i melodien uslitelig. Det er også en vanvittig godt spilt låt der hele gyngende E Street Band inngår i en helt unik rytmisk symbiose.

Springsteen er god på vendinger og broer, og når mellomtemaet i «Something in the Night» trer fram med den besluttsomme tostemte leadvokalen, er det pur magi. Undervurdert låt!

Debutalbumet har jeg aldri hørt så mye på, men «Growin Up» er pur ungdommelig sjarm.

«Bobby Jean» er pop-Bruce på sitt beste, en oppløftende låt om samhold og rørende hyllest til kompis Steve van Zandt, som forlot bandet en stakket stund fra 1984.

«One Step Up»: rolig og smått magisk spilt låt fra oppbruddsplata «Tunnel of Love».

«Badlands» er trolig den Springsteen-låta jeg har hørt aller mest på. Et rock-mesterstykke med hans aller beste vokal, rå og brutal gitar og et band i kanonform.

«Darkness..» er den roligste representanten fra dette albumet – i hard konkurranse med smått episke «Racing in the Street».

 «Thunder Road». “From your front porch to my front seat. The door is open but the ride ain’t free”. “It’s a town full of losers and I’m pulling out of here to win”. Ja, det er en av Bruce’ mest kjente låter, men altså: det er også en totalt original låt rent musikalsk. Hvor er refrenget for eksempel? Jo, det kommer strengt tatt ikke før mot slutten. Nick Hornby hørte visstnok på «Thunder Road» hver dag i 30 år eller noe sånt. Han har god smak.

«Atlantic City». Gambling-destinasjonen ingen forlater umerket. Og så videre. Tenk om Sjefen hadde spart denne til Born in the USA og heller droppa Darlington County. Noe sånt. Fantatisk og underspilt låt fra mannens mest stillferdige album.

«Sundown»! Overraskelse kanskje, men 2019-utgaven av Springsteen har levert et glitrende album i orkestrert tidlig 70-tallstil. Det kler ham godt, og dette er en av de beste låtene derfra.

 «Born to Run»! Ikke så mye å si, men uungåelig – kulminasjonen av Springsteens hyperambisiøse grubling på hvordan han skulle destillere inn alle inspirasjonskildene sine i én eksplosivt potent rockelåt. Det tok tid, men han greide det.

«The Price You Pay» er en undervurdert perle fra «The River»: Jeg skjønner godt at Emmylou Harris ville covre denne.

«Girls in their Summer Clothes»: pop-Bruce på sitt beste fra det brillefine 2010-albumet «Magic». Orkestralt, deilig og bare såvidt på rette siden av pompøst.

«Rosalita»: hvem ville vel ikke likt å se unge Bruce traktere denne en gang midt på 70-tallet? En heidundrende fin rockelåt fra mannens andrealbum.

«The Promised Land»: Jeg har alltid grublet litt på hva som ligger i «The dogs on Main Street howl ‘cause they understand» – men pyttsann – dette er Springsteen på sitt feiende flotteste – rock for evigheten.

«Because the Night»: Patti Smith holdt på i naborommet og fikk denne i gave. Men Bruce tok den tilbake og låta ble en evig konsertklassiker.

«Downbound Train»: en av to låter fra Bruce’ mestselgende album: en suggerende melodi, duvende flott groove og diskrete synther. En låt som passer til å avrunde dette forsøket på å presentere allsidigheten i jubilantens diskografi.