I dag er det 50 år siden Rory Gallagher solo-debuterte med “Rory Gallagher” (1971).
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i Advision Studios i London med Rory Gallagher som produsent. Eddie Offord var lydtekniker. De to hadde tidligere samarbeidet på “On the Boards” (1970).
Etter to studioplater og to liveplater med Taste var det på tide å gå solo for Irlands store bluesmastro. Og da måtte han ha et nytt band, en powertrio. Både Mitch Mitchell og Noel Redding fra Jimi Hendrix Experience var på audition. Men valget falt i stedet på trommis Wilgar Campbell og bassist Gerry McAvoy.
Han var en produktiv og kreativ artist. Mellom 1971 og 1974 ga han ut solodebuten, “Deuce”, “Live In Europe”, “Blueprint”, “Tattoo” og “Irish Tour ’74”. Alle sammen gode kandidater til medlemskap i enhver platesamling.
Rory Gallagher hadde flytta til Earls Court i London. Åpningssporet “Laundromat” er inspirert av vaskemaskinen i kjelleren der han bodde. En knall blues-rocker!
«Just the Smile» er mer inspirert av den britisk folk-bølgen på den tida. En fin låt, men jeg liker best når Rory har gitaren plugga i forsterkeren.
Den litt jazza «I Fall Apart» er også en rolig låt. Heldigvis løfter gitarspillinga låta mange hakk. Og soloen som utvikler seg fra midten av låta og utover er vakre saker.
«Wave Myself Goodbye» er nok en akustisk låt. Fin, men ikke mer enn det. Rory er som sagt aller best elektrisk. Det er Vincent Crane fra Atomic Rooster som spiller piano på låta.
Blues-rockern “Hands Up” avslutter side 1. Masse deilig gitarspilling!
Side 2 åpner også friskt med “Sinner Boy”. Låter som “Laundromat”, “Hands Up” og denne ble raskt fast inventar på settlista. Slide-soloen er fantastisk!
“For the Last Time” er en sløy blues-låt. Det er alltid interessant å høre hva Rory Gallagher får ut av de seks strengene på gitaren. Og på denne er det mye gull.
“It’s You” er nok en an akustisk låt, men her er det mye morsom slidegitar også. «I’m Not Surprised» er også en akustisk ballade med pianospilling av Vincent Crane.
Rory Gallagher spiller saksofon på den syv minutter lange avslutningslåta «Can’t Believe It’s True», også den en jazza låt. En verdig avslutning på den første soloplata til en av verdens aller beste gitarister. Og med over syv minutter blir det plass til mye knall strengeakrobatikk.
Rory Gallagher holder seg til trioformatet også når det gjelder produksjonen, med enkelte overdubs. Det gir plata en kul live-feeling.
De spilte inn Muddy Waters-coveren «Gypsy Woman» og «It Takes Time» av Otis Rush, men ingen av dem fikk plass på plata. Derimot er de med da plata ble gitt ut på CD mange år senere.
Muddy Waters var en helt for Gallagher. Og de spilte sammen på “The London Muddy Waters Sessions” som ble gitt ut året etter. Gallagher forteller:
“I learned from Muddy just tuning his guitar, sitting there with his cigar in his mouth – the whole calm vibe off him. But he could really switch on the menace when he played… The controlled power!”
Les om Rory, karrieren og gitarene hans her: https://guitar.com/…/ess…/guitar-legends-rory-gallagher/
Selv om Rory Gallagher er en fantastisk gitarist som har inspirert mange, havner han ofte i skyggen av Page, Clapton og Beck. Det er det selvfølgelig ingen god grunn til. Gallagher fortjener all den spotlighten han kan få.
