Oktober, november og desember var tre svært gode musikkmåneder med mange sterke utgivelser. Popklikk har plukket ut og skrevet om 57 album som vi liker så godt at de fort kan dukke opp når vi skal kåre årets beste plater på nyåret.

NB! Gå ikke glipp av spillelista nederst i saken!

Bonny Light Horseman: «Rolling Golden Holy» 

Der er ikke akkurat noen skårunger vi har med å gjøre her; Anaïs Mitchell har gitt åtte soloalbum, Eric D. Johnson har lang fartstid fra både Fruit Bats og The Shins, mens Josh Kaufman er kjent fra The National. «Exile» er en godt egnet åpningslåt med sitt aktuelle tekstlige tema, signaturbanjo og sterke refreng. En av styrkene til bandet er at de har to sterke vokalister i Mitchell og Johnson, og at de veksler på å ha hovedvokalen. «Comrade Sweetheart» er neste låt ut. Dette må jo være en av årets fineste ballader, så intenst tilstedeværende, insisterende og perfekt arrangert som en sang kan bli. «California» tar opp den sterke låtskrivertradisjonen til Crosby, Stills, Nash & Young. Allerede i åpningsakkordene på vakre «Summer Dream» skjønner man at det kommer noe veldig bra. «Sweetbread» har en fin jazza intro, et catchy refreng og et saxofon-hook i mellompartiet som setter seg i hjernebarken. Neste virkelige godlåt er «Fleur de Lis» som har et virkelig personlig og fint preg i stemmen. Det musikkhistoriske studiet av en sistelåt,«Cold Rain and Snow», har også klassikerpotensiale med sitt fine Crazy Horse-slentrende komp. (Jon Erik Eriksen)

Tommy Tokyo: «Tommy Tokyo»

Fra det første øyeblikket Tokyo og hans musikk entret mitt musikkunivers, har jeg vært en ivrig lytter. Og ettersom bunken med Tommy-plater økte, var det helt åpenbart for meg at han var en av våre aller beste artister. Og «Tommy Tokyo», et dobbeltalbum bestående av 20 låter, er selvfølgelig intet unntak. Et album som skulle markere hans 20-års jubileum som artist, et jubileum han dessverre ikke selv fikk oppleve. Plata åpnes og avsluttes med «I’m Coming Home» og «New Parts», to rystende sterke låter der Tokyo beskriver sitt eget sykdomsbilde. To dønn ærlige låter det er umulig ikke å bli berørt av. Den samfunnsengasjerte Tokyo vi kjenner fra tidligere album, dukker også opp i flere sanger, som «Pandemic», «It’s The Money Everytime», «Stranded On The Moon og «Avoiders». Sanger der gode melodier og tekster, løfter låtene sammen. Melodiøse perler som «Free», «Chesalon» og «Imposter» dukker også opp underveis. De sterke, rørende og ærlige tekstene, er i en helt egen klasse, og en sterkt bidragsyter til at «Tommy Tokyo» allerede nå fremstår som en fremtidig klassiker i norsk musikkhistorie. For meg vil Tommy Tokyo alltid være artisten med det store hjertet  som skapte et enestående musikalsk univers fylt med låter jeg vil elske herfra til evigheten. (Espen A. Amundsen)

Field School: «When Summer Comes» 

Field School er solo-prosjektet til Charles Bert som har produsert og spilt inn alt selv. Vi kan vel si at dette kan klassiferes som ganske klassisk soveromspop, for produksjonen er realtivt lo-fi, med drømmende og dempet vokal. Det er anelsen fuzz i gitarene, men det blir aldri veldig skurrete. Som i mye av denne sjangeren er det melodiene og søken etter hooks som står fremst i det musikalske universet. Og dem er det nok av. Bert setter det hele i gang med «Loving Me Was Never Gonna Work Out» som er en av platens mer «up-tempo» låter, med lett fuzzete gitarer og rullende trommer. En nydelig start som bærer bud om storhet i de små låtene vi får her. Første singel og «skulle vært en hit», «I Just Want To Paint You In Pictures», overbeviser så til de grader og da er vi bare tre låter inn. Denne skribentens to  favoritter på albumet er the Cure-parafrasen «Don’t Let This Moment Pass You By» og «Is This Our Love Song» som nesten kan kalles en slags tweepop «anthem». (Espen D.H.Olsen)

Bruce Springsteen:  «Only the Strong Survive» 

Albumets eklektiske låtvalg avslører en ekte soulkjenner: du plukker ikke Dobie Grays «Soul Days» (fra 2000!) sånn uten videre, ei heller Tyrone Davis’ fantastiske «Turn Back the Hands of Time» fra 1970 eller Frank Wilsons «Do I Love You (Indeed I do)», hentet fra de mer obskure hjørnene av det rikholdige Motown-gull-arkivet. Det er mye Motown her, omtrent halvparten av albumet. Springsteen gjør klokt i å styre unna de opplagte standardene – han hadde gjort en utmerket «Soul Man», «Respect» eller «Try a Little Tenderness» om han hadde villet, men gjør i stedet genistreken å hente fram sitt gamle vokalist-ideal, Sam Moore (fra Sam & Dave) til å legge utsøkte harmonier på nettopp Dobie Gray-låta og den helt absurd lekkert framførte Stax-klassikeren «I Forgot to be your Lover» (William Bell). Låtene er framført med instrumentering og arrangement ganske tett opp til originalene – og det funker aldeles utmerket. Det er åpenbart at Bruce ånder inderlig for denne tidløse musikken og gjerne vil hente fram gamle favoritter og obskuriteter og gjøre dem mer kjent for allmennheten. (Morten Solli)

 Amerikanske Weyes Blood, eller Natalie Laura Mering som hun egentlig heter, har laget et album spekket med genuint gode melodier, sofistikerte arrangement, storslått produksjon og vakre harmoniske vokalparti. De to første sporene er gode, men det er «Grapevine» som virkelig skinner og setter standarden for denne skiva. Den er gigantisk, innovativ og vakker. Den er også låten hverken John Grant eller Kacey Musgraves noen gang skrev.  «God Turn Me Into a Flower» er så hinsides vakker med sitt englekor og fuglesang at jeg får frysninger. «Hearts Aglow» er en av skivas mest tilgjengelige låter, der den ruller avgårde med sitt ganske straighte americana-komp, samtidig som lokomotivet er fylt til taket med komplekse harmonier og nydelig koring. «Twin Flame» er også glimrende, og er en av mine favoritter, bygd over programmert perkusjon, og nok en låt som tekstlig dveler ved problematiske relasjoner. «The Worst Is Done» er så enkel, og likevel genial, i sin oppbygging at den minner om ABBA. Det er en kunst å lage musikk som dette, som er få forunt å beherske. (JEE)

Lady Friend: «Songs From The Guesthouse» 

Lady Friend, som i utgangspunktet er og blir Anne Mette Hårdnes sitt musikalske prosjekt. Hver gang jeg hører pianoet på åpningslåta, myke og duggfriske «My Movie», popper umiddelbart Carly Simons «Your So Vain» opp på radaren. Og bedre skal det bli, for når gitarene på spor to, «Friendship On Paper», ruller ut av høyttalerne, slippes samtidig Eagles’ fantastiske «One Of These Nights» løs i mitt parallelle musikalske univers. På spor tre, energiske og gitardrevne «She’s The Girl (She’s A Lady)», møter nok en gang Eagles/Don Henly opp, denne gangen omringet av myke blåsere typisk for mye av den deilige softrocken som vokste fram i denne perioden. Noe som videreføres på neste låt, «The Story», der de smukke harmoniene, de trillende tangentene, Knut Schreiners wah wah-gitar, og ikke minst et svært vellykket instrumentalt parti mot slutten av låta, gjør at musikken med letthet kan plasseres i den stilige og lett snobbete musikk-kategorien Yacht-rock. På «Get Down» skrus tempoet opp et par hakk, før platas kanskje beste spor, «Searching For Something»; en aldeles praktfull duett med Magnus Jacobsen, løfter lytteren, litt avhengig av vekt og høyde, minst 10 centimeter over gulvet. (EAA)

Odd Nordstoga: «Inn i skogen» 

Ballet starter med den fine «Alt slik det var laga», som ble skrevet spesielt til NRK-serien «Fotobonden». Den fungerer utmerket på plate også, og her får vi det beste av Nordstoga, både som komponist og tekstforfatter. «Fint og beint» er nærmere folkemusikken, men framført med imponerende dynamikk. «Så lett som ingenting» har partier som Morten Abel kunne skrevet. På den fine balladen «Godt nok» får vi en duett med Sigrid Aase (kjent fra bandet Hajk).«Vårløysing» har en overraskende mektig avslutning, og ender med å bli et av mine favorittsporetter noen runder i spilleren. Alt-country-låten «I går» er skivas beste låt, faktisk en av Nordstogas beste noensinne, med en forførerisk vakker melodi og gripende tekst om den tida vi lever i, omstillinga og den muligens utrygge tida vi har framfor oss. Få kan få sagt det på samme måten som Odd klarer her. Få har evnen til å se ting fra samme perspektiv. Den fine «Langt inn på skoga» er Nordstoga alene med naturen. Stemninga formidles også her slik bare Odd kan det. (JEE)

Valleypolicella: «Love Songs for Losers»

Musikken som ramler ut av rillene er frekk pop av ypperste kvalitet; melankolsk pop som møter skranglete rock tilsatt svært fengende melodier og deilige harmonier. Selv har jeg valgt å putte musikken Valleypolicella lager inn i den hittil ubeskrevne, men aldeles nydelige sjangeren «rett på trynet rock med myke kanter». En sjanger som også omfavner band som The Replacements, The Libertines og Jacobites. At gjengen også kan ha hørt mye på band som Teenage Fanclub, Buffalo Tom, Johnny Thunders og The Lemonheads, tror jeg nesten vi kan ta for gitt. Noe som gjør det mulig å hevde (med utestemme) at Valleypolicella lager musikk som på forbilledlig vis samler  musikalske sjangre som pop, powerpop, punk og garasjerock under den samme paraplyen.En av platas store styrker er vekslingen mellom sjarmerende, skranglete låter og bittersøte ballader. Etter å ha hørt «Love Songs for Losers» en rekke ganger, er det enkelt å konkludere med at Valleypolicella har laget et fenomenalt godt debutalbum bestående av åtte låter det er så godt som umulig ikke å bli dønn avhengig av. (EAA)

I Was A King: «Follow Me Home» 

I Was A King spiller powerpop, med en dose psykedelia om du vil. Min personlige favoritt på «Follow Me Home» er «Down» med sine kontante Charlie Watts-trommer og herlige fuzzgitarer. Det er umulig å forbli uberørt når leadgitaren kommer inn mot slutten av låtenog topper det hele sammen med el-piano. Tittellåten er en sterk George Harrison-inspirert sak med Frøkedal på vokal. Hun synger også hovedvokalen på fine «Growing Wild». Deretter får vi et herlig intro/tema på akustisk gitar på nydelige, Lennon-inspirerte «Leave». Stort vakrere blir det ikke denne høsten. Poplåten «Lo Pressure» tikker inn på 2:22 og har gitt bandet plenty med fortjent radiospilling i den senere tid. Neste höjdare er «Sweet Things», som er nydelig arrangert og med passe doser psykedelika. Låta er helt på høyde med «Leave», og er med på å løfte plata mot powerpop-himmelen. I Was A King har opparbeidet en helt unik posisjon her til lands gjennom langvarig og målbevisstsatsing på god musikk. En omfattende kredibilitet det er få forunt å oppnå. «Follow Me Home»bare forsterker dette omdømmet. (JEE)

girlpuppy: «When I’m Alone»

Bak navnet girlpuppy finner vi unge Becca Harvey. Denne Atlanta-dama har levert ei fenomenal alternativpopskive, upretensiøs, drømmende og til tider helt vidunderlig. girlpuppy åpner sine dagdrømmerier med den forrykende «Wish» med sitt herlige gitarøs. Harvey synger akkurat passe uanstrengt og tilbakelent slik at det låter kulere enn kult. Neste spor, «Teenage Dream», rulles i gang, og akkurat der er jeg solgt. For dette er platas store øyeblikk, så lekent, elegant og sprudlende som pop kan bli. Balladen «Somewhere» holder også et ekstremt høyt nivå, og er arrangert med stryk og det hele. Refrenget består av ei melodilinje som kun et fåtall andre kunne skrevet. Her er Harvey helt oppe i Billie Eilish-ligaen. «I Want To Be There» er også en finfin poplåt, passe dekorert med fuzzgitar. Selv album-fillers som «Revenant» høres ut som noe Benjamin Gibbard fra Death Cab ville ha blødd for å skrive. «Emma Marie» minner litt ut som vår egen Girl in Red/Marie Ulven, på en positiv måte. Neste godbit er singlen «Destroyer», med sitt sterke melankolske refreng. girlpuppy gjør det meste riktig på denne plata, og er en god kandidat til tittelen «årets debutant». (JEE)

Alvvays: «Blue Rev» 

«Blue Rev» er et album uten nevneverdige svake punkter. Kall det powerpop, indiepop, hva som helst. Det jeg digger her er at utgangspunktet er gedigne låtskrivertalenter, og et finfint band rattet nennsomt inn av den velrennomerte produsenten Shawn Everett. Inspirasjonskildene er lett å oppfatte, men aldri plagsomt i veien for de varierte, dels spretne, dels tilbakelente låtene. Det er Beatles og Big Star, Pixies, Lilys, New Pornographers, Go-Go’s, Best Coast, Lush og blodige valentinere, men med alle popføttene solid på plass i 2022. Betegnende nok er låta kalt «Tom Verlaine» krydret med en akkurat passe smakfull dose Kevin Shields-aktig «glide-gitar». Synther som nesten tipper over i småpompøst Cocteau Twins-land avløst av hissige fuzzgitarer. Tekstene virker som en slags «stream of conciousness»-tripp der det er vrient å få øye på «budskap» og liknende trivialiteter, på den annen side slipper vi den uutholdelige dagbok-stilen som preger altfor mye samtidspop. Kort oppsummert må dette være et av årets brillefineste pop-album. Akkurat nå er jeg klar for repeat-knappen en gang til. (MS)

First Aid Kit: «Palomino»

«Palomino» som er søstrene Södebergs mest modne og fullendte utgivelse så langt. Denne plata er også langt lysere og lettere enn den litt mørke «Ruins» fra 2018. Etter eget sigende har de denne gangen latt seg inspirere av Fleetwood Mac, Kate Bush, Tom Petty og ABBA (!). At de har hørt på sistnevnte er lett å skjønne når man gir seg i kast med «Palomino».  Showet starter med fantastiske «Out of My Head», som er den opptempolåten og slageren som plata trenger. De tre første låtene på plata er pur popglede. Fine «Angel» og «Ready to Run» er av samme formidable kaliber som førstelåten. «Turning Onto You» er herlig, old school, bluesete folkrock. Kompet gir assosiasjoner til tidlig 70-tall. «Fallen Snow» har noe av den samme genuine følelsen ved seg. «The Last One» har et rungende poprefreng og et stort single-potensiale. En ordentlig fest av ei skive er det blitt, ei skive som er pakket inn i et fantastisk cover. (JEE)

Styva Linan: «Dallas»

Musikken på «Dallas» høres for det meste ut som den er spilt inn på 70-tallet da band som for eksempel Nationalteatren og Hoola Bandoola Band regjerte i nabolandet. Men også fragmenter fra musikalske institusjoner som Eldkvarn og Wilmer X dukker opp underveis. Platas to første spor, «Blodet» og «Georg (på avd. 361)», sender for eksempel tankene til flere av låtene på Eldkvarn-albumet «Ljuva livet» fra 1981. På «Apan» og «Håll tilbaka» tøffer bandet seg litt ekstra, noe som kler dem godt. På «Bella Figura» gynger melodien fram og tilbake på vidunderlig vis. «Hålorna», som nesten høres ut som en sang skapt for barne-tv, er usedvanlig sjarmerende og likandes. På instrumentalen «Mustang» tar det helt av i alle retninger. En befriende og løssluppen låt der bongotrommer, gitarer, orgel og blåsere slåss om oppmerksomheten. Avsluttningslåta «Modus Videndi» er av den vakre sorten og avsluttes med et herlig instrumentalparti.

Neil Young: «World Record» 

Du skal være ganske avstumpet for ikke å like den sjarmerende åpningslåten, «Love Earth» (er den ikke litt snarlik Monty Pythons «Bright Side Of Life»?). «Overhead» holder også mer enn godkjent standard, ikke minst med tanke på Younger’n nylig fylte 77 år. «This Old Planet(Changing Days)» er full av nostalgi og visdom. «Break the Chain» og ikke minst den 15 minutter lange, episke «Chevrolet», rocker begge minst like bra som Young gjorde «back in the days», da han oppfant grungen sammen med Crazy Horse på «Rust Never Sleeps» (1979), og for den saks skyld, på oppfølgerne på 90-tallet. «The Wonder Won’t Wait» er også god gammel Young. Helt til slutt får vi en fin og var reprise av «This Old Planet». Budskapet på skiva er tydelig nok, det holder å se titlene på låtene. Young ber oss ta vare på hverandre og den eneste planeten vi har (og noen gang vil få) til disposisjon, han ber oss leve og være glad i hverandre, men også om å handle, før det er for sent. Og når en gammel legende snakker i klartekst, bør man høre etter. (JEE)

Brendan Benson: «Low Key»

«Low Key» er et album der melodiøse refrenger, sprudlende tangenter og deilige gitarriff får boltre seg fritt. På «Ain’t No Good», «All In» (Nasty C) og «Something a Little Like Home» møtes powerpop og små drypp fra rap-musikkens univers på deilig vis. Særlig førstnevnte låt er pur klasse. Vindmøllegitaren på  «Whatever’s On My Mind», som naturlig nok sender tankene til Pete Townshend, er svært effektfull og tilfører låta et herlig trøkk. Når Benson på «Whole Lot Of Nothing», omringet at blåsere, begir seg inn på soulmusikkens territorium, lykkes han selvfølgelig godt med det også. «I Missed The Plane» og «People Grow Apart» er klassisk powerpop, akkurat sånn som vi liker det i Popklikk. Platas wildcard er en coverversjon av Gary Rafferty-klassikeren «Right Down the Line» fra 1978. En snerten, gitardrevet og svært vellykket versjon som tilfører låta mer energi enn tilfelle er med originalen. (EAA)

a-ha: «True North» 

Åpningslåten, «I’m In», komponert av Magne, er simpelthen en av bandets beste låter, en ren oppvisning av Furuholmen og av Morten Harket på vokal. Tøft mellomparti med chimes og det hele. På «Hunter In The Hills» spares det ikke på noe. Låten oser av gode James Bond-vibber. Det heftige kompet, blåserne og hoingen mot slutten skal ha æren for at det hele høres ut som en fest. Tittellåten «True North» er skodd over samme lest som «Stay On These Roads» fra albumet med samme navn (1988). Furuholmen kopierer seg selv, men låten tar nye veier og ender opp som en slags monumental shanty i refrenget. Hyllesten til humla, «Bumblebee», er en fin, lett jazza låt med trip hop beat. De første strofene i verset på «You Have What It Takes» er, artig nok, snarlik refrenget på Nirvanas «In Bloom» fra «Nevermind». Albumet kan oppleves som litt for pompøst, traust og trygt ved første gjennomlytting. Bandet våget litt mer på «Minor Earth, Major Sky» (2000), blant annet med den fantastiske «Summer Moved On», men for all del, det er mye klassisk a-ha på «True North» også. «Summer Rain» for eksempel, åpner med en nydelig pianolinje og et vers som skapt i pophimmelen.  «True North» holder flammen i live. (JEE)

Les Big Byrd: «Eternal Light Brigade» 

Svenske Les Big Byrd, bestående av Joakim Åhlund, Nino Keller, Frans Johansson og Martin «Konie» Ehrencrona, er ute med sitt tredje album. Les Big Byrd er en konstellasjon av psykedelika, rock, retro og ren eventyrlyst. Musikken kan vel best beskrives som et møte mellom Soundtrack Of Our Lives, U2, Bob Hund, Pink Floyd og ELO, selvfølgelig! Skiva åpner med den episke «Eyes Like Dead Stars» som like gjerne kunne vært med på «Achtung Baby», mens rockeren «I used to be lost but now i’m just gone» sender tankene tilbake til 70-tallet raskere enn lysets hastighet. Resten av plata holder seg i Jeff Lynne-land. «Feels Like Wasting My Life Is Taking Forever» er også en feiende flott låt, mens den episke «DesolationRaga» er et godt stykke håndverk. Alt i alt ei ganske så festlig plate fra de psykedeliske svenskene. Et herlig og inspirert dykk i rockens historie. Pur spilleglede til folket. (JEE)

The Reds, Pinks and Purples: «They Only Wanted Your Soul» 

«They Only Wanted Your Soul» er helt og holdent i samme gata som det forrige albumet,«Summer at Land’s End» som kom ut i begynnelsen av februar i år. Det låter fortsatt hjemmebrent med hjartet på rette staden, fra første strofe til siste klunk. San Fransisco-baserte Glenn Donaldson skriver kruttsterke låter i sjangeren retro-pop, og han sørger for å spille inn låtene med venner som om det brant i hælene på ham. Om mulig er The Smiths denne gangen en enda tydeligere inspirasjonskilde enn på tidligere utgivelser. «Unrequited» er etter min mening skivas mest umiddelbare spor, halvt shoegazer, halvt drømmepop. «Keep Your Secrets Close» er hakket mer tempo og trøkk. Tittellåten, «They Only Wanted Your Soul», er også sterk med sin skranglete gitarsolo på tampen av låta. Singlen «Is Your Mind That Free?» er klingende gitarer og tema. «Workers of the World» er neste sporsom skiller seg ut. Sistelåten «Sky & Earth viser heller ingen svakhetstegn og i det låten toner ut er det bare å konstatere at Donaldson har gjort det igjen. (JEE)

Fangst: «Føniksinstituttet» 

Fangst er norsk rocks nye komet, en supergruppe med medlemmer fra Honningbarna, Death By Unga Bunga og Hvitmalt gjerde, pluss en nyutdanna jazztrommis fra The Juilliard School i New York, og sist men ikke minst – bandet har et uttalt ønske om å overta tronen innen rock på norsk! Det er en herlig ubeskjeden og framoverlent holdning av gutta i bandet (og plateselskapet). Og det er virkelig en god søknad disse gutta legger inn. Et svært lydbilde og fokuserte låter, stadionrock-gitarer og en vokalist med naturlig, og passe desperat, tilstedeværelse. «Ut av det grå» åpner plata med gitar og woohoo-kor. Det er klassisk rockenroll på høygir og selvtilliten er på topp. Det er umulig å ikke la seg rive med. «Uro» er også en rocker av format med klare referanser til 80-tallet og postpønken. «Krig på Tjuvholmen» er nok en ypperlig låt. Sukkerspinndryppende gitarer og drømmekor.«Nyttår» skyter som en rakett gjennom natten. Framfor alt låter Fangst veldig friskt – og det er imperativt for å oppnå drømmen om rocketronen. (JEE)

Dungen: «En Är För Mycket Och Tusen Aldrig Nog» 

Dette albumet vrimler av deilige psykedelia-referanser samtidig som dette trolig er en av Dungens mest pop-iørefallende langspillere – sju år etter forrige album. Denne skribent lar seg begeistre av et knippe strålende låter som ikke pynter seg med psych-effekter, men snarere blir en definisjon av hva psykedelisk musikk skal være på sitt beste, ved å by på en nær transcendental virkning for våkne lyttere. Legg til en fantastisk fin og organisk produksjon der vekslingen mellom akustiske og fuzz-gitarer, varsomme pianoer, tverrfløyter og eh.. «aktivt» trommespill, gis luft, rom og plass, dandert med hovedpersonens vare, enkle og vakre poesi og utsøkt paisleymønstret melodiføring. Andy Partridge ville gitt brillene og hatten for de mange uventede melodivendingene og skrudde lydene, i kombinasjon med utsøkt låt-estetikk og passelig syrete spilling, som preger dette fengende albumet. Aller best er kanskje den drivende, gitardominerte «Nattens Sista Strimma Ljus.» «Höstens Färger» heter en av de mer dempede låtene her, der melodien tar en typisk partridgesk vending – høstens album, spør du meg. Kanskje årets, rett og slett. (MS)

Erling Ramskjell: «Overaltover»

Erling Ramskjell, tidligere kjent som artisten Æ, gir ut soloalbum nummer elleve, det tredje under fullt navn. Denne gang går han for et album hvor han gjør ni duetter. Materialet er ganske variert, men minste fellesmultiplum for alle låtene er at de som ved et trylleslag får frem det beste i Erling selv og i duettpartnerne. Blant partnerskapene finner vi både kjente og mindre kjente nordiske artister, alt fra Tromsø-rapperen Klish, via svenske Stefan Sundstrøm, rockeren Line Saus, Erlingssøster Bjørg og hans egne foreldre(!). Det er litt av ei plate Ramskjell har prestert her. Som en Saltdalens svar på Nick Cave crooner han fram budskapet låt for låt. Han lykkes også i stor grad med den vanskelige øvelsen det er å ha med ni ulike duettpartnere på utgivelsen. Flere av sporene er arrangert med strykere (MiN-ensemblet), noe som gir plata betydelig pondus og skjønnhet. Produksjonen er for øvriggjennomgående påkostet og smakfull. Jeg tar av meg hatten og mere tilfor Erling Ramskjell og hans unike musikalske univers. (JEE)

Wisløff /Angelskår: «Nothing Ages Quite Like Happiness» 

Om du liker Minor Majority, er dette en nobrainer. For likhetstrekkene er utvilsomt til stede, noe som i stor grad skyldes Angelskårs lett gjenkjennelige stemme. Samtidig er musikken Wisløff og Angelskår rister ut av ermene både utforskende og en smule løs i snippen. Resultatet er en plate med en litt annen dynamikk og musikalsk retning enn det Angelskår pleier å gi fra seg, noe «Musical Chairs», «You Should Have It All» og platas to fine instrumentallåter, «Acapella» og «Postlude», er finfine eksempler på. Wisløffs og Angelsgårds produksjon, er både spennende og litt annerledes, og tilfører flere av låtene en interessant vri. Den nesten åtte minutter lange «My Mamas Radio», der både melodi, tekst og produksjon fungerer så godt som optimalt, er et lite mesterverk. Beatles-inspirerte «Doubt» sitter umiddelbart, noe som også er tilfelle med «A Better World», «Don’t» og «Don’t Drop Me Home». Sistnevnte er, mye takket være teksten, en liten perle av en låt. (EAA)

Avantgardet: «Inget Här Är Byggt För Oss» 

Da Rasmus Arvidsson gjenopptok kontakten med barndomskompis Patrik Åberg i 2015, hadde han lagt bak seg noen tøffe år i London. Han fikk dirigert energien som han brukte på overlevelse over på musikk, og slik oppstod det fantastiske Avantgardet.  Åtte album ut i den eventyrlige karrieren, og Avantgardet leverer igjen. Og for en åpning det er på skiva! «Kreuger i Paris», «Bindestrecket», «Rulla Med Slagen» og «Båda Sidor Av En Gun», er alle like sterke spor. Avantgardet er på sitt beste når de i er i det dunkle hjørnet og når de usensurert beskriver skyggesiden av livet, og akkurat der befinner de seg musikalsk det meste av tiden. Unntaket er tilsynelatende «Den Bästa Dagen», men mørket lurer baki der, og på den grusomt vakre «Tänk Att Få Känna» er Avantgardet umiskjennelig tilbake der de hører hjemme.Den dystopiske, men uendelig vakre, akustiske sistelåten «River Mig i Ansiktet» er en verdig avslutning på albumet. (JEE)

Model Shop: «Love Interest» 

Model Shop er en trio som har smeltet de siste 40 årenes indiepop-kanon til en helhet der ekstremt fengende låter, catchy refrenger og harmonier å dø for kommer som perler på en snor. Pop-euforien slår til umiddelbart i «Lucky» som er så fengende at man nesten må sjekke om ørene stemmer. En gitarpop-perle, rett og slett! Tempoet dras ned i «A Simple Emotion», mens «Letters to Melissa» og  «The Greatest Only» er to låter til som burde vært store pop-hiter i en mer rettferdig verden. «Compilation Tape» er en nydelig ode til tiden før mobiltelefoner, internett og strømming da vi lagde låtsamlinger til hverandre i det indie-vennlige kassettformatet.«Milionaires» og «I Was Told This Would Be Easy» er perfekt mid-tempo gitarpop av den typen Teenage Fanclub har perfeksjonert på de siste platene sine, mens «The Quieter Life» er som et friskt pust på en sensommerdag der lengselen etter nye opplevelser kanaliseres gjennom kontrasten til et «rolig liv». (EDHO)

The Smith Street Band: «Life After Fotball» 

Denne gjengen fra Australia er et skikkelig friskt pust for de av oss som liker at det av og til smeller rundt ørene. På sitt sjette album, «Life After Forball», fyrer de, som vanlig, på de fleste sylindere i et musikalsk landskap det pønk og powerpop utfyller hverandre på fint vis. Litt sånn Hüsker Dü møter tidlig Teenage Fanclub, om det i det hele tatt gir mening. Levellers er et annet band som popper opp i undertegnedes bevissthet. Den svært energiske og hardtslående åpningslåta, «A Conversation With Billy Bragg About The Purpose Of Art», er både diggbar og stilig. Neste låt ut, «When I Change My Name», er også et hardtslående sjarmtroll av en låt, der tempoet nå og da på lekkert vis dempes et par hakk. Et musikalsk virkemiddel som tas i bruk på flere av låtene og tilfører musikken både variasjon og pusterom. Om du liker melodiøs og hardtslående gitarrock, er «Life After Fotball» med stor sannsynlighet skreddersydd dine musikalske smaksløker. (EAA)

Alice Boman: «The Space Between» 

Allerede i de første taktene får vi kjenne på Bomans unike, pirrende magi. Låten «Honey» bølger forsiktig og vakkert fram med sin uvanlige akkordprogresjon mellom vers og refreng. Tonene i introen høres ut som en trompet eller en gitar, eller kanskje begge deler. Det er så vakkert at gåsehuden er rett rundt hjørnet. Andrelåten er den inderlige duetten med Perfume Genius, «Feels Like A Dream». Dette er rett og slett stor kunst, og muligens en av årets beste låter. Stemmen til Michael Alden Hadreas (aka Perfume Genius) passer som hånd i hanske til Bomans luftige vokal. «Maybe» og «What Happens To The Heart» drømmer videre i midtempo. «Night And Day» er en liten perle med sitt fine refreng. Det samme kan sies om «In Circles». Neste ordentlig gode spor er  «Where To Put The Pain», som er litt mer attitude og opptempo.«The Space Between» er en perfekt høstplate, så god at den nok overlever vinteren også. (JEE)

Label: «Midnight Sunburst» 

Label er nå tre album inne i sin karriere som melodisnekkere med bachelor i gitar-riff og master i harmonisk bakgrunnsvokal.  I bunnen her ligger fortsatt en form for solskinnsmarinert sommerpop der melodiene tar førersetet, med vokalmessige og gitar-riffete fraseringer rundt grunntemaet. Med andre ord: Dette er laget for å være catchy, iørefallende og lett vanedannende. Det er poprock dette, det er softrock med noe 70-talls og californisk over seg – og det er vel en form for powerpop også. «Saturday» sparker det hele i gang med en powerpop’ete og energisk liten sak, der refrenget er av den spesielt smittende typen. I «Help Me, Athena» høres doble gitarer som ikke ville vært borte på «Soft Focus» av Euroboys. I «Two’s A Crowd» kanaliseres et The Strokes-aktig riff som løftes av tight produksjon og typisk god og stødig vokal. Noe av det viktigste er at bandet låter som de har det gøy! Det handler om spilleglede! Mer komplisert trenger det ikke å være. (EDHO)

Hjerteslag: «Tyvens dagbok» 

Først ut er den fine singelen, «Som Ringer I Vannet», deretter får vi glimrende «Suzanne», poplåten som har alt; et catchy refreng, en tekst som gir subtile hint om et oppgjør med tidligere medlemmer i bandet. Sommerslageren «Fuck Sommeren» er også en godbit med Cure-synth og gitarøs. «Post 5071» er en storslått låt og et ikke fullt så subtilt, men ganske direkte, oppgjør med de gamle bandkameratene. «Fluktplaner» og «Storms gate» er også bra, og den episke sistelåten «Splint» er kronen på verket. Robert Eidevik har utvilsomt gitt ut en overaskende sterk samling låter, selv om soundet av Hjerteslag muligens lider noe under tapet av de gamle musikerne. Det hele låter litt polert, men du verden, Eidevik levner i hvert fall ingen tvil om hans betydning i gamle Hjerteslag. (JEE)

Ingvild Flottorp: «I Just Wanna Know It All» 

Etter å ha hørt på plata noen ganger, er det nesten så jeg begynner å tro på julenissen igjen. For «I Just Wanna Know It All» er en gave av et album som er minst like godt, om ikke bedre, enn det suverene debutalbumet. Som på debuten lager fremdeles Flottorp glimrende countrypop som rett som det er sender tankene til artister som Kate Bush, Iris DeMent og Marit Larsen. Flottorps vare og nydelige stemme er en av platas store beholdninger, en stemme som ligger langt foran i lydbildet og kaster konfetti over samtlige av platas 13 låter. Flottorp har fått usedvanlig god hjelp av av storebror Tobias, som foruten å spille en haug med instrumenter, har pakket låtene inn i et behagelig, luftig og detaljrikt lydbilde. Favoritter? Vanskelig, men om man ikke faller pladask for «Up on the Hill», tittellåta, «Here I Go», «Childhood Years», «Like A Child» (som avsluttes med en forrykende gitarsolo), «For The Girls», «Colors Are Fading Too», «Telling Me Lies» (en nydelig countryduett med Mathias Hammersmark Olsen) og «Parents», skjønner jeg absolutt ingenting. (EAA)

Unnveig Aas: «Phases» 

Unnveig Aas, eller Unnveig Aaserud Stokke, som hun egentlig heter, er aktuell med sitt tredje album. Skiva er et resultat av to år hjemme med katten i pandemien. To år med gitarklimpring i sofaen. Plata er da også blitt mer organisk i uttrykket enn de to foregående. Det akustiske uttrykket er mer åpent og avslørende, og er i så måte et modig grep av artisten. Aas, som har en utdanning innen litteraturvitenskap, skriver gode tekster på engelsk. Balletten åpner med tre sterke låter på rappen. Først ut er glimrende «Brand New Start». Et herlig, passe lett og fint lydbilde, og et modent uttrykk. ÅDen er egentlig min favoritt på skiva, rett og slett en fulltreffer fra Aas. «How Can I Know» er produsert med pedal steel som gir låten ekstra køntri-twangen den behøver. Plata mangler kanskje den ene låten som kunne løftet den opp mot americana-himmelen, men skiva er slett ikke uten vinger og holder et jevnt høyt nivå fra start til slutt. Det nærmeste Aas kommer en hit er tredjelåten «Lost Fire». Den er til gjengjeld jaggu ikke langt unna med sitt fine pop–driv og herlige gitarsolo på tampen. «Mary Ann» er annen personlig favoritt. Her får jeg den rette western-følelsen og den gode Dolly Parton-vibben. Unnveig Åas har, med de tre første albumene, levert en audio–trilogi det står respekt av. (JEE)

Röyksopp: «Profound Mysteries I-III»

Når Röyksopp endelig gjør comeback etter åtte år, er det med hele tre album, som en del av større visuelt kunstnerisk prosjekter som inkluderer film og digital kunst. Den litt vanskelige førsteplata i trilogien fikk spekulasjonene i gang; var Röyksopp blitt utdaterte? 30 låter senere har vi fasiten; duoen er fortsatt like relevant. På en forunderlig måte er det først når hele trilogien er ute at brikkene faller på plass. Berge og Brundtland sier selv at det viktigste for dem er det store prosjektet; den rollen de har spilt i livene hos publikum, enten det har vært til bryllup eller begravelse, ikke den kortvarige førsteplassen på listene. Det finnes selvfølgelig øyeblikk som ikke er helt i toppsjiktet blant de 30 sporene, men en av styrkene til Röyksopp er at de har en så sterk identitet at du umiddelbart hører at det er dem. Röyksopp er og blir elektronika i hjertet – og pur poplykke i blodet. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men jeg er faktisk klar for «Profound Mysteries IV»! (JEE)

Caitlin Rose: «Cazimi» 

Ni år etter sitt forrige album, kritikerroste «The Stand-In», er endelig Caitlin Rose tilbake med sitt fjerde utgivelse, «Cazimi», der Rose beveget seg en smule bort fra countrymusikken og over til et musikalsk landskap der inspirasjonen fra både pop og rock skinner sterkere enn på hennes tidligere utgivelser.  Plata åpner med knallsterke «Carried Away», der tankene flyr til The Velvet Underground-klassikeren «Sweet Jane». Neste låt ut, stilige «Modern Dancing», er ikledd en produksjon der trommer, el-gitarer og synth driver låta framover. Deretter følger platas kanskje beste spor, «Gettin It Right», en deilig countrylåt skrevet sammen med Courtney Marie Andrews, som selvfølgelig også bidrar med nydelig vokal. Og slik kunne jeg fortsatt, for «Cazimi» er et sjeldent godt album fylt til randen med glimrende og svært iørefallende musikk der de tre ovennevnte låtene, «Nobody’s Sweetheart», «Lil’Vesta», «Black Obsidian» og «Blameless» skinner ekstra sterkt. (EAA)

Veps: «Oslo Park» 

De fire unge damene i Veps, Maja Beitrusten Berge, Laura Dodson, Helena Mariero Olasveengenog June Urholt, har kommet inn fra Oslofjorden som et friskt pust de siste par årene. Første tegn til at noe var på gang fikk vi med EP’en «Open The Door» i 2021. Singelen «UFO» som kom ut tidligere i år fikk en del fortjent oppmerksomhet. Veps spiller skranglete indiepop med 90-talls estetikk og pønka attityde. Personlig favoritt på debutplata, «Oslo Park», er fine «A Show of Hands». Basslinja høres ut som noe Adam Clayton kunne spilt på 80-tallet. Bandmedlemmene står for utsøkt koring på låten, og på hele skiva for øvrig. Sjarmfaktoren er utrolig høy på «Oslo Park». Det finnes en finfin musikkvideo til «A Show of Hands» som anbefales for alle som har glemt hvordan det er å være ung. «Ballerina (Norah)» er nok en sterk låt med sitt fine gitar- og pianokomp. Det spilles og synges med stor entusiasme og energi som smitter over på lytteren. Det lover godt for framtiden for norsk musikk. (JEE)

Field Medic: «grow your hair long if you’re wanting to see something that you can change» (album, 2022)

Field Medic er Kevin Patrick Sullivan fra California sitt musikalske prosjekt og «grow your hair…» er hans tredje utgivelse så langt. Tekstene, som er usedvanlig gode, er i all hovedsak svært emosjonelle og omhandler i stor grad eksistensielle temaer som ensomhet og utilstrekkelighet. Allerede etter de to glimrende åpningslåtene, «always emptiness» og «weekend», skjønner man at Sullivan er en fyr med mye på hjertet. Godt hjulpet av Gabe Goodman, har Sullivan tryllet fram et nydelig og behagelig lydbilde som kler de stillegående og melodisterke låtene svært godt. Plata består av ni låter og takker for seg allerede etter 26 minutter og 38 sekunder. Noe som i min verden er mer enn nok, så lenge låtene gjør jobben. Noe de definitivt gjør, for «grow your hair…» er en av de fineste og mest rørende platene jeg har hørt på veldig lenge. En plate nesten uten svakheter, der usedvanlig vakre «i had my fun/back to start» på perfekt vis avslutter herligheten. (EAA)

Thea & The Wild: «Deadheading» 

Thea, eller Thea Glenton Raknes, som hun heter, debuterte under navnet Thea & The Wild i 2014. Den litt alvorstunge førstelåten «Poisoned Apple», handler om brutte løfter og knuste drømmer. Låten drives fram av to akkorder på samme måte som «Rusholme Ruffians» fra The Smiths’ «Meat Is Murder». Den strålende andrelåten «Little Sister» har allerede vært inne på «Best akkurat nå-lista» hos Popklikk. Opptempolåten «Stay Here My Heart» har et herlig driv og Thea får vist hva hun er god for på vokal. «Misery Mountain» er en annen favoritt med sin spaghetti-western-gitar. «Take Me Back» og «Stage Fright» er også sterke spor på skiva. Platas høydepunkt er likevel radiohiten «Rip Tide»med sin drivende gitarintro og sterke melodi. Her har Raknes laget en slitesterk og tidløs låt som kommer til å stå seg i mange år. Siste dansen, «Through My Teeth», er en klassisk break-up-låt, sår, men likevel standhaftig, og til slutt, litt optimistisk (?). «Deadheading» er blitt ei plate som staker ut en ny kurs for Thea & The Wild. Aller best er hun når tempoet holdes oppe og hun selv er i det litt fandenivoldske hjørnet. (JEE)

Jade Imagine: «Cold Memory» (album, 2022)

Jade Imagine er et nytt bekjentskap fra Melbourne, Australia. Bandet er i stor grad Jade McInallys baby. «Cold Memory» åpner med «I Guess We’ll Just Wait», en nydelig pandemilåt med George Harrison-gitarer og en uforglemmelig melodi. Faktisk minner låten ikke så rent lite om den fantastiske singelen, «Heaven», fra bandet LIV, som Lykke Li var med i en kortere periode. Men «I Guess We’ll Just Wait» står støtt på egne ben og kommer høyt på mine lister i år. Resten av plata domineres av jevnt gode poplåter med McInally i front, sofistikerte arrangement og akustisk/analog instrumentering. Tittellåten, «Cold Memory», er et av skivas beste spor med sitt sterke refreng. Sjekk også den aldeles glimrende, «Get Light». Gitarist Tim Harvey har hatt hovedansvaret i produsentstolen, og der klarer han seg godt. Jade Imagine er nok et glimrende australsk popband, et av mange i rekken, og et godt eksempel på at Australia kan matche hvilket kontinent som helst når det kommer til å lage god popmusikk. (JEE)

Courtney Marie Andrews: «Loose Future» 

På sitt forrige album, nydelige «Old Flowers», beveget Courtney Marie Andrews seg for det meste rundt i et dempet og tradisjonelt musikals landskap der countrymusikken dominerte. På «Loose Future» har Andrews, godt hjulpet av produsent Sam Evian, pakket låtene inn i et langt mer moderne og pop’ete lybilde. Og du verden som det funker! Det finnes fremdeles mange elementer fra countrymusikken på «Loose Future», for eksempel flittig bruk av steelgitar, som på et av platas beste spor, «Thinkin’ On You». Den store forskjellen fra forgjengeren er det luftige og raffinerte lydbildet som tilfører låtene en ekstra gnist og friskhet. Vokalen og vokalharmoniene (tidvis lag på lag) gis også mye plass, gjerne i tospann med nydelige strykearrangementer. Selvom «Loose Future» mangler en skikkelig radiovennlig låt, er låtmaterialet på skiva så sterkt at samtlige låter hver for seg fremstår som svært gode ambassadør for en plata man for alt her i verden ikke vil gå glipp av. (EAA)

Beth Orton: «Weather Alive» 

Med «Weather Alive» har Beth Orton laget en plate som åpner døra, tar imot deg med åpne armer og stryker deg på kinnet. Konseptet er luftige ambientearrangement som spiller på lag med Ortons egenartede stemme. Orton har en karakteristisk knekk i stemmen som minner litt om Marianne Faithfulls måte å synge på (bare sjekk sistelåten, «Unwritten»). De to første sporene, «Weather Alive» og «Friday Night», er blendende vakre lydcollager, møysommelig knyttet sammen som to lappetepper. Tredje låt ut, «Fractals», er mer rytmisk fokusert, men litt mindre interessant. Orton er tilbake på sporet med «Haunted Satellite», mens neste fine spor er «Forever Young». Den samme gode og lett jazzete tilnærmingen til musikken får vi også på«Lonely». De to siste sporene holder også høyt nivå. Alt er kledelig pakket inn, et lite piano her, noen trompettoner der. På «Weather Alive» har Orton for første gang både skrevet og produsert selv. Resultatet er blitt ei nydeligvoksenpop-plate. (JEE)

Lightning Seeds: «See You In The Stars» (album, 2022)

Britiske Lightning Seeds, som mye takket være den supermelodiøse singelen «Pure» og fotballsangen «Three Lions», festet grepet på fotballøya på 90-tallet, er tilbake med nok et deilig pop-album. For 13 år siden slapp Lightning Seed «Four Winds», en rendyrket popplate som sender tankene mastodonter som The Beatles, The Kinks og The Beach Boys, samt herlige lilleputter som Aztec Camera, The Lilac Time, Prefab Sprout, The Pearlfishers, The Proclaimers og Squeeze. «See You In The Stars» er Lightning Seeds’ første album siden nevnte «Four Winds», og er sånn cirka akkurat like suveren som forgjengeren. For er det noe Ian Broudie kan, så er der å trylle fram eksepsjonelt iørefallende poplåter. Det finnes knapt nok et dårlig spor på plata, der åpningssporet «Losing You», «Great To Be Alive», «Fit For Purpose», «Live To Love You» og tittellåta, er imponerende gode. Best er allikevel, «Green Eyes», som umiddelbart sender tankene til nevnte «Pure». Og stort bedre enn det blir det ikke. (EAA)

The Colors Turned Red: «As If We Owned the World» 

The Colors Turned Red startet under navnet ImNebel i 1982, men endret navn i 1986. I 1988 ga bandet ut sitt  genierklærte debutalbum før det ble oppløst i desember samme år. I 2004 ble bandet gjenforent, og året etter ga bandet ut EP-en «Summer EP» før det i 2006 kom ut med sitt andre album, «All the Way Up». Så forsvant de igjen, inntil en ny gjenforening i 2013, og akkurat idet vi hadde avskrevet bandet fullstendig, dukker plutselig det overraskende gode tredjealbumet opp. Singelen «Too Smart for Norway» med sitt poppete komp, gode refreng og lange, eiendommeligehale er platas beste spor, men det er mye popmusikalskspisskompetanse ute og går i dette bandet, og «As If We Owned…» har mer på lager. «Knock on Norwegian Wood», for eksempel,ruller av gårde som et løpsk damplokomotiv. Det hele låter selvfølgelig retro, på den rette måten. Inspirasjonskildene hører hjemme på sent 70-tall/tidlig 80-tall. Litt Bowie, The Jam og Stranglers. Fine «Hey, Lonesome Swallow» er til og med Lennonsk i all sin prakt. The Colors Turned Red har laget en meget respektabel plate som ligger godt an til å ta prisen for årets comeback! (JEE)

Plains: «I Walked With You A Ways» (album, 2022)

Plains er resultatet av et svært fruktbart samarbeid mellom Katie Crutchfield (Waxahatchee) og Jess Williamson som tilslutt resulterte i 10 låter du ikke vil gå glipp av. Låter med så godt som begge beina plata i countrymusikken og inspirasjonskilder som Lucinda Williams, Dixie Chicks Shania Twain og Dolly Parton. Men dette er også en plate som som ikke bare skuer bakover i tid. På flere av låtene er lydbildet så luftig og «moderne» at fortid og framtid møtes på nydelig vis. Det kanskje beste eksemplet på nettopp dette er et av platas beste og mest iørefallende spor, «Problem With It», der pop og country møtes på utmerket vis. Det beste med plata er utvilsomt stemmeprakten til Katie Crutchfield og Jess Williamson, både hver for seg og sammen. To stemmer som er som skapt for hverandre og som virkelig får skinne plata gjennom. Å plukke ut enkeltlåter er ikke lett, for her fungere det meste, men om du begynner med «Line of Sight», «Abilene», «Last 2 On Earth», «No Records Of Wrongs» og allerede nevnte «Problem With It», biter du (nesten) garantert på kroken. (EAA)

The 1975: «Being Funny In A Foreign Language»

Den nye skiva til det britiske bandet, The 1975, anført av vokalist Matthew Healy, er deres mest fokuserte album på lang tid. Borte er eksperimenteringen og de mer eller mindre vellykkede lyd-collagene som de har vært kjent for tidligere. Igjen sitter vi med en håndfull skikkelige sanger fra et band med noe på hjertet.  På «Being Funny In A Foreign Language» (BFIAFL) serverer bandet litt hvitmanns-funk her, mainstream-pop der, og litt blek soul innimellom. Det høres kanskje ikke så forlokkende ut, men når det ser som mørkest ut dukker det plutselig opp små skatter, for eksempel den fine Paul Simon-aktige radiolåten «Part Of The Band», med et parti med vakkert falsettkor. Låten vokser ved hver lytting. «I’m In Love With You» følger same oppskrift som hit’en «If You’re Too Shy (Let Me Know)» fra den forrige skiva.  «About You» seiler opp som en personlig favoritt på plata. Det er en herlig, storslått retro-poplåtinspirert av band som for eksempel Roxy Music. Med «BFIAFL» har The 1975 laget sin mest gjennomførte, og hittil kanskje beste plate. (JEE)

The Big Moon: «Here Is Everything»

«Here Is Everything» er det etterlengtete tredjealbumet til dette London-baserte jentebandet. Braksinglen «Wide Eyes» kom tidligere i år og Popklikk omtalte både den og det forrige albumet i begeistrete ordelag. Forventningene var med andre ord høye til tredjealbumet, og plata skuffer heldigvis ikke, selv om bandet har bevegd seg i mørkere retning. Det hviler et større alvor over The Big Moon både i tekster og sound. Singlen «Wide Eyes» låter selvfølgelig fortsatt oppløftende, men også her lurer et ekko av Joy Division / New Order i kulissene i større grad enn på forrige plate. Førstelåten, «2 lines» mer enn antyder hvor det bærer hen på denne plata. Tittelen refererer til de to strekene på graviditetstesten, verden blir aldri den samme igjen og hverken den vordende mor (eller far) vet hvor de skal gå. «This Love» er også en tøff låt som er bygd over en figur på kassegitaren. «Trouble» er neste godlåt med bøttevis av ungdommelig attityde. «Satellites» er en ubegripelig vakker sang fra mor til barn som handler om alt som er nytt og litt skremmende i morsrollen. The Big Moon er på god vei mot å skape den klassikeren jeg mener de har i seg. (JEE)

Lande Hekt: «House Without A View» (album, 2022)

Tidligere frontdame i det politiske satire–/pønkbandet Muncie Girls, Lande Hekt, er ute med sin andre soloskive. Og det er på ingen måte pønk vi får servert av avsoloartisten Lande Hekt, snarere svært melodiøs indiepop. Sangene er tilstandsrapporter fra Hekts eget indre liv og levnet.  Første halvdel av plata er riktig så sterk: «Half With You», «Backstreet Snow», «Cut My Hair» og  «Gay Space Cadets» er alle finfine indiepoplåter. Sistnevnte starter med et riff som høres litt ut som «Brimfull of Asha», før melodien tar andre veier og det glimrende refrenget setter inn. Hekt henter inspirasjon til låtstruktur og harmonier fra 80-tallets new wave band, som The Jesus And Mary Chain, The Smiths og Echo & The Bunnymen. Hekt har skrevet og produsert alt selv på skiva. «House Without A View» er en overraskende sjarmerende plate med plenty av gode melodier og fint og usnobbete gitarspill. Min forkjærlighet for obskure alternativ rock/indie-artister blir ikke mindre av denne plata. Beste spor: De fire første og «Ground Shaking». (JEE)

Broken Bells: «Into The Blue» 

Broken Bells er sideprosjektet til artist/produsent Brian Burton (kjent som Danger Mouse) og James Mercer, vokalist og gitarist i The Shins. De to møttes etter sigende på Roskilde-festivalen i 2004 og fant ut at de ville jobbe sammen. De er også kjent for å framføre «Insane Lullaby», en hyllest til Mark Linkous (aka Sparklehorse) som gikk bort på tragisk vis i 2010. Dette tredje albumet fra duoen som byr på alt fra lange låter og eksperimentelt lydbilde, gjerne med blåsere og harmonisk koring, men også vakre melodiske parti til korte poplåter som «One Night». Hør gjerneogså den episke «We’re Not In Orbit Yet..» eller den fantastiske «Love On The Run». Et album som vokser for hver gjennomlytting og til å bli skikkelig glad i. Takk til Ivan M for platetips! (JEE)

The Uplifting Bell Ends: «Super Giant IV»

Herregud, for en herlig og upretensiøs gjeng! På sitt fjerde album kliner de australske (garasasje)rockerne til med et lett psykedelisk album fylt med skakke og melodiøse låter som nekter å forlate åstedet. Sterkt inspirert av 70-tallet og band som The Rolling Stones, Lynyrd Skynyrd, Pink Floyd, The Allman Brothers Band og Grateful Dead (for å nevne noen), pøser de på med det ene uimotståelige gullkornet etter det det andre. Låtene som tar deg først er muligens «G’Morning Sunshine», «I’ll See You Again», «You Win Some/You Loose Some» og «Dear Friend», men her er der mer enn nok å ta av. Om du liker nyere band som GospelBeacH, The Tyde og SUSTO er dette garantert rett medisin for deg. (EAA)

Indigo Sparke: «Hysteria»

«Hysteria» er australske Indigo Sparkes ventil for kjærlighetssorgen etter bruddet med AdrianneLenker (Big Thief). Lenker produserte Sparkes første album «Echo» (2021). Aron Dessner (The National) har hatt en enkel produsentjobb med Sparkes geniale låter og sparsomme, nakne arrangement. På «Pressure In My Chest» er det lagt på antydende Cure-gitarer og et mildt komp. Sparke synger med hele det knuste hjertet utenpå. «God Is A Woman’s Name» er fullstendig opprivende, samtidig som den har stort radiopotensiale. Usigelig vakkert. «Infinity Honey», «Set Your Fire On Me», den desperate «Hold On» og «Time Gets Eaten» likeså. For ikke å snakke om den nydelige sitelåten «Burn», nei og nei, så fint kan tristhet låte. (JEE)

Sloan: «Steady» 

Denne sprudlende gjengen fra Canada, som har holdt det gående i 30 år, bare fortsetter å pøse ut herlig powerpop, denne gangen et sted midt i mellom band som The Knack, Fountain Of Wayne, The Beatles og Queen. Låtmaterialet er som alltid drevet framover av iørefallende melodier og svært tilstedeværende el-gitarer. Den tøffe og gitardrevne åpningslåta «Magical Thinking», med herlig koring,  åpner ballet på perfekt vis, og deretter bare renner det på med godlåter. Som for eksempel «Spend The Day», «She Put Up With What She Put Down», «Simply Leaving» og platas kanskje beste spor, ultrafengende «Dream It All Over Again». «Steady», som er bandets  13 album, er med å understreke at Sloan fremdeles er en av verdens beste band for de av oss som liker powerpop med både skarpe og myke kanter. (EAA)

Silja Sol: «Bak skyene» 

Bergens egen elektronikapopstjerne, Silja Sol (eg. Silja Sol Dyngeland), er ute med sitt sjettealbum på norsk, et litt mørkere sådan, etter tap av et familiemedlem og en tøff periode i livet.«Skrubbsår» er en betegnende tittel på både førstelåten og det nyvunne alvoret, og når den dystre gitaren dukker opp baki lydbildet på «De e sant» blir jeg virkelig grepet (og imponert). Det hele når bunnpunktet på «Sangfugl», men tar seg opp igjen med «Tomme lommer» og, ikke minst, i den formidable singlen «Lalala» som er helt der oppe ved siden av tidligere schlägere av Silja Sol, som «Ni liv» og «Superkresen». Skiva er glimrende mikset av Matias Tellez. Silja har i en årrekke turnert med Aurora som en del av backingbandet hennes, men står fjellstøtt som soloartist. (JEE)

The Bug Club: «Green Dream In F#» 

The Bug Club er en trio fra Wales som har spesialisert seg på å lage sjarmerende og melodiøs skranglemusikk. Vi snakker pønkete gitarrock mekka sammen i en godt brukt garasje. På bandets andre album, «Green Dream In F#», går tankene ofte til en litt røff utgave av Ian Dury og hans Blockheads eller for den saks skyld en britisk variant av Jonathan Richman & The Modern Lovers. Andresporet «Six O’Clock News» er en liten genistrek av av låt der Dan Matthew og Tilly Harris bytter på å holde i vokalen. Noe de, med stort hell, gjør på flere av platas låter. Som for eksempel på den nydelige balladen «Going Down», en låt utstyrt med en tekst som fortjener applaus. Flere av tekstene på plata er både underfundige, smarte og en smule rare. Etter å ha hørt på «Green Dream In F#» i over en uke, blir jeg bare mer og mer overbevist om The Bug Club er er funn av et band. (EAA)

Lowertown: «I Love To Lie» 

Skal du høre noe skikkelig skranglerock anbefalt her i Popkick er det Lowertown fra Georgia, Atlanta som gjelder. Her spilles det i hovedsak grunnleggende tregrepsrock med pønka attityde. Bandet består av-Olivia O. (Olivia Osby) og Avsha the Awesome (Avshalom Weinberg). «I Love To Lie» er faktisk det fjerde albumet fra denne unge og noe aparte duoen som kan minne litt om tidlig Bob Hund med damevokal eller The White Stripes før verdensherredømme. Man kan ikke annet enn elske råskapen og frustrasjonen i den tøffe åpningslåten «My Friends» og den like nådeløse«I’m Not». Man vet ikke om man skal le eller gråte. Olivia O. er opplagt en dame med temperament, men også med feeling, som i de litt mer nedtonede låtene på skiva, for eksempel «Scum» eller fine «Waltz in A flat Major». På «At The End» får til og med Avshalom slippe til på vokal. Dette er skiva du tar fram når du har hørt nok PK-musikk for en stund og trenger en kontrast til tilværelsens uutholdelige letthet. (JEE)

Babehoven: «Light Moving Time» 

Babehoven er navnet på en litt aparte duo fra Hudson, New York. Bandet frontes av singer–songwriter Maya Bon som med samarbeidspartner Ryan Albert. Det vil si Maya Bon er opprinnelig fra Portland, Oregon og er kjent for sine uttrykksfulle og ærlige tekster. Bandet leverersoft indierock av den sorten som er innspilt i hjemmestudio, men holder likevel oppe interessen hos lytteren gjennom sinnrike arrangement og sitt markante særpreg. Best er de på widescreen-folkrock-låten «I’m On Your Team». «Pockets» er en sterk låt med smakfull gitar som minner litt om Radiohead. De to siste låtene «June Phoenix» og «Often» er blant de mer fokuserteog runder av plata på fint vis. «Light Moving Time» er kanskje først og fremst ei plate for hardcore fans av alternativscenen, men det finnes perler her som alle kan oppdage og bli glad i. (JEE)

Drugdealer: «Hiding In Plain Sight» (album, 2022)

På sitt forrige album, «Raw Feeling», lagde Drugdealer aka Michael Collins, godt hjulpet av blant andre Weyes Bloods Natalie Mering, Douige Pool og Harley Hill-Richmonds, deilig og tidvis solfylt musikk med begge beina planta i 60-0g 70-tallet. Resultatet var en en deilig miks av softpop, singer/songwriter, americana og yacht-rock. På «Hiding In Plain Sight» fortsetter Collins i det samme sporet, denne gangen med hjelp av blant andre Tim Presley og Kate Bollinger. På åpningslåta, «Madison», der steelgitaren får fritt spillerom, går tankene til Elvis Costello-klassikeren «Alison». En praktfull låt som etterfølges av minst like herlige, «Baby», en softpop-låt omringet av et lite hav med blåsere. «Picture Of You», «Someone To Love» og «Hard Dreaming Man» er tre andre gullkorn fra et album som der stort sett alt stemmer. En sofistikert og svært melodiøst album der store doser softpop, funk og soul får leke seg i et lydbilde der blåsere og lett tilbakelente gitarer i stor grad får utfolde seg. (EAA)

Yeah Yeah Yeahs: «Cool It Down» 

«Cool It Down» er bandets femte studioalbum, men altså det første siden «Mosquito» (2013). Bandet har helt klart gått all in for at comebacket skulle låte innovativt, kreativt, og inneha plenty med attityde. Den mektige «Spitting Off The Edge of the World» er åpningslåten som inneholder alt. «Lovebomb» kryper inn på deg i det Karen innsmigrende synger: / Come close / closer now/. «Burning» er en låt man får midt i fleisen:En slags Motown-dancefloor med full distortion-gitar, og det funker som bare. «Different Today» er en melodiøs godbit mot slutten av skiva. Yeah Yeah Yeahs ER Karen O. Den autoritære stemmen hennes bærer låtene på elektropopens vinger, som den også gjorde det tilbake i 2009 på det fenomenale albumet «It’s Blitz». Det spørs om ikke mye av fanbasen falt av i den lange ventetiden siden forrige album, men når Yeah YeahYeahs er på sitt beste snakker vi verdensherredømme. (JEE)

Paul Heaton + Jacqui Abbott: «N.K-Pop» (album, 2022)

Paul Heaton, kjent fra hitmaskiner som The Housemartins og The Beautiful South, har siden 2014, sammen med tidligere The Beatiful South-vokalist Jacqui Abbott, gitt ut noe usedvanlig sterke popalbum. Som for eksempel Popklikk-favoritten «Crooked Calypso» fra 2017. På «N.K-Pop» mikses nok en pop, soul og gospel med noen svært underholdene og tidvis bittersøte tekster. Selv om det er Heaton som lager alle låtene, er Abbotts utsøkte vokal en helt avgjørende ingrediens i et lydbilde der tangenter, strykere/blåsere og lekne gitarriff på elegant vis kler opp Heatons og Abbotts stemmer. To stemmer som er som skapt for hverandre. Heatons og Abbotts musikk er så til de grader erkebritisk at band som The Proclaimers, Squeeze og Heatons første band, The Housemartins, umiddelbart popper opp som referanser. Om du ikke lar deg sjarmere av melodiøse energibomber som «The Good Times», «To Much For One (Not Enough For Two)», «I Drove Her Away With Me Tears», «When The World Actually Listen», «New Fella», operere du garantert med jugekors (EAA)

Dry Cleaning: «Stumpwork» (album, 2022)

Post-pønk-bandet Dry Cleaning fra South London, består av Florence Shaw på vokal, Tom Dowsepå gitar, Lewis Maynard på bass og Nick Buxton på trommer. Her serveres det new wave med snakkevokal og brutalt ærlige tekster. Et helt album uten melodilinje der altså, kan det være noe bra? Ja, når grunnmuren er så gjennomført musikalsk og riffene er hentet fra øverste hylle i post-pønkens historie. Debutskiva, «New Long Leg», kom ut i 2021, og nå er de allerede på plass med oppfølgeren. Albumet åpner med den gode, synth-dominerte «Anna Calls From The Arctic». Plata frontes av opptempo–låten «Gary Ashby». Strålende låt og übercool snakkesynging av Shaw. «Driver’s Story», «Hot Penny Day» og tittellåten «Stumpwork», og så videre, er alle like kontante og tøffe. Sjekk den ut, særlig tøffere blir det faktisk ikke i år. (JEE)

Ola Bremnes: «Stormtid» 

Den storslagne og stemningsfulle «Querini» får åpne kaka. Sangen handler om de skipbrudne italienerne som kom seg inn til Røst i år 1432. Poplåten «Alkymist» ruller fint av gårde, som den rene «Viva La Vida». Den langt mer alvorlige «Johanne» handler om Johanne Nilsdatter fra Kvæfjord som ble brent på bålet som heks, som den siste dødsdømte for trolldom i Norge i 1695.  «Mannen I Ausa» er den knallharde historien om to fiskerbrødre og en blind mann og «fangsten» de får om bord. Det går ikke bra til sist, for å si det på den måten. Bak den rocka tittellåten «Stormtid» skjuler det seg en skremmende dobbeltbetydning og en parallell til vår tid: / Hold omkring kverandre / det e varsla storm /. «Floa» er ei fortelling om ei voldsom stormflo som utraderer ei hel bygd langs kysten, og er også den sangen som går mest innpå meg. «Ei Anna Tid» er platas beste spor på mange måter. Ikke bare bærer den et glimt av håp, litt lettere i det musikalske uttrykket som den er, men også er det platas fineste melodi, smakfullt arrangert av bandet. «Stormtid» er et foreløpig høydepunkt i Ola Bremnes’ mangslungne diskografi og forfatterskap. (JEE)

Monster Blomster: «Pop Spesial» 

«Pop Spesial» er Monster Blomsters fjerde langspiller, den første siden 1999. Plata åpner med monsterlåten «Kladask», og jeg blir sugd rett inn i lo-fi–universet til Monster Blomster igjen. Jeg elsker den lange og skranglete halen på låten. Deretter får vi den 6 minutt og 30 sekund lange singlen «Løk». Kanskje en utypisk single, men også en nydelig stayer av en indiepoplåt. En framtidig klassiker. Teksten er både treffende og trist. Noen av låtene har vært tilgjengelige i ulike (demo?)- versjoner på nettet, som den sterke «Stadig flere velger feil». En personlig favoritt er uansett «Den her historia er fra virkeligheta og den er ikke sann» med sine spennende akkorder og fine stemning. En annen favoritt er «Æ, Vilhelm» med sitt melankolske piano-hook. Plata kommer med et fiffig cover som minner oss om den gang vi satt på gutte- og jenterommene og tok opp låtene fra «Ti i skuddet» på kassett, og deretter spilte til det ble båndsalat av hele greia. Akkurat det synes jeg at du også skal gjøre med «Pop Spesial» og de gamleplatene til Monster Blomster. Spill høyt! (JEE)